For et år siden ble jeg alvorlig syk. Jeg var innlagt på sykehus i to og en halv uke, mens legene forsøkte å finne ut hvorfor både hjertet og nyrene var i ferd med å svikte og hvorfor alt som syntes å kunne være galt med kroppen, plutselig var det.

Det viste seg at det var en sjelden autoimmun sykdom som hadde skapt alt trøbbelet. Det var bare så vidt jeg overlevde, og siden har formen vært ustabil og egentlig ikke særlig god. Jeg overlever foreløpig, men med en enorm mengde medisiner og veldig dårlige utsikter til at det skal vare spesielt lenge.

Å forholde seg til døden

I en sånn situasjon blir man konfrontert med døden på en veldig umiddelbar og konkret måte. Og dermed blir man også konfrontert med hva man har eller ikke har av tro.

Mange gode mennesker har fortalt meg underveis at de ber for meg. Det setter jeg stor pris på. Å be for noen er, som jeg ser det, å ønske dem godt.

Men selv fant jeg at det ikke var et alternativ å be. Jeg skulle i grunnen ønske at jeg trodde, for det er ensomt og tungt å leve med sykdommen. Kanskje hadde det føltes bedre hvis man klarte å finne noen form for mening i det hele.

Men det klarer jeg altså ikke. For meg er døden tom, men også noe jeg frykter, fordi jeg er glad i livet.

Den gode kristendommen

En gang i tiden regnet jeg meg som kristen. Fra jeg var liten til jeg var nitten ba jeg Fadervår pluss en ekstrabønn hver kveld. Ekstrabønnen besto stort sett av å si takk for alt jeg var glad for. Og noen ganger også å be om at noe skulle skje i verden eller i livet mitt.

Det føltes trygt og riktig. Jeg følte at jeg kunne snakke med Gud, og at jeg ikke var alene i verden. Hjemmesituasjonen var ikke god, så det trengtes en ekstern kraft å tro på.

Jeg gikk også i kirken om søndagene sammen med farfaren min. Jeg tror egentlig jeg mest likte å være sammen med ham. Og jeg likte samtalene om Gud og bibelhistorier. Farfaren min var av den typen som jeg kunne stille allslags spørsmål til, og som lot meg lure på ting uten at det ble feil.

Den ikke så gode siden

Forholdet mitt til kristendommen var allikevel alltid komplisert. Jeg er oppvokst i en del av landet, nordre Nordland, som er preget av læstadianisme. Læstadianismen er en bevegelse innenfor statskirken som er nokså streng og konservativ. Den er i hovedsak en samisk bevegelse.

Selv om vi ikke var læstadianere, er statskirkekristendommen i de læstadianske områdene også gjerne mer konservativ enn mange andre steder i landet. Derfor hendte det at jeg fikk høre at jeg kom til å brenne i helvete hvis jeg sa noe ukristelig, som at jeg tvilte på jomfrufødselen.

En nær slektning sluttet rett og slett å snakke med meg etter at jeg hadde luftet den tanken.

Denne formen for kristendom ga meg ingenting positivt, og jeg tror mange har vendt seg bort fra kristendommen nettopp på grunn av den «trange» varianten vi har støtt på.

Å være medlem av et trossamfunn

Etter hvert smuldret troen opp, og da jeg var 19, meldte jeg meg ut av statskirken. Siden har jeg ikke vært medlem av noe trossamfunn. Det vil si frem til jeg meldte meg inn i Human-Etisk Forbund i sommer.

Å melde meg inn i noe som helst slags trossamfunn har sittet langt inne. Først og fremst fordi jeg har vært en periodisk religiøs grubler hele livet og ikke har følt at jeg har passet helt inn noe sted. Jeg har ikke lyst til å måtte stå inne for alt et trossamfunn står for, og den rendyrkede ateismen kan minne meg om den strenge kristendommen.

Jeg har følt at min religiøse vingling og ambivalens gjør meg til en like dårlig ateist som jeg en gang var en dårlig kristen.

Når man må velge

På et tidspunkt følte jeg allikevel at jeg måtte velge noe. Siden jeg er utdannet folklorist og har brukt store deler av livet til å studere ulike religiøse retninger og praksiser og rekruttering til og frafall fra religioner, har jeg fått et ganske nøkternt syn på religionsfeltet.

Jeg ser at det kan være mange måter å tro eller ikke å tro på, og at de som sokner til et trossamfunn, ikke nødvendigvis alle er enige i alt.

Human-Etisk Forbund virket etter hvert som et logisk valg, især da jeg innså at jeg ikke vil ha noe prat om å «vende hjem til Jesus» eller noe sånt i begravelsen min. Det føler jeg ville vært uærlig i forhold til det jeg har engasjert meg i på religionsfeltet gjennom det jeg har skrevet og forsket på.

Åpen religionsformidling

Jeg har allerede gitt ut to bøker på Humanist forlag og i mange år levert artikler til de ulike publikasjonene til Human-Etisk Forbund. Jeg har aldri opplevd noe press om selv å bli medlem, eller om å skulle tilpasse det jeg skriver til noe som er «korrekt lære».

Med ett unntak – jeg får ikke skrive før og etter Kristus, men før og etter vår tidsregning. Det synes jeg er litt tøvete, men ikke noe som plager meg.

Det er nok mye denne typen åpenhet som gjør at jeg har såpass sympati for HEF at jeg til slutt valgte å melde meg inn. Jeg mener at religionsfeltet bør være mest mulig fritt, slik at den enkelte kan velge hva han eller hun vil eller ikke vil tro på. Og seriøs journalistisk behandling på religionsfeltet er det ikke overflod av i Norge, så her ser jeg HEF som et veldig godt alternativ for det som stemmer med min ideologi.

Erkjennelse av ikke-tro

Jeg tror nok noen i slekta har blitt skuffet over at jeg tok dette valget. Kanskje også bekymret for etterlivet mitt.

Men man kan ikke gå gjennom livet uten å skuffe noen. Jeg har fremdeles stor respekt for de som tror. I det minste for de som tror på en måte som gjør at de blir motivert til gode handlinger og et bedre liv. Og jeg kjenner mange av dem.

Og jeg mener ikke at jeg har objektivt rett i at det ikke finnes noen Gud eller frelser, bare at det er sånn det oppleves for meg. Derfor regner jeg meg ennå som agnostiker. Men jeg har sluttet å gruble og tatt et valg.

Akkurat det kjennes litt greit. Det er ikke en forkasting av andres tro, men en erkjennelse av min egen ikke-tro.