– Det handler om hvilket grunnperspektiv man tar. Her må man bare velge, og så følger mange av de andre standpunktene av seg selv, forklarer Andrés Lekanger.

I disse dager gir han ut boka Prostitusjon på Humanist forlag. Boka er en del av serien «Pro et contra» som er ment å presentere kontroversielle tema med dype moralske røtter, og utforske hvilke standpunkter som finnes i debatten uten å konkludere i den ene eller andre retningen.

Lekanger er imidlertid ingen nøytral aktør i debatten. Han identifiserer seg som «sexarbeideraktivist», og er tilknyttet Pion – Prostituertes interesseorganisasjon i Norge. Han har i lang tid engasjert seg i debatten med dette som utgangspunkt.

– Har du troverdighet til å skrive en nøytral «for-mot»-bok når du selv har et så tydelig ståsted?

– Jeg gjør hva jeg kan for å framstille standpunktene til de jeg er uenig med på en måte som de kan kjenne seg igjen i. Så får andre bedømme om jeg har greid det. Jeg prøver i hvert fall. Jeg ønsker å gi innblikk i de ulike standpunktene. Det er en debattbok og ikke en akademisk bok. Det er ikke noe mål å overbevise noen som har bestemt seg for det ene eller andre, men det vil være tydelig hvor jeg står og jeg argumenterer ut fra mitt ståsted, sier han.

«Sexsalg» er det beste begrepet

I debatten om prostitusjon – eller sexsalg som Lekanger foretrekker å kalle det i boka – finnes det to grunnholdninger. Enten bryr man seg mest om hva som er best for samfunnet, eller så er man mer opptatt av hva som er best for individet.

– De som anlegger et kollektivt perspektiv vil stort sett alltid konkludere med at sexsalg er samfunnsskadelig og bør bekjempes med mål om å bli kvitt det fullstendig. Men hvis man tar utgangspunkt i individene, vil man i mye større grad mene at vi må tilrettelegge slik at sexsalg gjør minst mulig skade på de som er involvert og samfunnet rundt. De som velger individperspektivet liker ikke nødvendigvis det som skjer, men aksepterer det og mener vi heller må tilpasse oss enn å bekjempe fenomenet, sier han.

Et annet grunnleggende valg, er om man mener at salg av sex alltid er moralsk forkastelig («salg av kvinnekroppen»), eller om man har en mer konsekvensetisk holdning der man mener at prostitusjon ikke er moralsk klanderverdig i seg selv, men bør bekjempes i den grad det har negative konsekvenser.

– Ut fra disse grunnantagelsene vil mye av det andre ramle på plass av seg selv. Har du et kollektivt perspektiv som sier at prostitusjon er samfunnsskadelig, samt mener prostitusjon alltid er moralsk forkastelig, vil du selvsagt kjempe for å bli kvitt fenomenet uansett hva de involverte måtte mene. Men hvis du er mest opptatt av individene, og mener sexsalg ikke moralsk forkastelig i seg selv, så vil du ha en annen tilnærming, sier Lekanger.

Disse to perspektivene styrer også hvilke forskningsresultater man kommer fram til. Derfor er forskningen på hvorvidt sexsalg er skadelig eller ikke veldig sprikende, forteller han, uten at han dermed vil påstå at forskere er aktivister.

Lekanger foretrekker å kalle det «sexsalg» istedenfor begreper som «prostitusjon» og «sexarbeid». De to siste begrepene er mye mer stigmatisert, mener han.

– «Sexsalg» er ganske enkelt et nøytralt begrep som beskriver det som faktisk skjer. De andre to begrepene er mye mer ladede, sier han.

Fem posisjoner

Disse ulike tilnærmingsmåtene resulterer i følgende fem posisjoner (uten vanntette skott) i debatten, som Lekanger drøfter videre i boka.

• Sexarbeideraktivister: Disse skiller mellom tvang og overgrep på den ene siden, og frivillig sexsalg på den andre. For dem handler det om at sexselgere må ha trygghet i hverdagen.
• Prostitusjonsmotstandere: Denne gruppa gjør ikke dette skillet. De mener alt sexsalg er tvang og overgrep pr. definisjon. For dem er det overordnede målet at samfunnet må beskyttes mot prostitusjon. De mener alle vil ta skade av sexsalg før eller senere, og at de som sier de gjør det frivillig lurer seg selv eller ikke vet sitt eget beste.
• Venstreliberale: I motsetning til andre på venstresiden mener de at sexarbeid er et legitimt yrke, og at de andre på venstresiden diskriminerer sexselgerne fordi de ikke vil inkludere dem i fellesskapet og gi dem rettigheter og plikter som andre arbeidere. De venstreliberale vil motarbeide utnyttelse og sosial urettferdighet, men ser ikke på sexsalg som et onde i seg selv.
• Høyreliberale: De er opptatt av mangfold og kjemper mot konformitetspress. De er opptatt av å kjempe mot diskriminering. Grunnholdningen er at folk har ansvar for sitt eget liv og må gis rettigheter og likebehandles ut fra de valgene de tar.
• Kritiske kommentatorer: Denne gruppen er kritisk til kriminalisering av sexmarkedet (sexkjøploven og hallikparagrafen), men deltar ikke i kampen for sexarbeideres rettigheter. Eksempler på slike grupper er Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH) og Pro-senteret. Selv om de kan være imot sexkjøploven og hallikparagrafen, mener de ikke nødvendigvis at sexkjøp- og salg er greit.

Lekanger trekker fram den siste gruppa, «kristiske kommentatorer», for å vise at bildet er litt mer sammensatt enn prostitusjonsmotstandere gjerne framstiller det som.

– De har en tendens til å karakterisere alle som er uenig med dem som «proprostitusjonslobby». Men det stemmer altså ikke når det gjelder de kritiske kommentatorene, sier han.

En annen myte Lekanger gjerne vil nyansere, er at sexsalg bare handler om heterokvinner som selger sex til heteromenn.

– Kvinnene kan være lesbiske eller bifile og noen av dem selger også sex til kvinner. Det er vanskelig å vite nøyaktig, men ulike undersøkelser viser at rundt seks-sju prosent av alle som selger sex i Europa er menn eller transpersoner. Det er imidlertid vanskelig å telle noe man sjeldent har hatt tradisjon for å se etter, presiserer han.

Vil normalisere sexsalg

Men hva mener så forfatteren selv? Ståstedet er det jo ingen tvil om. Han er sexarbeideraktivist.

– Ja, jeg mener sexselgere fortjener rettigheter på lik linje med alle andre i samfunnet. Jeg synes det skal anerkjennes som et legitimt arbeid, sier han.

– Så det er altså ikke et mål å bekjempe prostitusjon?

– Jeg ser ikke på sexsalg som moralsk forkastelig i seg selv. Dermed følger det logisk at jeg ikke har noe syn på hvorvidt det bør bli mer eller mindre av det. Men det er et viktig mål å bekjempe tvang, fattigdom og stengte grenser. Menneskehandlere og menneskesmuglere har et marked fordi vi har stengte grenser. De hadde ikke hatt et marked hvis alle kunne reise fritt og selge sine tjenester der de ønsket. Det hadde alle tjent på, når det først er slik at sexsalg foregår uansett. Jeg har et individperspektiv på dette. De involvertes egen mening blir derfor helt avgjørende for meg, sier han.

– Hva tenker du om påstander om at salg av kvinnekroppen er fornedrende?

– Da tenker jeg at alle får bestemme sine egne grenser. Sexsalg passer ikke for alle selvsagt, og jeg er sterkt imot alle former for tvang. Det er ingen grunn til å tvile på alle de som forteller om overgrep. Men når vi ikke tviler på dem, bør vi heller ikke tvile på de som synes det går greit å selge sex, sier han.

– Prostitusjonsmotstandere mener det er en illusjon å si at noen har «valgt det selv». Tror du egentlig det er noen som velger å selge sex frivillig?

– Spørsmålet om man ville ha valgt yrket sitt frivillig hvis man kunne velge fritt på øverste hylle, er jo et spørsmål man kunne stille til mange andre yrkesgrupper også. Det er mange årsaker til at man havner der man havner, men når man først er der synes jeg man fortjener å bli respektert og inkludert.

Lekanger understreker at Hege Grostad, en norsk kvinne som selger sex selv og kjemper for sexselgeres rettigheter, er ikke en fattig person som valgte å selge sex på grunn av sosial nød.

– Hvor mange Hege Grostad-personer tror du det finnes det der ute?

–I boka diskuterer jeg pyramidemodellen, der slike som henne er på toppen, mens flertallet på bunnen er de som er tvunget ut i det av ulike årsaker, sier han, og presiserer at denne modellen er kritisert av enkelte.

Lekanger mener vi godt kunne ha vært foruten det fattigdomsorienterte sexsalget, men ser ikke hvordan det vil hjelpe å ta bort de få inntektsmulighetene de har.

– Spørsmålet blir om det hjelper å ta bort de få inntektsmulighetene de har. Vil det hjelpe dem å fjerne rettighetene, mulighetene og valgene deres? Da er det kanskje et bedre valg å kjempe for avkriminalisering, åpne grenser samt utjevning av økonomiske forskjeller mellom folk, sier han.

Han erkjenner at det å kjempe for sexselgeres rettigheter kan være en måte å rettferdiggjøre egen situasjon på.

– Det kan godt tenkes at kamp for sexselgeres rettigheter også er en strategi for å legitimere egen livssituasjon, uten at jeg ser noe galt i det, sier han.

Mener det bør være mulig å tjene penger på andres sexsalg

Lekanger mener naturlig nok at dagens sexkjøpslov, som kriminaliserer kunden, bør avskaffes. Det samme mener han om hallikparagrafen. Den sier at det er forbudt å tjene penger på andres salg av sex og å legge til rette for det.

– Hallikparagrafen nevner ikke tvang og gjør sexsalg utrygt og farlig. Selgerne har for eksempel ikke lov til å kjøpe seg sikkerhet. Sexsalg sammen med andre minker risiko for å utsettes for vold, men dette er også forbudt med en slik lov. Dermed foregår sexsalget fort på den mest utrygge formen av alle; nemlig at salget foregår svart og ukontrollert uten andre tilstede enn selger og kjøper, sier han.

Lekanger hevder også at sexselgere på grunn av forbudslover kan gjøre seg avhengig av tredjepart som kan organisere sexsalget på en måte som er usynlig for myndighetene, og at dette dermed øker risikoen for å bli utnyttet.

– Hvorfor tror du det er så mye motstand mot prostitusjon?

– Fram til et sted på 70-tallet var det faktisk et samarbeid mellom sexarbeidere og feminister. Så støtet feministene dem fra seg, og begynte å argumentere for at porno og prostitusjon bare er undertrykkende. På 80-tallet kom det en del forskning som avdekket hvordan rusavhengige kvinner prostituerer seg for å få penger til dop. Dette ble blåst opp til å gjelde all prostitusjon, forteller han.

Dermed handlet plutselig all prostitusjon om desperate narkomane kvinner som selger kroppen sin for å få penger til dop, forteller han.

– Det er selvsagt noe man bør bekjempe, men sexsalg handler om mye mer enn det, og det gjorde det den gangen også. Dette eksempelet forteller at det har veldig mye å si hvem som har definisjonsmakt i samfunnet, sier han.

Lekanger synes det er viktig at folk fra sexbransjen står fram.

– Det er viktig at de som faktisk driver med dette også får litt av definisjonsmakten. Det er ikke slike som meg, som «snakker på vegne av», som bør dominere ordskiftet, sier han.