Regjeringen har kommet med et forslag om å tillate urnevegger (en vegg med nisjer til urner, også benevnt som kolumbarium) og å gjøre kremasjon likeverdig med kistebegravelser i lovverket.

Lovforslaget er behandlet i familie- og kulturkomiteen og skal etter planen vedtas av Stortinget 4. juni.

Selv om dette ikke innebærer en kostnadsmessig likestilling eller garanterer krematorier innenfor rimelig distanse for alle innbyggerne, er dette gode forslag og oppmykninger av det som i dag er en altfor streng gravferdslov. Gravferdsloven henger tydelig igjen i en tid med én dominerende religion og trenger sårt en radikal reform, av hensyn til befolkningsmangfold, plass og miljø.

Selv om det i dag finnes mange alternativer til – og ønsker om – hvordan vi tar vare på den avdøde etter minnehøytidelighetene, er det bare to tillatte alternativer i Norge: kistebegravelse og kremasjon. Det er også strenge krav til hva som kan gjøres med asken, og i realiteten ingen andre muligheter enn urnenedsettelse og askespredning.

Plassproblemer

Den mest presserende problemstillingen knyttet til gravferd er likevel at mange kommuner har utfordringer med å finne plass til de avdøde. Det er ofte lang vei til nærmeste krematorium, og gravplassene fylles opp.

Nettopp derfor er det innført regler som begrenser hvor lenge man skal kunne bli liggende før plassen blir tatt i bruk på nytt.

På tross av dette presset stort. Over hele Norge – og i verden for øvrig – kommer det inn rapporter om at gravplassene er fulle. Dette skaper konflikter i kommuner, nabolag, og bydeler siden det må avsettes relativt store arealer til dette. Urnevegger kan bidra til å redusere plassproblemene.

Mangel på krematorier

Samtidig vet vi at deler av Norge er uten reell tilgang til krematorier – noe som forsterker plassmangelen på gravlundene og gjør det vanskelig å etablere urnevegger, uten langtransport av de avdøde. Da har ikke de pårørende gode alternativ til kistegravferd.

Det bør også legges til at kremasjon ikke er fremtidens løsning hvis man også skal ta hensyn til miljøet – til det er det for miljømessig krevende å gjennomføre kremasjonen.

Kremasjon med urnevegger, askespredning, minnelunder eller urnegraver er likevel ikke det eneste alternativet en kan tenke seg til gravferder.

Miljøvennlig dødshåndtering

Både biokremering eller kaldkremasjon, frysetørring, eller andre lignende måter kan være et bidrag her.

I tillegg til dette finner vi ulike varianter av kompostering, hvilket nå er tillatt i enkelte delstater i USA. Fra gravlegging uten kiste som forsinker komposteringsprosessen, til å begraves sammen med frø som danner grunnlaget for en vakker skog over tid.

En enda mer plassbesparende variant er «Urban Death Project»: varmkompostering hvor familiene, om de ønsker, kan hente ut jorden og bruke den til å beplante hagen. Enten det er hjemme eller på hytten. Prosjektet har vist hvordan man kan lage en plassbesparende og verdig begravelsesarena som gjennom å bruke varmkompostering og naturens egne metoder lar den avdøde vende tilbake til jorden – og ende opp som næringsrik jord.

Som et «Løvenes Konge-barn» og humanist er dette noe som virkelig appellerer – gjennom at jeg i enda større grad får muligheten til å bli en del av livets sirkel.

Mangfoldige ønsker

Befolkningsmangfoldet i vårt moderne Norge er også et viktig aspekt å ta med når vi vurderer hvilke gravferdsmetoder som skal være tilgjengelige. Både med tanke på kulturell og religiøs eller ikke-religiøs tilhørighet.

Når vi vet fra tidligere undersøkelser at bare halvparten av befolkningen kan tenke seg å ha en kristen begravelsesseremoni og ønsker om askespredning har doblet seg de siste årene, viser det en endring som det må lyttes til.

Det er ingen tvil om at vi i årene fremover vil oppdage andre svar på det gamle spørsmålet om hva vi skal gjøre med de avdødes kropper etter minnehøytidelighetene.

Både fordi vi må, av plasshensyn og av hensyn til miljøet, og fordi vi bør, ettersom mangfoldet i befolkningen blir stadig større. Da bør vi ha en lov som ivaretar verdigheten og sikrer alle innbyggernes likebehandling, og som ikke setter begrensninger ut i fra hva Den norske kirke gjennom tidene har ment at har vært riktig behandling av de avdøde.

For å få det trenger vi en radikal reform av gravferdsloven, ikke flikking på det som i realiteten er detaljer.