Kvinnen på fremste rad sitter på knærne mens hun gynger lett fra side til side, med armene løftet opp mot taket langt der oppe, mot himmelen over. Så lener hun seg fremover, med armene utstrakte og omfavner gulvet. Hun ligger knelende mot scenen. Også sidekvinnen har hevede armer, som om hun er en krukke, åpen for å ta imot hva som enn kommer fra oven. Munnen beveger seg, i en gjentagende mumling. Mannen på raden bak nikker taktfast med hodet til en indre melodi. Enda litt lenger bak sitter et eldre ektepar i omfavnelse, med lukkede øyne, og hver sin høyre hånd lett løftet, med håndflatene opp.

Det står to godt voksne menn på scenen. Walisiske Roy Godwind, og en navnløs norsk tolk. De gjentar det samme budskapet - eller mantraet, som det ville hett i en annen sammenheng - igjen og igjen. Ordene hamres inn i den trekvartfulle store salen. Først på engelsk, deretter tolket på norsk, i rytmen av en leddsetning:

Jesus Christ is the same, yesterday, today and for ever / Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.

Påstanden fra scenen fungerer vekselsvis som utropstegn, parentes, komma og kolon. Noen ganger er ordene bindemiddelet, andre ganger er det bruddet hans vitnesbyrd trenger for å virke til de troende.

FORTELLINGER OM HELBREDELSE

Fortellingen om alle som strømmet hjem til Godwinds hus for å finne frelse; fortellingen om den gangen Gud hadde tillatt Godwin med familie å havne i en alvorlig bilulykke, for deretter å fjerne alle livstruende skader etter noen knappe timer på sykehuset; fortellingen om vekkelsestogene i Londons gater; og ikke minst, fortellingen om helbredelsene som skal strømme ut av forbønn og håndspåleggelse.

Les også: Disco-regissøren ble sjokkert da hun besøkte kristne karismatiske miljøer

Setningen skal også understreke predikantens eget evangelium. Han oppfordrer til å gi slipp og ha tro, på forsynet; på Guds vilje til å helbrede - etter Godwins forbønn - alle tenkelige og utenkelige lidelser, og dessuten ikke å tvile, om helbredelsen ikke kommer med en gang. For Godwind understreker at alle i rommet er helbredet, etter hans bønn.

Jeg blir derimot fysisk dårlig. Kvalmen treffer meg som et slag i magen, og sprer seg, i takt med hvordan Godwind går fra påstander om at han helbreder hjernekreft og andre kreftformer, til å oppfordre forsamlingen til å overse symptomer om de vedvarer. Dette etter tidligere også å ha bedt dem se bort fra menneskelig visdom og kunnskap. Det er da jeg reiser meg, går ut, og kjenner på mer enn eget utenforskap ...

ET KRISTENT FELLESSKAP

- Det er fellesskapet, forteller den frivillige, som også har betalt inngang for få å hjelpe til på stevnet, da jeg spør hvorfor hun er der. Hun stirrer på meg som spørsmålet kun har ett svar, og gjentar med ettertrykk; fellesskapet, det er det.

Det var det samme svaret som den eldre kvinnen som hadde leid seg inn rett borti svingen ga; det samme med den unge moren, som pekte på barna som årsaken til å være der; og de to ungdommene, som tilføyde nærhet til gud, i fellesskap. Det var også dette fellesskapet ledelsen skulle løfte frem; og rogalendingen på fremste rad i forsamlingssalen og fylkespolitikeren som ikke ville ha navnet på trykk.

Men hva er det egentlig de snakker om, disse kristne, når de snakker om dette nesten mytiske - og selvforklarende - fellesskapet?

Det er på let etter innsikt i denne delen av kristenlivet jeg er kommet til Kongstenhallen utenfor Gamlebyen i Fredrikstad, på Oase-stevne sist sommer.

FORHOLDET TIL GUD

Selv hadde jeg en oppvekst av den konservativt kristne sorten, den der det var færre omtaler av mirakler, men desto flere forbud. Musikken var salmer og makten satt i foldede hender. Jeg trodde i min frafallenhet at jeg likevel skulle være forberedt på større deler av trospraksisen på dette stevnet. Stiftelsen Oase har en økumenisk profil. Men samtidig er bevegelsen kjent for å ha noe av hva man kan kalle et karismatisk tilsnitt. På nettsidene står det: Oase vil ved Den Hellige Ånd utruste kristne til å bygge livskraftige fellesskap (min utheving) og sende dem til verden. «BLI FYLT AV ÅNDEN» har vært og er Oases grunnleggende budskap.

- Dette gir et veldig push fremover for kristenlivet. Herren møter mange mennesker her på forskjellige måter. Vi vil gjerne være med på det, forteller Jon Mostad, den eldre mannen som holdt rundt sin kone, Åse, under store deler av Godwind-møtet.

Deres historie med denne form for kristne bevegelser startet imidlertid før Oase ble stiftet i 1980. I 1978 ble de invitert av en nigeriansk venn til en karismatisk konferanse i London. De forteller at dette møtet kom til å bety mye for dem, på mange måter.

- Kristendommen ble på en helt annen måte levende. Vi har hatt en del utfordringer i vårt ekteskap, men har blitt mer og mer glad i hverandre. Vi tror det er en sammenheng mellom denne utviklingen og det at vi passer på å holde denne kristne påvirkningen ved like. Forholdet til gud har vært avgjørende for oss, sier de, og understreker at det da er snakk om kontakt med alle sider av den treenige guddommen. De mener kontakten både mellom dem som par, og til gud, bedres gjennom å lære like trospraksiser. Troen på økumenisk velsignelse har falt lett for dem, mens helbredelse har de vært mer skeptiske til. De vil derfor lære mer om det - for å kunne tro. Læringen de tar med seg fra dette møtet er at de skal være takknemlige uansett, enten de merker noe til helbredelsen eller ikke.

NÅDEGAVER OG KRAFT

For Agnes Zachariassen, som var på stevnet første gang i 1981, er det Oasebevegelsens vektlegging av nådegavenes plass i kristent menighetsliv som trekker.

- Nådegaver, eller tjenestegaver, skal være i funksjon. Både helbredelsesgave, profetisk tale og alle de andre gavene vi har fått for å hjelpe hverandre videre i livet. Jeg er oppvokst i en kristen familie, men tok ikke selv valget om å være kristen før jeg var 21 år.

Hun fant seg aldri helt til rette i Den norske kirke. I dag er hun med i en lokal metodistkirke der det, som hun sier, er åpenhet for at den hellige ånds gaver får virke.

- Oase fremmer den friheten og de tjenestegavene jeg savnet, og byr på et fellesskap der jeg får være sammen med andre som tror på det samme som meg.

- Vi får styrket vår tro, og får oppleve Guds nærvær. Jeg elsker å være i Guds hus og oppleve hans nærvær. Som på dette seminaret der Godwind delte om Guds inngripen i hans liv. Det å høre han fortelle om helbredelse, det styrker troen på at dette livet, det er bare en begynnelse. Og det selv for meg som har levd et så rikt liv, og blitt kjent med så mange fantastiske mennesker som har levd sitt liv i Gud. Jeg har opplevd Gud i de små ting og i de store ting. Det er i Ham jeg rører meg og er til. Det er derfor det er så godt å reise hit.

VENTE PÅ SVAR

Hun forteller at hun opplevde Gud under møtet også, på flere måter. På spørsmål om hvordan dette nærværet av det gudommelige kjennes, understreker hun at nok ikke alle opplever det samme. Men hun er viss på at den hellige ånd vet hva den enkelte trenger og utdeler til hver især etter som de trenger det.

- Vi trenger dette fellesskapet, uansett hva vi tror på. Vi trenger å kunne dele våre interesser og våre gaver med hverandre. For meg er nærværet en kraft som hender å hvile i. Da Godwind ba for syke - og dette kan jeg si med hendene på hjertet - opplevde jeg kraften i rommet. Som en god, åpen atmosfære, med mottakelighet for den hellige ånd.

Zachariassen mener selv hun har en nådegave når det kommer til å kjenne åndens tilstedeværelse, på samme måte som hun også har fått profetiske gaver, og kan føle andre ved å legge hånden på dem. Hun opplever at det brenner i henne etter å fortelle om de gode opplevelsene hun har fått gjennom troen. Derfor har hun også skrevet boken Å leve i Guds omsorg.

Dette handler imidlertid ikke om henne, understreker hun, eller at hennes gaver er noe spesielt. Nei, det handler om at det er Gud som får virke gjennom henne. Slik Han også skal ha gjort det nettopp under møtet i Kongstenhallen.

- Jeg, og flere med meg, legger frimodig hendene på mennesker som søker hjelp for ulike ting i livet og ber for dem. Vi opplever at Gud griper inn, men noe gang må vi vente på svaret. Gjelder det sykdom, er jeg nøye med å be dem ta kontakt med sin lege. Jeg sier at vår gode far har gitt legene den kunnskap de har fått til å hjelpe mennesker.

Hun pleier si: «Når Gud og legene slipper til da blir resultatet godt.» Hun trodde derfor ingen ville bli forledet til å la være å oppsøke lege etter Godwind-møtet heller.

LOVER IKKE NOE

Styreleder i Oase, Gjermund Eikeli, tar ikke avstand fra at krefthelbredelse kan finne sted. Han tar imidlertid avstand fra løfter om helbredelse eller proklamasjon om at dette har skjedd, med forbehold - som han sier - om at det faktisk var det som var blitt hevdet under møtet. Han var ikke selv til stede da det skjedde.

- Vi ber for de syke. Det er vi oppfordret til av bibelen. Men vi lover aldri helbredelse. Lover noen at folk blir helbredet, er det problematisk. Vi bare legger de syke frem for Gud, og håper at han vil gjøre noe for deres tilværelse. Noen vil bli helbredet, andre ikke, og det er helt uforklarlig, sier Eikeli.

Etterpå tilføyer han at helbredelse slett ikke er vilkårlig - for det er Gud ikke - som noen hadde sett over skulderen min at jeg skrev på blokka under helbredelsesseansen, for deretter å melde sin bekymring for at det var journalister til stede til ledelsen.

SÅRBAR TROSUTØVELSE

Jeg møter Eikeli og Margrethe Heggheim Kleven, leder for TenOase, for å snakke om utfordringene fotografen og jeg møtte underveis, og om hva de selv vil med stevnet.

Vi var etter sigende velkomne. Flere uttrykte at de ikke hadde noe å skjule. Vi fikk bare noen få restriksjoner. Vi fikk ikke fotografere folk under forbønn. Det ville være for intimt. Intimsfæren skulle imidlertid vise seg å kunne tolkes langt bredere. All direktekontakt med Gud kunne være å anse som intimt, det være seg om det var i såkalt vanlig bønn, eller lovsang.

Både Eikeli og Kleven trekker frem at det er en egen form for samhold, eller trygghet, i å være flere likesinnede sammen, nettopp i disse intime øyeblikkene av tilbedelse. Og at det er dette Oase tilbyr alle aldersgrupper på stevnet. De unge som de ønsker at skal bli sett av sine menighetsfeller, og gis svar på sine trosspørsmål, og de voksne som skal få påfyll.

- Vi blir sterkere av å stå sammen om å løfte opp Gud, mener Kleven.

- Oases opprinnelse, og fortsatte eksistensberettigelse, ligger i det at vi i tillegg til den intellektuelle forståelsen av tro, fokuserer på erfaringsdimensjonen. Nådens donum (donasjon) dreier seg om nådens gaver og fellesskap med Gud. Oase ble til nettopp for å levendegjøre denne delen av troen.

PROBLEMATISK RETNING

Det er imidlertid også denne vektleggingen av erfaringsfelleskapet fremfor intellekt som gjør Levi Fragell, tidligere generalsekretær i Human- Etisk Forbund og før det selv pinsepastor, særlig skeptisk til Oasebevegelsens virke.

- Jeg er ikke glad for denne utviklingen. Det er problematisk at Oase går i retningen av profeti-, helbredelse- og mirakelkristendom. Det er langt unna de foldede hender, når det er løftede armer og de personlige opplevelsene i møte med Gud som står i sentrum. Det blir det en følelsestro. Det vanner ut og skyver unna refleksjon, empati, medmenneskelighet og diakoni, de sidene ved kristendommen som er positive, sier Fragell.

Han er oppriktig lei seg for at bevegelsen ser ut til å få stadig flere forgreninger, ikke bare inn i de karismatiske frikirkemiljøene, men også inn i de lutherske frimenighetene og til og med Den norske kirke. Selv kan han ikke tro, rent rasjonelt, men han har respekt for dem som tenker annerledes. Det er de falske trosbevisene han vil til livs. Denne forkynnelsen der enhver fysisk følelse og skjelving kan - og vil - tolkes som et bevis for Guds eksistens. Det som virkelig ikke kan bevises, og enda mindre på den måten. Og verre blir det når Oase henter inn predikanter som brøler ut sine såkalte gudegitte kunster. Godwind, til tross for sin mildere New-Age-fremtoning, som Fragell kaller det, var i så måte ikke noe hederlig unntak.

- Dette er skummelt. Et helt livssyn baseres på feilaktige påstander og falske mirakler. Det er villedende og et bedrag. Oppmerksomheten trekkes vekk fra det å være et godt og aktivt medmenneske, til det å ha det godt og søke egen lykke. Dette har spredd seg som ugress.

LA DE SMÅ BARNA ...

Om dette er grunnpilarene i Fragells Oase-kritikk, er overbygningen familiefokuset. Det er et vesentlig barneprogram på stevnet i en kombinasjon av lek, lovsang og prekener. Disse barna lærer imidlertid ikke om synd eller noen eksplisitte djevler, i hvert fall ikke på møtet jeg var på. Derimot handlet det om «rusk i takrøret». Og de er røret som kan gå tett. Rusket er det som faller inn fra verden utenfor. De må være rene i troen, må vite.

Jeg så, eller hørte, ikke noe om demonutdrivelser, eller at barn fikk anfall av profeti, slik Fragell kjenner til at har skjedd. Det betyr ikke at alt var såre vel. Det var de samme utstrakte armbevegelsene som ble brukt i trosutøvelse og tilbedelse hos de minste barna, som hos tenåringene og de voksne. Og alle skulle synge og gynge seg inn eller frem til åndens tilstedeværelse.

Men om det jeg møtte der tilsynelatende så mindre skremmende ut enn de opplevelsene forfatter og eks-Jesus-soldat Anders Torp, sønn av en omstridt pastor, møtte i sin oppvekst, kan hans erfaringer likevel si noe om skyggesidene av dette fellesskapet. Torp var aktiv i miljøet helt fra barnsben av, men forlot det og har senere blitt aktivist og skrevet både bok og en rekke innlegg i mediene om hvordan det ble og blir begått overgrep mot barn i religionens navn.

SAMHOLD BLANT GUDS UTVALGTE

I forkant av reisen til Fredrikstad tok jeg som del av forarbeidet derfor kontakt med Torp og spurte om hvilke erfaringer deltakelser på liknende samlinger har gitt ham.

- Når man er en gruppe i et trossamfunn, som får konstruert et bilde av seg selv som Guds utvalgte og lyset i en mørk og dyster verden, så oppstår et spesielt samhold. Barn er samarbeidsvillige og jeg trodde tvil og negative reaksjoner mot trossamfunnet var fra djevelen. Så jeg måtte ut av miljøet og bearbeide mye før jeg innså at jeg hadde vært gjennom en hel barndom med religiøse overtramp.

Vel på hjemveien, på bussen for toget, med blikket rettet mot en rødmende kveldshimmel, står det klart for meg at alle egne erfaringer fra religiøs oppvekst til tross; jeg har vært forskånet fra å være en del av slike åndelige utvalgtes rekker. Kristendommen har sannelig mange ansikter, og et tilsynelatende helbredende skinn kan bedra.

Alle de oppstrakte armene ser kanskje ut som en invitasjon til felles forsamling, for meg favnet de lite annet enn den enkeltes troende selv.

Denne reportasjen ble først publisert i Fri tankes høstnummer på papir. Du kan lese pdf-versjon av magasinet her.