Begravelsesbyrået Jølstad har for tredje gang gjennomført en undersøkelse der de spør om folks ønsker for sin begravelse. Undersøkelsen er utført av Norstat.

Her fremgår det at det er en markant nedgang i personer på landsbasis som ønsker livssynsåpen gravferd, sammenliknet med i 2014 og 2016. Dette betyr imidlertid ikke at det nødvendigvis er nedgang i antallet som velger livssynsåpen begravelse.

– I de to foregående undersøkelsene, lå antallet som kunne tenke seg en livssynsåpen seremoni på 18 og 20 prosent. Det er nå redusert til 10 prosent på landsbasis. Dette er det samme andelen livssynsåpne seremonier vårt byrå hadde i Oslo i fjor, sier administrerende direktør Jan Willy Løken i Jølstad begravelsesbyrå til Fri tanke.

Overraskende holdningsendring

Løken peker på at det er forskjeller i holdninger både knyttet til alder og bosted. Det har også vært en vekst i antallet livssynsåpne seremonier i Oslo de senere årene, som ikke har stagnert.

– Har du noen forklaring på hvorfor det prosentvis er like mange som faktisk velger livssynsåpen seremoni i Oslo, som det er som ønsker denne seremoniformen på landsbasis?

– Nei, jeg har ikke egentlig det. Vi hadde heller ikke forventet denne nedgangen.

I undersøkelsen fremgår det også at antallet som ønsker kirkelig begravelse har økt med 11 prosent, til 57 prosent, siden første gang undersøkelsen ble utført. Til Vårt Land, som først skrev om undersøkelsen, pekte professor Ida Marie Høeg ved Institutt for religion, filosofi og historie ved Universitetet i Agder, på at begravelse blir oppfattet som noe av det mest meningsfulle kirken gjør.

– Den kirkelige begravelsen er ikke like selvsagt som for få år siden. De som velger kirkelig begravelse nå, opplever det i større grad som i tråd med egen overbevisning, sa Høeg til Vårt land.

Sammensatte årsaker

Løken tror Høegh er inne på noe, samtidig som han mener at forklaringene nok er mer sammensatte enn dette.

– De siste årene har nok kirken også blitt flinkere til å imøtekomme folks behov. De har tatt sin rolle som folkekirke og seremonimester mer på alvor. Men det er nok et enda mer mangefasettert. Vi er overrasket over begge deler.

– Kan dette også skyldes at det fortsatt er færre livssynsåpne seremonirom?

– Nei, det tror jeg faktisk ikke. Her kan det kanskje være forskjeller mellom by og land, men de aller færreste av de som ønsker livssynsåpne seremonier er opptatt av hvordan rommet ser ut. Man finner gjerne et egnet kapell, eller et annet sted begravelsen kan være. Det er bare helt unntaksvis at dette skjer i et vigslet rom.

– Der det ikke er et egnet rom, finner man som regel gode løsninger. Av og til også i samarbeid med kirken. Så igjen er nok dette mer nyansert.

Forskjellene som finnes på holdninger og valg mellom by og land forklarer Løken med generelle holdningsmønstre i samfunnet.

– Det er gjerne sånn at jo yngre og jo mer urban du er, jo mindre søker du til kirken. Det viser denne undersøkelsen også. Det kan ha med tradisjoner å gjøre. Selv om det er 57 prosent på landsbasis som ønsker at kirken skal stå for gravferdens deres, er dette tallet 40 prosent i Oslo. Det er samme tendens når vi deler opp undersøkelsen på alder.

Stabilt for Humanistisk gravferd

Seniorrådgiver Vinjar Tufte i Human-Etisk Forbund (HEF) kan fortelle at forbundets gravferdsbistand med Humanistisk gravferdsseremoni har ligget på mellom 540–590 oppdrag årlig.

– Den forventede markante stigning har uteblitt, antagelig på grunn av økning av livssynsåpen eller privat seremoni i regi av byråene, sier Tufte.

Han forklarer videre at for rundt 30 prosent av Human-Etisk Forbunds medlemmer som har gått bort, har forbundet aldri blitt kontaktet.

– Det betyr at de pårørende velger livssynsåpen seremoni med bistand fra byrået, i helt egen private regi eller velger kirkelig seremoni. Kirkelig gravferd vet vi har blitt valgt en rekke ganger etter vanskeligheter med å finne et nøytralt og egnet lokale. De sørgende pårørende kan ikke forventes å ha energi til selv å undersøke om og hvor det finnes egnede nøytrale lokaler. Da kan de føle seg nødt til å velge den lokale kirken som står der.

Jan Willy Løken tror på sin side at noe av forklaringen på at det ikke har vært den – også hos dem – forventede veksten i humanistiske gravferder kan ligge i at flere fortsatt kanskje oppfatter HEF som et alternativ til kirken mer enn som en selvstendig seremonitilbyder.

– Det er nok flere som ikke føler seg hjemme i kirka, uavhengig av om de er medlemmer der eller ikke. Men de kjenner seg kanskje heller ikke hjemme i Human-Etisk Forbund. Når vi da tilbyr muligheten for en livssynsåpen seremoni der de gjør det hele selv, og at de får den hjelpen de trenger av oss, så velger de det, sier Løken.