På midten av 90-tallet var Bjørn Stærk aktiv på en såkalt BBS-diskusjonsgruppe på nettet. Plutselig en dag meldte en nynazist seg på, og argumenterte saklig og ryddig for hvorfor Holocaust ikke kunne ha funnet sted. Det ble en viktig opplevelse for Stærk. Han kunne nemlig ikke svare holocaustbenekteren på alle hans påstander som at «Zyklon B. aldri kunne ha blitt brukt til å drepe i så stor skala» og så videre.

Derfor måtte han gjøre en jobb. Bjørn Stærk og de andre debattantene på gruppa, gikk påstandene etter i sømmene og greide etter hvert å svare godt på alt nynazisten skrev. Han tok selvsagt feil, og de kunne begrunne hvorfor.

– Jen mener vi vant diskusjonen. Og det var svært lærerikt for meg og de andre. Derfor var det en god ting at nynazisten slapp til. Ytringsfriheten virket. Vi andre skjerpet oss, leste oss opp, avviste ham med argumenter og lærte noe. Hadde vi hatt et forbud mot ytringer av denne typen, ville ikke dette ha skjedd, og vi ville ha stått litt dummere tilbake, poengterte Stærk under lanseringen av sin bok «Ytringsfrihet» på Litteraturhuset i Oslo i går kveld.

Setter deg inn i vanskelige problemstillinger

Bjørn Stærks nye bok er første utgivelse i Humanist forlags nye bokserie Pro et contra. Serien gies ut i samarbeid med Human-Etisk Forbunds ideologi og livssynsavdeling. Bokserien skal bestå av små (også i fysisk forstand), korte og lettfattelige bøker om vanskelige etiske problemstillinger.

– Pro et contra startet som en ide om å gi ut en bok om humanistisk etikk. Men istedenfor å skrive en lang og tykk bok, bestemte vi oss for å gi ut en miniserie med utvalgte tema der vi ikke serverer noen definitive svar, men heller prøver å inspirere folk til å tenke selv, sa seniorrådgiver i Human-Etisk Forbund, Arnfinn Pettersen i sin innledning.

Forlagsredaktør Bente Pihlstrøm fortalte at de neste titlene i serien blir en bok om religionskritikk av Gunn Hild Lem, samt en bok om genmodifisert mat av Audrun Utskarpen. Det er flere titler på gang, men de er ikke modne for offentliggjøring ennå, fikk vi vite.

– Pro et contra-serien er et stort opplysningsprosjekt. Vi ønsker å sette i gang hodet til folk. Dette blir en nyttig serie for alle humanister som vil sette seg inn i viktige, men vanskelige problemstillinger, sa Pihlstrøm.

Fungerer det i praksis?

Under boklanseringsmøtet i går kveld var ikke alle enige med Bjørn Stærk i hans idealistiske og prinsipielle krav om full ytringsfrihet. Han var heller ikke selv helt sikker på om det er riktig å fastholde på disse prinsippene i enhver sammenheng.

Fritanke.no spurte om det er riktig å bruke ytringsfriheten til å verne f.eks. sjikane, personangrep og bevisst sabotasje av saklig debatt. Stærk advarte mot at sanksjoner mot slikt kan misbrukes til å lukke munnen på folk. Samtidig var han enig i at det er behov for en viss moderering av usakligheter, spesielt fordi sabotasje av saklig debatt i seg selv kan utgjøre et demokratisk problem.

Didrik Søderlind, som spurte ut Stærk under lanseringen, spurte om ytringsfriheten automatisk innebærer krav om en talerstol. Det er jo et argument som ofte brukes mot folk som hevder seg "tiet ihjel" fordi de ikke får meningene sine publisert i mediene, og dermed mener at de er "fratatt sin ytringsfrihet".

Stærk har en viss forståelse for folk som sier slike ting. Han konstaterte at vi ikke lever i et rettferdig samfunn når det gjelder ytringsfrihet.

– På et vis er det problematisk for ytringsfriheten at ikke alle slipper til. Jeg synes vi skal være ærlige med oss selv og si at de som lettere slipper til i mediene, faktisk har mer ytringsfrihet enn de som ikke gjør det, poengterte Stærk.

Og slik må det også være til en viss grad, mente han.

– Alle kan ikke ha krav på å få publisere meningene sine på riksdekkende tv i beste sendetid. Men vi må innse at det er noen forskjeller her som vi ikke bare kan definere oss ut av. Det er forskjell på å få publisert en mening på kronikkplass i en stor avis, og det å legge den ut på en blogg som ingen leser. Hvis alle mediene sier nei til å publisere viss typer meninger har vi et problem. Da kan vi sløves ned fordi vi ikke lenger utfordres av tydelige offentlige motstemmer, mente Stærk.

Kanskje vi trenger skam?

Gunn Hild Lem, som senere kommer ut med en bok om religionskritikk i Pro et contra-serien, tok ordet et stykke ut i debatten. Hun spurte om vi kanskje trenger litt skam rundt visse oppfatninger.

– Jeg har lest boka di, og var enig i starten. Men etter hvert ble jeg stadig mer uenig. Jeg er skeptisk til din idealistiske forståelse av ytringsfriheten. Jeg tror skam er en viktig del av menneskeheten. Det å koble skam til ideer kan virke preventivt. For eksempel hvis folk sier at man skal slå sine barn fordi det står i Bibelen, så tror jeg det kan virke skadebegrensende om slike ytringer stigmatiseres, mente Lem.

– Men tror du det hjelper? undret Stærk

– Ja, det tror jeg. Det er for eksempel mye vanskeligere å være rasist i Oslo enn andre steder, fordi rasistiske kommentarer sanksjoneres sterkere her enn andre steder, svarte Lem.

– Men vil vi ikke også miste vår evne til å argumente mot rasister hvis vi driver på slik? ville Stærk vite.

– Alt handler ikke bare om fakta og dokumentasjon. Noen ganger ender man opp i postulater – folks grunnverdier. Da blir man bare stående og stange. Og jeg tror det er visse moralske grunnstandpunkter som det kan være vel så effektivt å fordømme. Det er ikke mulig å "motbevise" grunnstandpunkter med fakta og dokumentasjon, svarte Lem.

Praktisk behov for innskrenkninger i ustabile land?

Redaktør i fagbladet Journalisten, Helge Øgrim, hadde også møtt opp. Han spurte om ikke forbud mot visse ytringer kan være nødvendig i ustabile samfunn med lav grad av tillit.

Stærk hadde ikke så veldig tro på innskrenkninger i ytringsfriheten her heller, men understreket at dette er vanskelige problemstillinger uten noen klar og tydelig god løsning.

– Og dermed kan vi konkludere med at boka allerede har nådd ett av sine mål, nemlig å skape debatt, avsluttet ordstyrer Arnfinn Pettersen.