Vi trår ut portene fra Cinéma Comædia, i Lyons tredje arrondissement. Det er en mild kveld i mars. Jeg har akkurat sett François Ozons Grâce à Dieu sammen med en venninne. Så snart vi står på fortauet tar hun frem mobilen for å sjekke nyhetene. Tekstplakaten på slutten av filmen har nemlig opplyst oss om at dommen i den såkalte l’affaire Barbarin skulle falle samme dag, den 7. mars. Ja, bekrefter hun. Kardinal Philippe Barbarin er dømt til seks måneder betinget fengsel og vil abdisere sitt embete overfor paven.

Det er sjelden man ser en film som omhandler en pågående rettssak. Kanskje er det der noe av attraksjonen ligger. At fiksjon griper inn i virkeligheten.

Innspilt i hemmelighet

Men en stund så det ut som om det ikke skulle bli noen film. Før Grâce à Dieu kunne settes opp på kino, måtte den godkjennes i den franske høyesterett, Le tribunal de grande instance de Paris. Ikke fordi den inneholder grafiske skildringer av seksuelle overgrep, som man kanskje skulle tro – disse er på fremragende filmatisk vis kun antydet – men av hensyn til navngitte personer og av frykt for at filmen skulle påvirke rettsprosessen.

At Ozon spilte inn i filmen i hemmelighet under det falske navnet Alexander, viser også hvor betent denne skandalen er i Frankrike. De mange scenene fra innsiden av kirker ble spilt inn i Belgia og Luxemburg for ikke å vekke oppmerksomhet. Kun et par dager før den planlagte premieren slapp filmen gjennom sensuren.

Presten og kardinalen

Juridisk sett handler det om to saker, én mot Barbarin og én mot presten Bernard Preynat. Det er Preynat som har begått overgrepene kardinalen er dømt for å skjule. Å unnlate å varsle politiet om seksuelle overgrep har ifølge fransk lov en strafferamme på opptil tre år. Barbarin, som har vært erkebiskop i Lyon siden 2002, skal ha kjent til overgrepene siden 2007. Han innkalte da Preynat, som innrømmet alt, men forsikret at det ikke hadde skjedd noe etter 1990. Barbarin påla Preynat en kort karantene og utnevnte ham senere til prest i tre forskjellige prestegjeld. Preynat pensjonerte seg i 2015.

Rettssaken mot Preynat begynner ikke før i slutten av 2019. Presten er anklaget for å ha begått seksuelle overgrep mot mindreårige i årene 1986–1991, mens han var leder for en katolsk leirskole for gutter i Saint-Luc utenfor Lyon. Så langt har 45 ofre stått frem, og enkelte beretter om overgrep og voldtekt helt tilbake til 1970-tallet. Det har siden kommet frem at Barbarins forgjengere har vært kjent med overgrepene. Det betyr at også tidligere nå avdøde erkebiskoper har dekket over saken og respondert med å flytte Preynat til nye prestegjeld.

Tre overgrepsofre

Overgrepene - eller for å bruke det langt mer hardtslående franske ordparet agressions sexuelles – ble først kjent for offentligheten da Preynat ble klaget inn til bispedømmet i Lyon for tre år siden. Foranledningen er ypperlig fremstilt i filmen, som hovedsakelig følger tre av ofrene, Alexander, François og Emmanuel. Den utspiller seg dermed i tre akter, med en epilog til slutt, der de vinner mot den katolske overmakten. Iallfall delvis. Hvordan det ender gjenstår å se.

Det begynner med at Preynat i 2014 blir overført til en stilling i Lyon. Alexander (i filmen er navnene på ofrene endret, men ikke navnene på de anklagede), som selv er far til fem og dedikert katolikk, blir sjokkert over at hans gamle overgriper fortsatt jobber med barn, og tar affære. Han kjemper til å begynne med alene mot den lite lydhøre kirken, og har delvis gitt opp da saken plukkes opp og videreføres med fornyet iver av François. Emmanuel hekter seg på underveis.

De tre ofrenes fortellinger får hver en tredjedel av tiden, men selv om stafettpinnen leveres videre blir de ikke stående på sidelinjen. Ettersom filmen skrider frem, griper den alltid bakover i det forutgående slik at de enkeltes historier integreres i hverandre. Fortellerteknisk er dette et snedig og vellykket grep av regissør Ozon. Det gir et godt bilde både på samholdet som oppstår mellom dem, noe som er avgjørende for at de skal vinne frem, hvordan de på hver sin måte håndterer traumene fra hendelsene i barndommen, og de sosiale følgene saken får for livene deres. Særlig sterke er scenene med Emmanuel. Han forsøker å fortelle faren sin om overgrepene, men faren makter ikke å håndtere skammen og avviser ham. Det er for tabu. I en scene på slutten av filmen, når presten Preynat (glitrende spilt av Bernard Verley) møter Emmanuel, innrømmer han det han har gjort, men unnskylder seg med at «han ikke klarte å la være», og at Emmanuel «ikke ser ut til å ha tatt noe skade av det», uvitende om at Emmanuel har utviklet epilepsi og har vanskeligheter med å holde på forhold som følge av overgrepene.

Mørketall

Det er merkverdig å vandre gjennom en by som man akkurat har sett på film. Gatene og gårdene virker fremmede nå, nesten uekte. Hjemveien vår går langs bredden av Rhône, en av de to elvene som renner parallelt gjennom Lyon. På andre siden ruver Fourvière-åsen med basilikaen på toppen, kritthvit i flomlysene og med fire massive marmorkors i silhuett mot skumringen. Den ble bygget som svar på Pariserkommunen, for å motvirke flere opprør. Det var der inne, under guds åsyn, at flere av overgrepene fant sted.

Men også andre steder.

Den katolske kirke forgrener seg utover hele det franske samfunnet. Man hører jevnlig historier og rykter om prester som har ledsaget gutter, i grupper eller utrolig nok også alene, på leir- og studieturer som varer i ukevis. Det er ikke vanskelig å forestille seg mørketallene, og man må tross alt anstrenge seg for ikke å sette alle prestene i samme bås.

Ikke kamp mot, men for

Ozon kritiserer ikke direkte den katolske kirke eller katolisismen. Filmen handler på overflaten om seksuelle overgrep, forsøket på å legge lokk på disse, og ofrenes oppreisning. Men bare det å fortelle historien om kardinalen som forsøker å skåne kirkens omdømme ved aktivt å skjule overgrepene, impliserer en kritikk som er umulig å overse. Det ville vært overtydelig å påpeke det, noe som igjen ville gjort filmen dårligere. Noe annet ville også vært rart med tanke på at Ozon er en filmskaper som er kjent for sin subtilitet.

I et intervju med Lyon-avisen Le Progrés påpekte Ozon at filmen «ikke er en kamp mot kirken, men for kirken». Og slik den katolske kirke i dag opptrer, er det liten tvil om at den trenger all hjelp den kan få. Under en pressekonferanse i forbindelse med anklagene mot ham, fremviste kardinal Barbarin sjokkerende taktløshet da han sa: «De fleste av disse [overgreps]sakene er, ved Guds nåde, foreldet». Derav tittelen på filmen.

Siden har saken tatt flere uventede vendinger. 18. mars reiste Barbarin til Vatikanet for å fratre sin posisjon som erkebiskop og kardinal overfor pave Frans. Paven, en gammel og nær venn av kardinalen, nektet å godkjenne avskjeden ved å påberope «uskyldspresumpsjonen», altså at man er uskyldig til det motsatte er bevist. Selv om paven ikke er juridisk pålagt å innvilge Barbarins avskjed, viser avslaget en sjokkerende mangel på respekt for fransk lov. «Mange troende forstår ikke pavens avgjørelse om å nekte Barbarins fratredelse», sier sosiologen Céline Béraud til Liberation, og legger til at både medlemmer og geistlige i den franske katolske kirke ønsker seg endringer. Så langt har minst én geistlig, kapellan Bruno Millevoye i Roannais, sagt opp stillingen sin i protest.

Sannheten er at å godkjenne Barbarins avskjed ville vært å sette en farlig presedens og potensielt skape et skred av avskjedigelser fra høytstående katolske geistlige som verden over etterforskes for pedokriminelle handlinger. Det viser nøyaktig hvor dårlig den katolske kirke håndterer overgrepsskandalene som stadig rammer dem, og at de ikke har en klar strategi for å forhindre eller forebygge det. Toppmøtet i Vatikanet mot pedofili i kirken, som fant sted i februar, understreket tydelig dette.

Permisjon på ubestemt tid

Hva angår Barbarin, erklærte han i et intervju med den franske katolske tv-kanalen KTO i mars at «det er på tide å begynne med blanke ark, at det kommer inn nye krefter som staker ut en ny kurs». Så langt er det bare Barbarin selv som har begynt med blanke ark. Han er permittert på ubestemt tid, men det minner om et année sabbatique, et friår, mer enn noe annet. Med alle sine titler intakt, er veien tilbake til makten kort. I samme intervju utelukker han ikke å returnere til sitt bispesete allerede før ankesaken hans kommer opp.

Så gjenstår det å se hvordan saken mot Preynat utspiller seg. Ofrene kan neppe ha store forhåpninger om rettferdighet. Preynat er allerede pensjonert, og vil antakelig slippe unna med et formelt klaps på fingrene. Men på grunn av Ozons film har den katolske kirke fått seg nok en velfortjent knekk, og både Preynats og Barbarins omdømmer er, «ved guds nåde», omhyggelig ruinert.

Kornlius Jelsnes er skribent og oversetter bosatt i Lyon.