Kontakt
Islamister protesterer mot foredrag av den sekulære muslimen Irshad Manji i Amsterdam. Screenshot fra YouTube.
«Man kan ikke overlate spørsmålet om ytringsfrihetens grenser til folk med antipluralistiske holdninger,» fastslår Sylo Taraku.
Sylo Taraku
Publisert: 25.09.2018 kl 12:47
Sist oppdatert: 25.09.2018 kl 16:21
KOMMENTAR: I desember 2011 sto den sekulære muslimske forfatteren Irshad Manji på scenen i Amsterdam i Nederland for å snakke om sin siste bok, Allah, Liberty and Love .
Under foredraget ble hun forstyrret av en gruppe sinte islamister som viftet med svarte islamistiske flagg og ropte slagord mot henne. De krevde at hun ble fjernet fra scenen. Hun fikk kastet egg etter seg – og noen prøvde til og med å angripe henne fysisk.
Manji ventet rolig til politiet hadde fjernet demonstrantene, så fortsatte hun sitt foredrag.
Hendelsen var ikke spontan, men en planlagt demonstrasjon. Noen av islamistene hadde reist helt fra Belgia for å delta i «no-platforming»-aksjonen mot en forfatter de hatet intenst og ønsket å stoppe.
Manji er ikke bare en muslim med liberale ideer, hun er også åpent lesbisk. Det provoserer reaksjonære muslimer, og de organiserte seg for å stoppe henne. Slik de ofte demonstrerer mot andre typer «krenkelser» av islam.
I islamistenes verdensbilde står muslimene i konflikt med de vantro. De sistnevnte bruker ifølge islamistene ytringsfriheten som et instrument for å fornærme muslimene og deres profet, og dermed holde muslimene nede.
No-platforming, eller scenenekt på norsk, er en form for aksjon med krav om å nekte en person en talerstol. No-platforming-aktivistene møter ikke sine meningsmotstandere med motargumenter, men med sabotasje og protester.
Det handler ikke bare om å hindre at ytringene formidles, men også å hindre at de blir legitimert gjennom foredrag eller paneldebatter. Eller gjennom en rolle i et TV-program.
Høsten 2017 opplevde NRK en klagestorm mot programmet «Faten tar valget». Klagerne mente at NRK legitimerte hijaben gjennom å gi Faten Mahdi Al-Hussaini en talerstol i beste sendetid. Saken skapte en opphetet debatt både i avisspalter og sosiale medier.
Jeg skrev følgende i en Facebook-oppdatering: «Har ikke sans for hijab, men har sans for Faten. Vil ikke være med å idiotforklare reaksjonene, for sånt kan skape debatt også i muslimske land, men hatet som kommer sammen med klagestormen mot NRK bør også hijabmotstandere reagere mot.»
I diskusjonen under ble det argumentert både for og imot Fatens TV-rolle. En av dem som var skeptiske skrev følgende:
«Hatet som uttrykkes mot Faten er nok ganske upersonlig, hatet og frykten er rettet mot en representant for en fremmed og skremmende religion og ideologi som krysser nok en grense, nå som programleder før valget. Selv må jeg si jeg reagerer, islam er ikke noe jeg ønsker i samfunnet vårt, og de som setter sin ideologi så høyt at de mener de må bære hijab ønsker jeg å utfordre, ikke å gi noen talerstol.»
Stikkordet her er «islam er ikke noe jeg ønsker i samfunnet vårt».
Scenenekting er blitt et fenomen på amerikanske universitets-campus, der venstreradikale studenter i økende omfang forsøker å sabotere konservative foredragsholdere, under et krav om å beskytte minoriteter. Aksjonene er typisk rettet mot stemmer som betraktes å ha kvinnefiendtlige eller minoritetsfiendtlige holdninger.
Et eksempel på det er protestene mot statsviteren Charles Murray på Universitetet i Michigan. Han var invitert for å snakke om sin nye bok om økte sosiale forskjeller i USA, men protestene gjaldt noe han hadde skrevet i en annen bok, 23 år tidligere.
I et av kapitlene der, drøftet Murray om det er gener eller miljø som har mest å si for IQ-forskjeller blant ulike etniske grupper i samfunnet. Han konkluderte med at spørsmålet forblir uløst. Demonstrantene kalte ham for rasist og ville ikke la ham få lov til å snakke om sosiale forskjeller i dagens USA.
Når aksjonistene blir konfrontert med ytringsfrihetsargumentet, svarer de at retten til å ytre seg ikke er det samme som retten til å ha en plattform og til å bli lyttet til. De minner om at ytringsfriheten blir brukt som et instrument for å holde ulike minoritetsgrupper nede.
I deres verdensbilde står kvinner sammen med ulike minoritetsgrupper, som homofile, transpersoner, svarte, muslimer osv., i en evig maktkonflikt med privilegerte grupper i samfunnet, spesielt voksne hvite menn.
Når alt er maktkamp, er det logisk at man passer på å underminere motstanderens maktmidler. En talerstol anses som et slikt maktmiddel. Den anses ikke som en nøytral arena der ulike meninger kan brynes mot hverandre, men en plattform for å utøve makt gjennom ord. Og slik opprettholde sin dominans på bekostning av marginaliserte grupper.
Som frilansjournalist og forfatter Linn Stalsberg formulerer det i en artikkel i Agenda Magasin: «den ‘grunnleggende rettigheten’ blir brukt til å trampe over andre mennesker, til å øke dominansen til allerede dominerende sosiale grupper, til å fremme den sterkestes makt.»
Et annet vanlig argument er at ytringsfriheten må veies opp mot skadeprinsippet (harm principle ), som innebærer at retten til ikke å bli krenket må trumfe ytringsfriheten.
Presset mot ytringsfriheten kommer med andre ord fra radikale av ulike farger og med ulik begrunnelse. Det er likevel tre viktige fellesnevnere her: identitetspolitikk, krenkelsestyranni og antipluralisme.
Identitetspolitikk er å mobilisere på vegne av én identitetsgruppe mot en annen. Det er en trend i tiden at interessemotsetninger erstattes av identitetskonflikter.
Det positive med identitetspolitikken på 1960- og 1970-tallet i USA var at det skjedde en mobilisering til fordel for diskriminerte grupper som kvinner, homofile og andre minoriteter, som etter hvert fikk sine rettigheter anerkjent.
Nå har identitetspolitikken degenerert til et krenkelsestyranni med autoritære trekk. Det er lav terskel for å påberope seg krenkelse på vegne av en eller annen utsatt gruppe og å bruke dette som et maktmiddel mot sine meningsmotstandere.
Problemet med krenkelsesargumentet mot ytringsfriheten er at krenkelse er en subjektiv størrelse. Det hjelper lite at Irshad Manji sier at hun ikke er fiende av islam eller muslimer, det hjelper lite at Faten sier at hun ikke er islamist, og det hjelper lite at Murray sier at han ikke er rasist. Disse personenes egenskaper eller karakteristika blir ofte i seg selv avgjørende for hvordan de leses og forstås.
Men la oss si at de krenkede skal ha definisjonsmakten. Da må de akseptere at også andre identitetsgrupper kan føle seg krenket. Hva skal man gjøre med ytringsfriheten når krenkelse står mot krenkelse?
En som sier at homofili er synd krenker de homofile, men en homofil som snakker foran en forsamling krenker de verdikonservative, slik Irshad Manji gjorde i Amsterdam. En som kritiserer hijab kan krenker hijabbrukere, men en som bruker hijab på TV kan av ulike grunner krenke mange, slik Faten gjorde.
Hvem skal avgjøre hvem som skal nektes scene for å ikke krenke den andre gruppen?
Kritikk og protester er ikke det samme som å frata noen ytringsfrihet, men no-platforming kan bidra til å innskrenke ytringsrommet og ødelegge for en åpen debatt om viktige spørsmål i samfunnet.
Det finnes eksempler der protestene er betimelige, og kravene om å stille kritiske spørsmål til ekstremister og kontroversielle debattanter er ikke det samme som scenenekt. Det er derfor man har debatter.
Inviterer man for eksempel en redaktør for alternative medier, som Resetts Helge Lurås, til paneldebatt, er det på sin plass å spørre ham om hvorfor han lar hatytringer bli stående i Resetts kommentarfelt på Facebook.
Poenget mitt er at det er overfølsomheten og intoleransen for andre innfallsvinkler og meninger som setter ytringsfriheten under press.
Ekstremistiske ytringer må vi ta til motmæle mot, men det er ikke de radikale aktørene som er best egnet til å definere hva som skal være innenfor eller utenfor «uenighetsfelleskapet». Man kan ikke overlate spørsmålet om ytringsfrihetens grenser til folk med antipluralistiske holdninger.
Ifølge Harvard-forskeren Yascha Mounk er verden inne i en mild demokratisk resesjon. Dersom vi ikke er oppmerksomme på faresignalene og verner om de demokratiske verdiene, kan vi gå inn i en alvorlig tilbakegang, også i vår del av verden.
Mounk er kritisk til identitetspolitikken, som han ser som antitesen til «muligheten for et virkelig åpent og multietnisk samfunn». Å bevare demokratiet handler ikke bare om «checks and balances», men også om å beskytte enkeltindividet i møte med tribalisme og voksende motsetninger.
I Norge har vi et motstandsdyktig demokrati, blant annet fordi vi har latt sterkt motstridende meninger møte hverandre åpent. Ytringsfriheten har gode kår, men også her må vi passe oss for å importere tendensene til antipluralisme som vi ser i USA og i deler av Europa, først og fremst anført av høyrenasjonalistiske krefter.
En eksklusiv lojalitet til én identitetsgruppe på bekostning av en annen, kan utfordre den inkluderende patriotismen vi trenger for å holde våre mangfoldige samfunn sammen. I polariseringsdynamikken spiller krenkelsesretorikken en viktig rolle.
Vi må tåle å bli eksponert for ulike meninger, også de som kan oppleves som krenkende og støtende. Vi hadde ikke kommet så langt i Vesten uten at noen brøt med tabuer, brøt med etablerte sannheter og krenket andre.
Irshad Manji sa en gang at mangfold ikke bare handler om forskjellige religioner og hudfarger, men også om forskjellige ideer. La meg avslutte med å gjøre hennes ord til mine egne:
«Krenkelse er ikke noe som må hindres i mangfoldets navn, men snarere en pris vi må betale for å leve med mangfold.»
Klikk på et nøkkelord for å vise andre relevante artikler.
Selv mener veganerne at svaret er ja, men hva vil staten mene?
HEF-filosof Kaja Melsom maner til ettertanke om bioteknologi.
Religiøse skillelinjer i og utenfor det østterisk-ungarske riket var medvirkende årsak. Men attentatmannen var ateist. (27.6.2014)