«Nå slukkes lysene over hele Europa. Vi skal ikke se dem tent igjen i vår levetid.» Dette utsagnet blir ofte tillagt den britiske utenriksministeren Lord Grey i august 1914, kort før utbruddet av første verdenskrig.

Første verdenskrig markerer en av de største omveltningene i Europas historie, både politisk, sosialt og kulturelt

Første verdenskrig markerer en av de største omveltningene i Europas historie, både politisk, sosialt og kulturelt. Over 16 millioner mistet livet, syv av dem sivile, monarkier ble erstattet med republikker og i mange tilfeller diktaturer, grenser ble tegnet om og multinasjonale imperier ble erstattet av nasjonalstater, noe som ble kimen til nye konflikter. Selv innenfor kunst og litteratur ble tradisjonelle former erstattet av nye, ettersom kunstnere forsøkte å fortolke de store omveltningene som hadde funnet sted.

Den østerriksk-ungarske tronfølgeren Franz Ferdinand og hans kone hertuginne Sophie av Hohenberg var imidlertid lykkelig uvitende om dette mens de gjorde seg klare til å besøke provinshovedstaden Sarajevo denne sommerdagen for hundre år siden.

28. juni var en merkedag både for Franz Ferdinand og Sophie og for nabolandet Serbia. For tronfølgeren og hertuginnen var dette dagen der de for å få lov til å gifte seg hadde gitt avkall på arveretten til tronen på vegne av sine fremtidige barn. Ekteskapet mellom Franz Ferdinand og Sophie var morganatisk, det vil si at tronfølgeren hadde giftet seg under sin rang, og som følge av dette kunne Sophie normalt ikke opptre sammen med mannen ved offisielle anledninger. Unntaket var når tronfølgeren opptrådte i egenskap av offiser i den østerriksk-ungarske armeen, slik tilfellet var denne dagen hvor han hadde kommet for å overvære en militærøvelse ved den urolige sørøstgrensen.

En symbolsk dato

For Serbia – og for de ortodokse kristne innbyggerne i Bosnia, som i stor grad identifiserte seg som serbere – var 28. juni St. Vitus’ dag, Vidovdan, og årsdagen for det katastrofale serbiske nederlaget på Kosovosletten nær dagens Pristina. Dette nederlaget symboliserer slutten på den serbiske middelalderstaten og begynnelsen på flere hundre år med tyrkisk herredømme. I århundrenes løp, men da særlig gjennom de siste hundre årene, hadde Kosovoslaget også fått symbolsk betydning som dagen da nasjonalhelgenen og lederen for de serbiske styrkene, fyrst Lazar, hadde fått valget mellom det himmelske» og «det jordiske riket» og frivillig valgt å gå i døden for kristendommen.

Kosovomyten spilte en svært viktig rolle i den gjenopprettede serbiske nasjonen

Kosovomyten spilte en svært viktig rolle i den gjenopprettede serbiske nasjonen, og svært mange serbere så det som sin plikt å ofre alt for å «hevne Kosovo» og å gjenopprette det gamle serbiske riket i all sin velde.

En omstridt provins

Franz Ferdinand var høyst sannsynlig klar over at mange ville oppfatte det som en provokasjon at øvelsen og besøket ble lagt til denne dagen. Han var også klar over at Sarajevo generelt var et farlig sted å besøke. I 1914 var Bosnia-Hercegovina både et møtested for tre religioner og et stridens eple mellom flere nasjonale prosjekter som alle så landet som en naturlig bestanddel.

Religion [hadde] etter hvert blitt den viktigste identitetsmarkøren på Balkan

Bosnia-Hercegovina hadde vært okkupert av Østerrike-Ungarn siden 1878, og endelig annektert i 1908, noe som nær hadde utløst en krig med nabolandet Serbia. I likhet med det meste av Balkanhalvøya hadde Bosnia-Hercegovina vært styrt av det ottomanske eller tyrkiske riket i flere hundre år. I motsetning til de fleste andre balkanlandene var over 30 prosenter av befolkningen muslimer. Videre var 23 prosenter var katolikker, mens et knapt flertall tilhørte den ortodokse kirken. Mens alle tre gruppene snakket de samme sørslaviske dialektene, hadde religion etter hvert blitt den viktigste identitetsmarkøren på Balkan. Dermed så de ortodokse i stor grad på seg selv som serbere, med ønsket om å forenes med «moderlandet» på den andre siden av elven Drina, mens katolikkene anså seg som kroater som i mange tilfeller ønsket forening med andre sørslavere i eller utenfor Østerrike-Ungarn.

Kirken som viktig administrator

Denne situasjonen var igjen delvis et resultat av politikken i Det ottomanske riket. Mens de ottomanske tyrkerne selv var muslimer, var flertallet av befolkningen i de europeiske besittelsene kristne, og de fleste var ortodokse. Stort sett hadde de fått beholde religionen sin i fred, så lenge de betalte en rekke særskatter. I det store og hele var disse forholdsvis milde, selv om det fantes unntak. Det mest ekstreme i så måte var den såkalte «blodskatten», der kristne gutter ble tatt fra foreldrene for å bli soldater eller embetsmenn for sultanen. Det innebar riktig nok også at gutter fra svært fattigslig bakgrunn kunne komme helt til toppen i regimet i Istanbul.

...kristne gutter ble tatt fra foreldrene for å bli soldater eller embetsmenn for sultanen

Fordi befolkningen var organisert etter religion, spilte den ortodokse kirken en viktig rolle som representant for og organisator av den kristne befolkningen, både i forhold til lover og skattlegging. Patriarken i Istanbul var dermed en av rikets viktigste embetsmenn. Denne politikken fortsatte også under østerrikerne, der muslimer og kristne ble tillatt å ha sine egne skoler og domstoler. Samtidig forsøkte man etter beste evne å oppmuntre en egen, felles bosnisk identitet, som imidlertid stadig ble underminert av agenter utenfra, særlig fra Serbia.

På lavere nivå var kirken viktig som ivaretaker av nasjonal bevissthet

På lavere nivå var kirken viktig som ivaretaker av nasjonal bevissthet og minnene om det som en gang hadde vært selvstendige kongeriker, noe som ble spesielt viktig i forbindelse med fremveksten av nasjonalistiske bevegelser utover 1800-tallet. Misnøye med nedleggelsen av det selvstendige serbiske patriarkatet hadde vært en medvirkende årsak til det serbiske opprøret tidlig på 1800-tallet som førte til opprettelsen av et selvstendig Serbia. Den ortodokse kirken var sammen med serbiskortodokse skoler og aviser også med på å spre kravet om en serbisk-bosnisk forening.

Mellom to stormakter

Mens Det ottomanske riket en gang hadde vært en dødelig «krigsmaskin» som nådde langt inn i Sentral-Europa og til og med hadde beleiret Wien, var den europeiske delen av riket i 1914 stort sett redusert til Istanbul og omlandet rundt. I flere tiår hadde det blitt mer og mer tydelig at «Europas syke mann», som tsar Nikolai I av Russland kalte det i 1853, hadde kort tid igjen å leve. Oppløsningen hadde stort sett skjedd innenfra, ved at stadig flere av balkanlandene gjorde opprør og klarte å løsrive seg helt eller delvis. Serbia klarte det i 1817, Hellas i 1827, Montenegro i 1852 og Romania i 1859.

Fra 1700-tallet hadde Russland også betraktet seg som formell beskytter av ortodokse kristne i det tyrkiske riket

Parallelt med dette hadde særlig Russland for alvor begynt å kaste øynene på halvøya der det var gode muligheter for å utvide sin egen maktposisjon direkte eller indirekte gjennom å støtte opprettelsen av ortodokse stater. Siden det bysantinske rikets fall i 1453 hadde den russiske tsaren ansett seg som arvtager etter keiserne der, og fra 1700-tallet hadde Russland også betraktet seg som formell beskytter av ortodokse kristne i det tyrkiske riket, en posisjon som var bekreftet gjennom en rekke avtaler med den ottomanske sultanen. I tillegg hadde Russland en egeninteresse i å sikre og øke sin egen innflytelse langs Svartehavet, og om mulig sikre seg adgang til Middelhavet. Enten via Bosporusstredet, ved at en eller flere av de nye ortodokse statene klarte å nå ut til kysten eller gjennom en erobring av selveste Istanbul, den gamle bysantinske hovedstaden som de russiske tsarene anså seg som arvinger til.

Et etnisk og religiøst lappeteppe

Motsatt ønsket Storbritannia og Frankrike stort sett å bevare status quo, og for britenes del å beholde et godt forhold til ottomanerne, som i hvert fall på papiret behersket de viktige skipsrutene østover mot India. Det samme kunne også delvis sies om Østerrike-Ungarn, som selv var et etnisk lappeteppe. Politisk var dette riket en personalunion mellom den «østerrikske» halvparten – som også inkluderte dagens Tsjekkia, Nord-Italia og Slovenia samt deler av Polen og Ukraina – og den ungarske, som inkluderte Kroatia, Slovakia og den nordligste delen av Serbia.

I tillegg til østerrikere og ungarere fantes det også ti-tjue andre folkegrupper, med minst fire forskjellige religioner. Av disse var sørslaverne de mest problematiske. Kroatene ønsket selvstyre slik Ungarn hadde fått, eller en sørslavisk stat sammen med slovenerne lenger nord. Serberne ønsket derimot å forenes med kongeriket Serbia og den serbiske minoriteten i Ungarn. På begge sider var det også dem som snakket om en stor sørslavisk stat som skulle inkludere både slovenere, kroater og serbere. Bosnia-Hercegovina var sentralt i alle disse prosjektene, og både kroater og serbere forsøkte etter beste evne å bevise at muslimene der «egentlig» tilhørte deres befolkningsgruppe samtidig som også muslimene var i ferd med å utvikle sin egen nasjonalidentitet.

Alle disse scenarioene var uakseptable for Wien og Budapest. Og det var også skrekken for at Serbia – som hadde ekspandert voldsomt i tiårene etter 1870 – skulle sikre seg Bosnia-Hercegovina for deretter å underminere det østerriksk-ungarske styret i Kroatia og Slovenia som fikk dobbeltriket til å okkupere Bosnia-Hercegovina i 1878 og endelig innlemme provinsen i 1908.

Hemmelige selskaper

Den østerriksk-ungarske anneksjonen førte til store opptøyer i Beograd, der mange anså provinsen som rettmessig serbisk, og den var nær ved å føre til krig med både Serbia og Russland. Den førte også til opprettelsen av en rekke hemmelige selskaper med samling av de «serbiske» landene på begge sider av Drina som mål. Flere av disse var under direkte kontroll av serbiske politikere.

19 år gamle Gavrilo Princip, var erklært ateist og ønsket en forening av «alle jugoslaver»

En av disse var Mlada Bosna, «Det unge Bosnia», som hovedsakelig bestod av gymnasiaster. I motsetning til en del andre grupper stod Mlada Bosna for en antiklerikal, «jugoslavisk» linje som kombinerte nasjonalisme med inspirasjon fra anarkister som Bakunin, og gruppen godtok også kroatiske og muslimske medlemmer. I hvert fall ett av medlemmene, 19 år gamle Gavrilo Princip, var erklært ateist og ønsket en forening av «alle jugoslaver». Hvordan denne staten skulle arte seg var mindre viktig, så lenge den var uavhengig av Østerrike-Ungarn.

28. juni stod seks medlemmer av Mlada Bosna klare langs kjøreruten til tronfølgeren, utstyrt med våpen levert av sjefen for den serbiske etterretningstjenesten, oberst Dragutin Dimitrijevic. Fem av disse trakk seg eller fikk ikke mulighet til å handle. Den sjette kastet en bombe som skadet flere mennesker i bilen bak tronfølgeren. Gavrilo Princip bestemte seg deretter for å ta ny stilling lenger nede langs ruten. På grunn av bomben valgte Franz Ferdinand – som også ønsket å besøke de skadede på sykehuset – å endre ruten. Dermed måtte sjåføren rygge tilbake noen meter – rett forbi der Princip hadde stilt seg opp.

«Jeg tror jeg skjøt to ganger», fortalte han senere i til politiet. «Jeg aner ikke om jeg traff eller ikke, for et øyeblikk senere begynte folk å slå meg.»

Traff gjorde han imidlertid. Noen timer senere var både Franz Ferdinand og Sophie døde. Skuddet i Sarajevo førte etter kort tid til et ultimatum fra Østerrike-Ungarn til den serbiske regjeringen. Ultimatumet innebar at Østerrike-Ungarn skulle få full kontroll over etterforskningen av drapet, samt at Serbia skulle få slutt på alle anti-østerriksk-ungarske terrororganisasjoner og forby all anti-østerriksk-ungarsk agitasjon. Ultimatumet ble avvist. Østerrike-Ungarn erklærte deretter krig mot Serbia, noe som utløste en kjede av nye krigserklæringer ettersom Europas komplekse alliansemønster slo ut.

Etterspillet

Fire år senere var krigen over. Østerrike-Ungarn og det ottomanske riket var borte, og det var på tide å reorganisere Balkan. Tilsynelatende hadde den «jugoslaviske» ideen vunnet frem ettersom de sørslaviske landene gikk sammen i et kongerike av serbere, kroater og slovenere. Samtidig ble Serbia den dominerende parten, som den største nasjonen med status som seiersmakt og «samler». Det serbiske kongehuset og serbiske politiske partier dominerte, flere av dem med bakgrunn fra de hemmelige organisasjonene fra 1908. Flere steder opptrådte den serbiske hæren som okkupasjonsmakt i den nye staten, særlig i de muslimske områdene og enda mer spesifikt i de albanske områdene lengst sør.

Den serbiske kirken ble også en viktig støttespiller for det storserbiske regimet. Kroater og til en viss grad muslimer reagerte på dette ved å danne nye nasjonalistiske organisasjoner, som etter hvert skulle orientere seg i retning av fascisme. Resultatet var et nasjonalistisk blodbad under andre verdenskrig, som igjen ble brukt for å puste til nye etnonasjonalistiske strømninger på 1980- og 90-tallet.

I stedet for å bli den «krigen for å avslutte alle kriger» den var tenkt som, ble altså første verdenskrig først og fremst en forsterker for de samme etnonasjonalistiske strømningene som hadde vært med å utløse den. Strømninger som fortsatt er med oss i dagens Europa.