Bioteknologien gir oss muligheter vi ikke helt vet om er bra for oss. Noen mener at «teknologien er her – la oss ta den i bruk». Men er det så enkelt? Til våren skal Bioteknologiloven revideres. Bioteknologi stiller oss overfor en rekke etiske problemstillinger. Assistert befruktning er for lengst etablert, men hvem skal få tilbud om dette? Enslige mødre, lesbiske mødre, kvinner etter overgangsalderen? Sæddonasjon har lang tradisjon (ikke minst naturmetoden: one-night-stands, sidesprang og i verste fall voldtekter), men skal vi også tillate eggdonasjon? Hva med befruktede egg som et overskuddsprodukt etter assistert befruktning – kan vi forske på dem, kan de doneres til infertile kvinner? Når vi nå først har sædceller, egg og embryoer i laboratorieskålene – kan vi undersøke dem for genetiske sykdommer før vi setter dem inn i livmoren? Hvilken livmor skal de befruktede eggene settes inn i – skal vi tillate surrogati? Når svangerskapet er vel underveis – kan vi undersøke fosterets arveegenskaper (gjennom invasiv fosterdiagnostikk, tidlig ultralyd eller blodprøve fra mor) og selektivt abortere fosteret hvis det har uønskede gener?

Bioteknologi er tukling med «Skaperverket». Det er ok for oss humanetikere, vi tror ikke på noe skaperverk. Vi ser ikke naturen som hellig – et ferdig produkt som det er oss forbudt å endre på. I en darwinistisk evolusjon endres naturen kontinuerlig gjennom naturlig seleksjon. Vi som lever i dag er bare mellomstadier på veien mot former som vil være enda bedre tilpasset naturens krav. Dersom vi tar i bruk bioteknologi for å avle fram mennesker som er smartere, sunnere (eller vakrere) er det ikke så ulikt presset fra den naturlige seleksjon.

Medisinske framskritt har gjort at mange i dag lever opp med egenskaper som i et ursamfunn ville blitt selektert bort. Vi har på en måte tuklet med den naturlige seleksjonen. Det ville nærmest være å gjenopprette naturens orden om vi med bioteknologiske metoder sørget for en fortsatt «foredling» Fosterdiagnostikk og selektiv abort gir oss muligheten til å forhindre stor menneskelig lidelse av menneskeslekten, og en «eliminering» av uønskede egenskaper i arvematerialet vårt.

Men dette skurrer: ord som «foredling» og «eliminering» vekker assosiasjoner til mellomkrigstidens eugenikk. Kan vi stå for dette? Er egenskaper som vinner fram i evolusjonen mer verdt enn de som taper for seleksjonspresset? Mener vi at sykdomsgener på en måte «trekker ned snittet» og at menneskeslekten blir bedre jo færre det er som bærer disse? Og videre, kan vi tillate oss å utrydde sykdom gjennom å eliminere de syke individene?

Det er dette evolusjonen gjør gjennom naturlig seleksjon, og slik er det med mange genetiske sykdommer: vi har ingen annen behandling enn selektiv abort av fosteret som bærer på sykdommen. Men det er en viktig forskjell. Naturen er verdinøytral, den har ingen intensjon med seleksjonen, den rangerer ikke egenskaper etter verdi.

Ordet sorteringssamfunn vekker sterk harme og kan avspore debatter. Men vi må likevel prøve å takle dette ordet på en nøktern måte. Dersom vi velger oss et foster med best mulig forutsetninger for å klare seg i livet, da innebærer det at vi ser gjennom – sorterer – ulike arveegenskaper og velger ut dem vi foretrekker. Dette gir ikke nødvendigvis et sorteringssamfunn. Men dersom denne sorteringen skjer systematisk, organisert gjennom det offentlige helsevesenet – da kan vi få et sorteringssamfunn.
Kanskje har vi det alt– for vi tilbyr allerede gentesting, fosterdiagnostikk og selektiv abort. Men dette tilbys i hovedsak personer med høy risiko for sykdom, og oftest forutsetter det at personen selv har bedt om utredning. Selv om samfunnet stiller sitt apparat til rådighet for sorteringen, sier det ikke nødvendigvis noe om hva personen bør velge. Men jo mer systematisk og omfattende sorteringen blir – for eksempel dersom vi etablerer rutinemessig screening for kromosomavvik for alle gravide – jo sterkere blir signalet om at vi som samfunn anser dette som uønskede egenskaper som bør elimineres.

Vi humanetikere omfavner FNs Menneskerettighetserklæring, som i slår fast at alle mennesker har samme verdi – verdien «1» – uansett mentalt og fysisk funksjonsnivå. Noen vil nok anse det som mindreverdig å være lam, mentalt retardert, pleietrengende. Men i samfunnets øyne må vi alle være like mye verd. Da blir det problematisk dersom samfunnet systematisk skulle prøve å eliminere individer (eller hindre at de blir født) bare fordi de har egenskaper vi ikke ønsker.

Som nevrolog med interesse for genetikk bidrar jeg til utredning av arvelige sykdommer, noe som kan gi mulighet for fosterdiagnostikk og eventuelt selektiv abort. Kanskje bidrar jeg til å skape et sorteringssamfunn. Men det spiller en rolle hvilke kriterier vi bruker når vi sorterer; hvem vi er ute for å hjelpe. Er det fosterets beste vi har for øye? Eller er det foreldrenes ønske om et perfekt barn vi vil oppfylle? Eller samfunnets behov for å redusere presset på pleie- og omsorgsbudsjettene? Det finnes sykdommer som er så fæle – som gir så store plager – at det ville være hjerteløst å kreve at slike fostre på død og liv skal bæres fram. Fosterdiagnostikk og selektiv abort gir oss muligheten til å forhindre stor menneskelig lidelse – og dét kan være en god ting.

Andre sykdommer medfører ikke nødvendigvis lidelse for den som rammes, men gir økt omsorgsbehov og redusert produksjonsevne. Downs syndrom er et kjent eksempel. Vi må godta (eller avfinne oss med) at et foreldrepar gjerne vil slippe å få et barn med Downs syndrom. Men det er vanskelig å akseptere at personer med Downs syndrom lider så sterkt at det er bedre for dem om de aldri blir født. Dersom samfunnet legger opp til en screening av alle gravide for Downs syndrom (med abort som eneste «behandling»), da må vi spørre oss: leter vi etter denne egenskapen av hensyn til individet som har den – eller gjør vi det av hensyn til foreldrene og omgivelsene?

Vi liker å si at «mennesket må være et mål i seg selv, ikke et middel for andre». Selv fikk jeg barn mest for å dekke mitt eget forplantningsbehov, men for samfunnet er det viktig å markere individets egenverdi. Selv om et foster i første trimester ikke er et selvstendig individ – enda – så er det likevel et genetisk unikt, potensielt lite menneskevesen. Samfunnet gir den gravide stor råderett over fosteret som vokser i magen – men ikke ubegrenset. Dersom samfunnet stiller opp for å undersøke og eventuelt abortere fosteret på grunn av dets egenskaper, har samfunnet også et ansvar for hvilke signaler dette sender. I Danmark har man som følge av tidlig ultralyd til alle gravide sett et klart fall i antall barn som fødes med Downs syndrom. Det er ikke tatt helt ut av luften når personer med Downs syndrom føler seg uønsket av den danske staten.

Den norske ultralyddebatten er allerede utdatert. For det første viser en stor finsk undersøkelse fra 2011 at tidlig ultralyd er elendig for å påvise fostre med kromosomavvik hos kvinner yngre enn 35 år – nettopp de man nå vil utvide tilbudet til. Hos disse kvinnene vil 97 prosent av alle funn være «falske positive» og gi økt uro, samtidig som opptil en tredjedel av fostrene med Downs syndrom ikke vil oppdages. For det andre har man nå utviklet metoder for undersøkelse av barnets DNA i mors blod – noe som overflødiggjør ultralyd som redskap for å påvise Downs syndrom og andre genfeil hos fosteret. Vi står igjen med fosterdiagnostisk ultralyd som en kostbar og ressurskrevende undersøkelse for å påvise sjeldne tilstander hos fosteret. Vel og bra, men kanskje ikke det vi bør prioritere høyest i en presset svangerskapsomsorg.

Et annet viktig bioteknologisk spørsmål er hvordan vi skal bruke metoden for assistert befruktning. Vi kan nå kombinere egg- og sædceller, livmor og sosial/juridisk mor og far på alle tenkelige måter. Dette begrunnes med likestilling – at mor og far skal ha samme rett til å avgi og motta kjønnsceller. Retten til å få barn er ikke bare knyttet til et par, men noe hvert enkelt individ har krav på. Jeg synes dette blir absurd, med mindre man tar den helt ut og hevder at også menn må ha rett til å bli gravide. Vi humanetikere bør igjen minne om at et barn ikke bare er et middel til foreldrenes selvrealisering – for samfunnet bør barnets beste være målet. Humanetikken bygger på en antagelse om at alle mennesker er grunnleggende like og har de samme følelsesmessige behov. Ikke alle kan få en tilstedeværende far. Men vi har et behov for å kjenne våre aner, vite hvor vi kommer fra. Og for oss mennesker er det helt nytt og uprøvd at det skal være tvil om hvem som egentlig er barnets mor. Betyr ikke slekt noe? Bør samfunnet legge til rette for et slikt eksperiment?

Bioteknologien er et fantastisk – og kraftfullt – redskap. Den kan hjelpe oss å redusere lidelse, men den kan også endre fundamentalt hva det er å være menneske, og bidra til en relativisering av menneskeverdet. Vi humanetikere bør erkjenne at ikke alle teknologiske nyvinninger er ekte framskritt. Menneskene har dype behov for omsorg, tilhørighet, identitet – og dette er behov som ikke endres over natten selv om teknologien gir mulighet for nye måter å få barn på. Når samfunnet bistår foreldre i å lage barn, er det viktig at barnets behov ivaretas. Fordi for oss er hvert individ et mål i seg selv, ikke bare et middel.

Publisert i Fri tanke nr 4-2012