– Hva betyr det å være norsk?

Christian Olowo spør elevene i sjetteklassen han besøker på Li skole i Bergen. De kjenner ham igjen som deltaker i årets utgave av realityserien «Anno» på NRK TV og er storøyde over å få besøk av den lokale TV-stjernen. På Li skole tråkket han selv sine barnesko. Han besøker sjetteklassen denne dagen for å lære dem et gammelt håndverk som bokstavelig talt kan trekke tråder tilbake til vikingtiden. Det passer perfekt, for klassen holder på med vikingtiden akkurat nå.

Anno Norge 1537

Før elevene svarer på spørsmålet hans, vil de vite mer om hvordan det var å delta på Anno. Var det gøy? Hvordan var det å gå ut i fektekonkurransen? Var det bittert ikke å bli mester før han måtte gi seg?

Christian Olowo svarer tålmodig på alle spørsmålene. Han trives tydelig sammen med barna og med å være tilbake på Li skole. Han forteller dem hvordan det var å være elev her for rundt 25 år siden.

– Hvert eneste friminutt spilte jeg fotball der ute, og det hendte nok at jeg kom for sent til skolen, sier han, ler en smittende latter og peker ut på fotballplassen utenfor vinduene som nå forsvinner i en skur av typisk bergensregn. Han har ikke glemt hvordan det var å vokse opp på Flaktveit, bydelen omkranser Li skole.

I dag skal han vise elevene hvordan brikkeveving fungerer. Det er en gammel teknikk som han lærte under innspillingen av Anno. Christian Olowo kommer ikke alene. Med seg har han ordføreren i Bergen, Marte Mjøs Persen – som selv bor på Flaktveit – og Randi Stoltz, som etter sigende er Norges beste brikkevever.

Er salmesang typisk norsk?

Ideen til dette skolebesøket kom til i forlengelsen av salmesangdebatt i Stavanger før jul. Hvorfor skal salmer være en så avgjørende del av den norske kulturidentiteten, spurte han seg selv. Men mens vennene hans gikk rundt og irriterte seg, tenkte Christian Olowo på hvordan han heller kunne gjøre noe positivt. Under innspillingen av Anno, der han hadde mye tid til overs til å tenke, hadde han også fått ideen om å kontakte Li skole og foreslå at han kunne komme og lære elevene et gammelt håndverk.

– Det handler jo om vår bakgrunn. Å lære seg brikkeveving er mye mer verdifullt for samfunnsbygging og som identitetskaper; Det ligger mye mer nytteverdi i å ta vare på norsk håndverk og historie, enn å lære seg en tekst fra en kristen salme, sier han til Fri tanke.

Christian Olowo er opptatt av identitet og hva det betyr å være norsk. Han synes debatten som har pågått i den senere tid, gjerne ledet av ekstremt patriotiske røster, har havnet på feil spor. Når identitet handler mer om å ekskludere enn å inkludere, blir han oppgitt.

– Du må være tolerant mot alle, uansett hvilken bakgrunn du har og hva du mener du står for, er Christian Olowo klinkende klar på.

Han har antagelig tenkt mer på dette med identitet og røtter enn de fleste. Kanskje ikke så rart, for selv om han føler seg så norsk som det går an å bli, har hans hudfarge likevel gjort ham fremmed i andre menneskers øyne. I hvert fall inntil de blir kjent med ham.

En logo han ikke slipper unna

Christian er født og oppvokst på Flaktveit i Bergen. Han snakker kav bergensk; er bergenser. Men hudfargen gjør ham annerledes. Den er en del av arven etter hans nigerianske far.
Som Christian sier, hudfargen hans er som en logo, men den logoen sier ikke noe om den personen han er.

For Christian møtte aldri faren. Han har aldri satt sin fot i Afrika og kjenner ikke den nigerianske kulturen. Alt han kjenner til, knytter ham til Flaktveit og Norge, men hudfargen setter ham utenfor.

Da det i barndommen gikk opp for ham, forsøkte han å gjøre seg så norsk som mulig. Men han slapp aldri helt unna «logoen» sin. Som tenåring la han vekt på å snakke slik at det ikke skulle være noen tvil om at han var fra Bergen. Da fikk han gjerne komplimenter for at han var så flink i norsk --

Hjemme verken her eller der

Han husker en gang fra da han fortsatt satt i trillevogn og en eldre kvinne kom bort og kikket ned på ham. – Når ble du adoptert, da? spurte hun. Det sitter ennå sterkt i minnet hans.

– Det har vært enormt frustrerende ikke å føle seg hjemme, verken her eller der.

Akkurat når det gikk opp for ham at han var annerledes, husker Christian ikke helt. Det skjedde både litt gradvis og litt plutselig, som han selv sier. Han trekker frem en episode av det siste slaget. Christian hadde vært litt tøff med en annen gutt. Guttens mor skrek til ham: – Du må komme deg til helvete tilbake til det landet du kommer fra!

– Jeg husker at jeg spurte min mor hva damen hadde ment med det. Episoder som dette satt igjen, forteller Christian Olowo.

Fra eksotisk til trussel

Kanskje har også episoder som disse gjort Christian tolerant og mer søkende enn ekskluderende. Og det har helt sikkert vært med til å fremme hans søken etter egen identitet og hva det faktisk betyr å være norsk.

– Jeg er glad jeg ikke vokser opp i dag. Nå er det mer stigmatiserende å se annerledes ut. I min barndom var hudfargen min bare eksotisk, i dag er den blitt en trussel, sier Christian.

– Nå er det frykten for det fremmede som slår gjennom. Det er jo slik at når konjunkturene faller, skal man ha noen å skylde på.

Folk han kjenner, kan si at «jeg liker ikke utlendinger, men jeg liker deg. Du er norsk». For Christian har det alltid vært rart hvorfor akkurat det må poengteres.

Liker ikke å bli satt i bås

Christian Olowo har ikke sans for merkelapper. Han vil ikke at folk skal kunne sette klistremerker på ham. Han var for eksempel ikke gamle karen før han begynte å stille spørsmål ved kristendommen – og all religion for den saks skyld – men han liker ikke å bli kalt ateist.

– Jeg tror ikke på en ånd av noe slag, for å si det slik, men jeg vil heller ikke bli satt i bås.

Litt bås-setting blir det likevel:

– Du kan kanskje kalle meg humanist. Jeg har tro på mennesket, forteller Christian. Han legger til at han alltid har trodd på det gode i mennesket. Når mennesker gjør noe galt, er det alltid en grunn til det.

Inni hulen

– Noe av det som fikk meg til å tenke på de store spørsmålene, var Platon og lignelsen om menneskene i hulen som så verden utenfor som skyggebilder på huleveggen. Jeg begynte å stille spørsmål om det som er «bak» meg. Jeg har jo ikke peiling. Og jeg har fortsatt ikke svaret.

Religionenes hevder å ha svar, men det er svar Christian Olowo synes blir dogmatiske og ekskluderende. Han opplever at religion fører til økt stigmatisering. Den lynsjestemningen som kan komme til uttrykk mot dem som ikke er kristne, har ikke mye med det kjærlighetsbudskapet som kristne promoterer, bemerker Christian.

– Religioner ser ned på mennesker som er annerledes. For mange har dette medført helt reelle konsekvenser, som krig og elendighet. Det er helt uhorvelig hva religioner har stelt i stand.

Som Anno 1537-deltager fikk Christian Olowo et dypdykk i kristendommen og kirkens rolle som maktfaktor og samfunnsformer i seinmiddelalderen. At kirken har vært med å formet det norske samfunnet er klart. Men er det Den norske kirke som er nordmenns identitet – eller er det noe annet? Spør han, retorisk, og legger til at for ham må det å være norsk være inkluderende.

– Hva er det å være norsk? På Flaktveit svarer de én ting, på Sotra noe annet, i Finnmark noe tredje, og Oslo har selvsagt en helt annen forståelse av det å være norsk. Og så har rånere igjen et annet syn enn bankdirektørene, poengterer han.

Norsk kan være så mye

For Christian er identitetsspørsmålet blitt så viktig at han vil i gang med å lage en dokumentar om det å være norsk. Dokumentaren skal følge hans reise, både her til lands og i utlandet, der han skal besøke ulike miljøer og grupperinger av nordmenn.

– Det sentrale spørsmålet i dokumentaren er hvem jeg er oppi dette. Den skal handle om jakten på det å være norsk, forklarer Christian. I disse dagene er han i ferd med å snekre ferdig historien og selge den inn til et produksjonsselskap.

For Christian Olowo handler mye om det samme spørsmålet. Og da er vi tilbake til Li skole.

– Hva betyr det å være norsk? spør Christian igjen.

Etter litt nøling kommer svarene fra sjetteklassingene. Kanskje det at du er født Norge, svarer av dem. At du snakker norsk, sier en annen. 17. mai, svarer en tredje. At du har norsk pass.

– 17. mai er veldig viktig, er Christian enig med elevene om. Han har tidligere uttalt at han elsker den norske nasjonaldagen. ¬

– Men for meg er det kanskje nok at du bor i Norge og at du liker landet ditt.