Human-Etisk Forbund

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Thomas Henry Huxley, også kjent som Darwins bulldog, er en av naturvitenskapens kjemper. Men også han kunne ta grundig feil.

Runeporno og verdensomspennende urslim – vitenskap på ville veier

Ingen vitenskapelige ideer er evige sannheter. Og mye vi i dag holder for sant, ble først avfeid som vås. Men noen ideer er bare veldig dårlige. Erik Tunstad ser nærmere på noen av de dårligste – og på de tidvis meget velansette forskerne som fremmet dem.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Numulitter er encellede organismer som lever på havbunnen, og akkumulerer en kalkplate inni seg. Denne blir liggende igjen når de dør, og kan minne om en mynt, derav navnet (numismatikk er studiet av mynter).

Noen få numulitter finnes i live i dag, men vi kjenner dem stort sett som mikroskopiske fossiler. De var imidlertid mange en gang i tiden. Såpass mange at deres indre «mynter» dannet en egen type kalkstein, som blant annet ble brukt til å bygge pyramidene i Egypt.

Et morsomt fun fact, nå til dags. På 1800-tallet var de imidlertid et argument i et heftig vitenskapelig slag.

Plutonister vs neptunister

Striden sto mellom plutonistene og neptunistene. De førstnevnte mente at Jorda startet som en stein og at dagens jordoverflate er dannet av materiale fra Jordas indre. Neptunistene så det helt omvendt, havet kom først, og felte med tiden ut stein som ble til jordkloden.

Blant frontmennene i plutonistenes hær finner vi Thomas Henry Huxley – Darwins Bulldog. Huxley mente de fleste bergarter på Jorda, som granitt og gneis, stammer fra Jordas indre – selv om han innså at omdannede bergarter som sandstein og skifer var dannet som bunnfall i vann, riktignok av materiale som opprinnelig kom innenfra.

Den andre leieren, neptunistene, hadde Johann Wolfgang von Goethe som ledestjerne.

Huxleys menn vant kampen med god margin, men noen gir seg aldri. I 1912 slo en mikrobiolog ved Londons Natural History Museum tilbake.

Numulitter overalt

Randolph Kirkpatrick hadde merket seg at pyramidene var bygget av kalkstein med fossile numulitter – og når han så nærmere etter, var det vanskelig å finne noe som ikke var bygget av numulitter. Uansett hva slags stein han la under mikroskopet – de var laget av fossile, encellede organismer fra havets bunn.

Derav storverket The Nummulosphere, hvor Kirkpatrick viser at ikke bare er jordkloden, men hele solsystemet – ja, faktisk hele universet – bygget av numulitter. Kirkpatrick hadde nemlig studert museets meteoritter.

Han fant også spor at numulitter i sin kones ansikt. Ellers var mannen både frisk og rask.

Runene på baksiden

Historien minner meg om en eldre, norsk teolog og ekspert på semittiske språk – statsstipendiat Kjell Aartun, medlem av Det norske vitenskapsakademi siden 1986.

Aartun fikk en del oppmerksomhet tidlig på 1990-tallet, fordi han, etter eget utsagn, hadde løst gåten med det uforståelige kretinske skriftspråket Linear A, og i tillegg hadde dechiffrert Faistos-diskosen fra samme øy. Han er ikke den eneste som har hevdet slike ting – påstander om at gåtene endelig er løst dukker fremdeles opp i vitenskapelige tidsskrifter.

Et annet av Aartuns leseprosjekter stiller hans påståtte gjennombrudd i et underlig lys. Han kunne nemlig også nylese norske runeinskripsjoner. Med sensasjonelt resultat: De viste seg å være pornonoveller.

Jeg har møtt ham ved flere anledninger, og laget radioprogrammer der han konfronterte sine meningsmotstandere – som også mente de kunne lese runer. Da disse ba ham vise hvordan han gikk fram, pekte han på runesteinenes kjente forside – de som utstilles på museene, og sa: Det er ikke disse jeg leser, jeg leser det som står på baksiden.

Ingen andre hadde lagt merke til disse baksiderunene. Og de kunne heller ikke få øye på dem når Aartun pekte.

Frimodige skriverier

En gang var jeg hjemme hos ham. Til stede var også noen av hans beundrere i det beinharde rune-nylesningsmiljøet. De nikket samtykkende, da han viste meg steiner de nylig hadde funnet i Drammensmarka – dekket av runer.

Jeg er ingen ekspert, og så ingenting, så jeg spurte: Hvor? Der! pekte de. Jeg kunne fremdeles ikke se noe som helst – men Aartun leste høyt.

Min bluferdighet forbyr meg å videreformidle.

Vi stammer åpenbart fra et frimodig folkeferd – eller gjør vi egentlig det?

Ifølge Aartun stammer moderne nordmenns gener fra helt andre folk enn de som risset runer. Disse ble nemlig offer for et hittil ukjent folkemord, den gang Norge ble erobret av semittene. Det finnes få genetiske og arkeologiske spor.

En uunngåelig bivirkning?

Ettersom forskere kommer i alle tenkelige kvaliteter og fasonger, er det heller ingen mangel på mer eller mindre lattervekkende, eller syke ideer.

Det finnes folk med akademiske titler som mener vårt solsystem har to soler, at blod har foryngende effekt – hvilket vil føre til at vi med tiden blir vampyrer, at vi kan leve i tusenvis av år, at vi en dag kan laste opp hjernene våre i datamaskiner, at vann kan huske, at en medisin virker sterkere, jo mindre vi får av den, at vaksiner ikke virker, at evolusjon ikke finner sted, at verden er bare fire tusen år gammel – eller at det var vi som skapte universet, og ikke omvendt.

Det er lett å le av dem. Men så slår det meg; Er det ikke slik det må være? Er vi ikke nødt til å ta feil, av og til grundig, før vi til slutt får rett?

Enkelte gjør knapt noe annet enn å ta feil, selv om de kan snuble over fornuft innimellom. Kjell Aartun er sikkert ekspert på semittiske språk – mens resten av hans virke får Thor Heyerdahl til å fremstå som Einstein. Kirkpatricks kone var neppe laget av numulitter, men han publiserte like fullt også helt streite – og kjedeligere – bøker.

Andre derimot, har både hatt historisk rett og tatt himmelstormende feil. Disse eksentrikerne er langt mer interessante.

Margulis’ fikse idé

Lynn Margulis, for eksempel. Den store, amerikanske mikrobiologen, som lærte verden at cellen er en symbiose. Ideen var langt fra hennes, den hadde en nesten hundre år lang historie før hun på 1970-tallet fremmet ideen om at cellens mitokondrier egentlig er bakterier.

En tidlig eukaryot gikk for to milliarder år siden i symbiose med en bakterie. Enten ble den forsøkt spist, eller den forsøkte å infisere eukaryoten. Uansett ble den bare værende der, og bidro etter hvert til helheten, ved at den radikalt økte modercellens evne til å dra energi ut av maten. Dermed kunne cellen vokse seg mye større enn bakterier – og utvikle seg til flercellet liv.

Forskerverdenen var først skeptisk til denne endosymbiosen, men Margulis revolusjonerte vår oppfatning av livets tidlige evolusjon.

Hun døde i 2011. Jeg møtte henne noen ganger, og fant ut at det meste i hennes verden var endosymbiose. Dette er ikke uvanlig – finner du noe nytt og revolusjonerende (som numulitter), er det lett å se det overalt – og blåse det ut av dimensjoner.

Ifølge Margulis fantes det knapt en del av cellen som ikke har en fortid som selvstendig vesen – spindlene, cellekjernen og flagellene.

Forsvar for Gaia

For så vidt ikke en latterlig påstand – en av bøkene hennes heter Acquiring Genomes – hvor hun viser flere tilfeller der ulike arter har delt gener de ifølge tradisjonell forståelse av evolusjonshistorien, slett ikke skulle kunne dele. Mye informasjon gikk på kryss og tvers helt nederst i livets tre. Men hvor mye? Og hvor mye ble overført som symbiose?

En annen av bøkene hennes heter The Symbiotic Planet: Her overdriver hun igjen. Evolusjon handler om samarbeid. Glem kampen for tilværelsen.

For så vidt ingen dårlig idé, det heller – som dog krever en del plass for å bli diskutert seriøst.

Jeg ble imidlertid enda mer overrasket over hennes forsvar av Gaia-hypotesen, som dermed fikk et faglig oppsving sent på 1980-tallet. Hun hadde rett i mye av det hun sa, også i den sammenheng, men Gaia-hypotesen ender i synet på jordkloden som én stor levende organisme.

Enda en påstand som krever litt plass.

Newtons metafysikk

Er dette bumerket til et geni? Er hjernen deres så full av putrende kreativitet, at de skyter i hytt og pine, i øst og vest – og treffer av og til? Er det slik de er nødt til å fungere?

Nei, det er ikke slik det må fungere – men det gjør det av og til. Forskere forelsker seg i ideer, ser seg blinde på sammenhenger, som deretter forstørres til de overskygger alt annet. Som i tilfellet Randolph Kirkpatrick. Heldigvis var ikke Kirkpatrick en viktig forsker.

I tilfellet Isaac Newton kunne det derimot fått større historiske konsekvenser. Newton er opplest og vedtatt tidenes største. Tyngdekraften, matematikken, lysets natur. Han dunket ned pilarene som fremdeles holder vitenskapen oppe.

Likevel virker det til tider som om dette bare var en fritidsbeskjeftigelse. Det han egentlig var opptatt av, var religion, mystikk og alkymi.

Han ble ansett som en sprø religiøs nøtt, og det i en tid da folk flest tok sin religion på alvor. Han brukte mye verdifull tankekraft på å beregne mål og proporsjoner i Salomons tempel – en kunnskap han mente ville gjøre ham i stand til å forutsi datoen på Apokalypsen. Han ville gjøre jern til gull – etter prinsipper selv alkymister mente var uvitenskapelige.

Kjæleideenes forbannelse

Omtrent her passer Frank Tipler inn. En stor fysiker, matematiker og kosmolog fra vår tid, som har skrevet mye om det såkalte Omegapunktet –øyeblikket i universets historie da alt stanser opp, tiden står stille og alt som har skjedd, skjer samtidig.

Og så videre. Det er paradiset. Himmelen.

En av mine egne helter, Alfred Russel Wallace, oppdaget ikke bare evolusjonsteorien (sammen med Darwin) – han var også spiritist. Hvilket nok var en av grunnene til at han mente alt i livet kan forklares gjennom evolusjon – unntatt menneskets hjerne.

Ingen av de nevnte viste eller viser tegn til å ville legge fra seg sine kjæleideer.

På den annen side; Er ikke alle ideer egentlig kjæleideer? Og er ikke alle ideer sprø?

En gravstein av gangen

De er neppe like sprøe, alle sammen, men ingen ideer er «sanne». De har en holdbarhetsdato. De vil kunne overleve, men aldri i sin opprinnelige form. De vil alltid omtolkes, forbedres, utvides.

Og av og til havner de i søpla. Som forestillingene om flogiston og homonukleus, om ariske raser og om raseplasma.

Jeg vet ikke om Darwin var den første som ga uttrykk for at vitenskapen utvikler seg en gravstein av gangen, men både han og Max Planck redegjorde for ideen hundre år før Thomas Kuhn tok eierskap til forestillingen om paradigmeskifter.

Vi kan diskutere hvorvidt slike virkelig har hatt en betydning i vitenskapens historie – men Darwin hadde rett med hensyn til gravsteinene. Folk, også vitenskapsfolk, har vanskelig for å innrømme at de har tatt feil.

Huxleys urslim

Vi husker Thomas Henry Huxley, Darwins Bulldog og plutonistenes frontmann. I tillegg var han mannen som myntet begrepet agnostiker, den første moderne vitenskapsmann, og generelt en rasjonalismens fyrtårn.

Jeg skal avslutte med en oppbyggelig historie om hvordan selv Huxley gikk seg vill i egne forestillinger – denne handlet om fantasivesenet Bathybius.

En av Huxleys mange roller – han jobbet på seg mentalt sammenbrudd flere ganger i løpet av livet – var som hydrograf for sjøfartsmyndighetene. I 1868 studerte han prøver han i sin ungdom hentet opp fra havdypet, den gang han reiste verden rundt med HMS Rattlesnake.

Det han nå fant, og angivelig opprinnelig hadde oversett, var slimete strukturer, med noe som lignet vener. Han mente det måtte være spor av en urskapning. Han kalte den Bathybius haeckelii, etter den samtidige, tyske – og frittenkende – biologen Ernst Haeckel, som hadde fablet om en form for urslim, hvorfra alt liv hadde oppstått.

Huxley så nå for seg at dette urslimet fremdeles eksisterte, og omsluttet hele kloden fra sitt oppholdssted, dypt der nede i havets mørke.

Å innrømme feil

Haeckel var smigret og fornøyd, men ikke alle andre. Sjansen til å løse motsetningene kom noen få år senere, med Challenger-ekspedisjonen fra 1872 til 1876. Forskerne om bord på HMS Challenger fant ingen spor etter organismen Huxley mente skulle dekke alle dyp.

Kjemikeren om bord hadde imidlertid litt fritid, og i lys av den store Huxleys påstander, så han nærmere på noen eldre prøver: Når sjøvann reagerer med alkohol, skilles det ut kalsiumsulfat. Han skrev et høflig brev til sin overordnede – som innså at han hadde tabbet seg ut.

Det er her Thomas Henry Huxley viser sin kvalitet. Han publiserte en beklagelse i tidsskriftet Nature, og på et senere møte i The British Association for the Advancement of Science, tok han ansvaret for å ha spredd en slik misforståelse i det vitenskapelige miljøet.

Som han skrev i et brev til Natures redaktør, Norman Lockyer: «My poor dear Bathybius appears likely to turn out a «Blunderibus».

Ikke dårlig av en autoritet som nærmet seg de 60.

Hadde alle vært som ham …

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...