«Do you know what? We do not care about the Christians anymore. Now we will take the muslims. Believe me, we will». Distriktspolitikeren drar hånden sin gjennom det glattkjemmede håret, mens han tygger på en tannpirker. Han representerer et ytterliggående politisk parti, Jathika Hela Urumaya, hvor de fleste medlemmene er buddhistiske munker. Jeg har møtt ham før, under sluttfasen av borgerkrigen i Sri Lanka (1983–2009), da forholdet mellom Norge og Sri Lanka var svært betent. Denne gang viser kalenderen tidlig 2012, borgerkrigen er slutt, sluttoppgjøret er fortsatt sårt, volden mot kristne karismatiske kirker har avtatt (som er tema for min phd-avhandling), men fred er kanskje ikke det riktige begrepet å bruke. På gaten møter jeg flere med slagord på T-skjorten: «Already against the next war».

Aggressive buddhistmunker

Tre år tidligere hadde jeg endelig klart å finne adressen til hovedkontoret til Jathika Hela Urumaya, det politiske partiet som stort sett består av buddhistiske munker. Kort fortalt hadde de tre kampsaker: fullføre borgerkrigen med militære midler (og avslutte de norske fredsforhandlingene); innføre en lov mot uetisk misjon, for å regulere karismatiske kristne i landet; og bygge nye sykkelveier i landet. Hovedkontoret er tomt, bortsett fra en sekretær som blir lettere nervøs når jeg sier jeg er fra Norge. Det jeg ikke vet er at tamiler i Norge har angrepet den sri lankiske ambassaden i Oslo dagen i forveien, og at de fleste nasjonalistiske munkene i Sri Lanka i samme stund står utenfor den norske ambassaden i Colombo og sperrer en 4-felts motorvei i høylytt demonstrasjon mot Norge. Munkene er like agiterte når de kommer tilbake, og stiller meg til veggs: «You have to understand this: Norway is an enemy country!», før de i samme åndedrag letter på trykket: «Do you like a cup of tea?»

Det er fullt mulig å forklare påskedagsterroren uten henvisning til Sri Lankas politiske historie overhodet. Muslimske terrorister angriper kristne mål i en symbolsk hevnaksjon for angrepet i Christchurch. Tilfeldigvis i Sri Lanka. Kan hende det er hele historien også.

Personlig liker jeg det bedre når mine forutinntatte synspunkter blir utfordret, og jeg må tilbake til tegnebrettet for å forstå verden på nytt.

Som da jeg deltok sammen med den sri lankesiske presidentens bror på en religiøs buddhistisk seremoni, der man slapp løs kveg man hadde kjøpt fra slakteriet for å feire buddhismens ikkevoldelige sinnelag, og jeg deretter tre timer senere var med den samme munken under et radiointervju, hvor han forsvarte at borgerkrigen måtte fullføres, til tross for store sivile tap.

Lovforslag om misjonsregulering

Sri Lanka har hatt sin skjerv med vanskelige problemer. Ikke bare har vi borgerkrigen om selvstyre (1983–2009) mellom tamiler i nord og øst mot singalesere i sør, der landet ble svært hardt rammet av selvmordsbombere, hvor også regjeringshæren ble anklaget for krigsforbrytelser. Landet ble i tillegg hardt rammet av tsunamien i 2004. Og selv om mange nasjonalistiske buddhister var sterkt involvert i krigspolemikken, var det én sak som engasjerte dem enda mer: inntoget av karismatisk kristne kirker. Et lovforslag om å regulere kristen misjon ble foreslått i 2003/2004, med anklager om at karismatiske kristne brukte ufine midler som bestikkelser, nødhjelp og tilbud om stillinger for å vinne konvertitter. De etablerte seg i hemmelighet, og gikk ofte etter sårbare grupper som fattige, krigsofre og urbefolkningen – vedda. Anklagene eskalerte etter tsunamien, hvor mange hjelpeorganisasjoner hastet inn i landet, med sine ulike agendaer.

Lovforslaget var kontroversielt og ble anklaget for å være (buddhistisk) ekstremistisk. Det ble heller aldri innført. Likevel hadde det bred støtte hos hinduer (midt under borgerkrigen) og hos katolske prester, som mente at de karismatiske kirkene først og fremst «stjal» katolikker. Kun iherdig innsats fra landets protestanter hindret katolikkene i å støtte lovforslaget. Protestantene klarte å forene landets kristne til tross for isfronten mellom katolikker og karismatiske kristne.

Besatt av religionsfrihet

Det er på dette tidspunktet de buddhistiske nasjonalistene mister interessen for de kristne gruppene, og heller retter fokuset sitt mot landets muslimske minoritet. Underveis mens jeg studerte vold mot kristne mottok jeg hyllemeter på hyllemeter med dokumentasjon av dette. Selv under sluttfasen av borgerkrigen, hvor alle overvåkningsmekanismer kollapset, fortsatte kristne karismatiske grupper å rapportere om egne lidelser, det være seg et kirkeangrep, overfall eller en ørefik fra en buddhistisk munk.

Da fiendtlighetene snudde fra kristne til muslimer tørket mine kilder inn, og jeg fikk ikke lenger oversikt over hvilke fiendtligheter som hadde hendt, annet enn de som nådde mediene. Muslimske grupper dokumenterer ikke brudd på religionsfriheten like intenst og effektivt som kristne grupper. Faktisk var det kristne grupper som klaget over at den voldelige oppmerksomheten fra de buddhistiske gruppene forsvant, for nå klarte de ikke lenger å tiltrekke seg søkelyset fra Vesten. Flere av disse gruppene er nesten besatt av begrepet religionsfrihet.

En ny gruppe, Bodu Bala Sena, ble opprettet i 2012, med formål om å slå ned på den muslimske trusselen. På bare ett år hadde altså stemningen snudd totalt, og muslimene blir landets nye hovedfiende. Bodu Bala Sena, ledet av buddhistiske munker, arrangerer store folkedemonstrasjoner, bruker de gamle tempelnettverkene til politiske formål, og det blir flere konflikter rundt muslimske og buddhistiske helligsteder. Min informant med tannpirkeren er ute i media og advarer muslimene mot et nytt Gampola, som var noen voldsomme religiøse opptøyer hvor flere muslimer mistet livet i 1915.

Buddhistisk angrep på muslimer

På kontoret til Bodu Bala Sena, der jeg jobbet som frivillig noen uker, dokumenterte de sirlig alle muslimske «overgrep» mot den buddhistiske kulturarven. De diskuterte også flittig hvilke episoder de kunne bruke politisk. Flere moskeer har blitt angrepet, og i Aluthgama ble fire muslimer drept, og 80 skadet, etter opptøyer i 2014. Også i Kandy brøt det ut opptøyer i 2018, hvor landet innførte portforbud og unntakstilstand. Det har vært en økende kompleksitet rundt muslimske relasjoner i flere sør-asiatiske land den siste tiden, og i Myanmar er situasjonen rundt Rohingya-muslimene særlig ekstrem. Muslimer er ikke like flink som kristne å påberope seg religionsfrihet, og til å få beskyttelse gjennom slike mekanismer.

At det blant Sri Lankas muslimer finnes grupper som er blitt radikalisert, var uventet, men ikke helt overraskende. Lenge har den muslimske minoriteten i Sri Lanka vært mot-eksempelet på radikal islam – de har vært moderate, lokalt orientert, og unngått å bli dratt inn i politiske vanskeligheter i borgerkrigen. Likevel har de hatt en dragning mot Midtøsten, og dynamikken har endret seg de siste årene. De buddhistiske nasjonalistenes anklager om at muslimene har blitt radikalisert har hatt få beviser, inntil nå.

To store spørsmål melder seg i Sri Lanka fremover, en forklaring og en forventning. Hvorfor valgte de muslimske gruppene i Sri Lanka å slå til mot landets katolikker, altså med en global slagside, og ikke landets buddhister, som de allerede er i konflikt med? Og, terrorangrepet åpnet mange gamle sår i et land allerede preget av krig, terror og identitetspolitikk, men hvor går veien videre for Sri Lanka? Kanskje det er på tide å finne frem T-skjortene igjen: «Already against the next war».

Identitetspolitikk

Mitt første intervju med en katolsk prest i Sri Lanka endte med at jeg ble skjelt ut for Norges dobbeltmoralisme, siden jeg kunne komme fra samme land som Anders Behring Breivik og tro jeg kunne lære dem om fred. En annen katolsk pastor kastet meg på dør, siden jeg var norsk. Det tok sin tid før jeg klarte å vinne tillit hos katolikkene, og diskutere vonde politiske temaer. Nå har vold mot kristne karismatiske kirker blusset opp igjen i Sri Lanka, hvilket er både trist og urovekkende, men det har ingenting med terrorangrepet mot katolikker å gjøre. Buddhistene er ikke alltid så fredselskende de heller, om det er tamiler, muslimer eller karismatiske kristne de har en agenda mot.

Det er jo et tankekors at det i norsk offentlighet, først med Kjell Magne Bondevik, så med Aftenpostens leder og VG, kjøres hardt på hvordan kristne – især karismatiske kristne – i verden forfølges. Ofte med henvisning til årsrapporten til organisasjonen Åpne Dører. At muslimske terror-organisasjoner på kynisk vis utnytter kirker, luksushoteller og attentat på påskemorgen for å fremme sin identitetspolitikk er spekulativt. Men før vi er ferdig med å samle opp bitene etter katolske småbarn i Sri Lanka, har karismatiske kristne organisasjoner utnyttet situasjonen og fremmet sin sak om egen forfølgelse og religionsfrihet verden over. Identitetspolitikk skyr virkelig ingen midler. Det er litt trist, er det ikke?

Les også:

Sri Lanka: – Kirkeangrepet var hevn for moskéangrep på New Zealand

Kristne er mest forfulgt i land med kristen majoritet