Borg bispedømme har undersøkt troens tilstand blant tusen av sine medlemmer. Det har resultert i en ganske underholdende disputt mellom bispedømmet og Human-Etisk Forbund om hvordan tallene for de med liten eller ingen tro skal tolkes.

Selv er jeg mer forbløffet av selve svaralternativene. Av de spurte svarer 14 % «Jeg er så sikker som jeg kan være på at Gud ikke finnes». Mens 23 % svarer «Jeg tror ikke på Gud, men det kan være jeg tar feil».

Kommunikasjonsrådgiver Karianne Hjørnevik Nes’ i bispedømmet konstaterer fornøyd at «Denne undersøkelsen viser at det bare er 14 prosent som sier at de er helt sikre på at de ikke tror. Det er et veldig lavt tall.»

Det hadde vært et veldig lavt tall, hvis det ikke var for at distinksjonen mellom kategoriene er tilnærmet meningsløs.

Ja til begge deler

Problemet er at de to kategoriene flyter over i hverandre i en så stor grad at jeg er usikker på om det gir noen mening å skille dem fra hverandre. Personlig kan jeg uten problem svare ja på begge to.

Jeg er på den ene siden så sikker som jeg kan være på at Gud ikke finnes. Jeg tror altså ikke på Gud. Men på den andre siden kan det ikke desto mindre være at jeg tar feil. Jeg har ingen gode grunner til å tro at jeg gjør det, men viljen til tvil går til kjernen av mitt eget livssyn:

«Humanister oppfordrer til kritisk granskning av alle ideer og oppfatninger, også våre egne. Vi bør finne frem til de beste argumentene og tilstrebe å endre våre meninger og overbevisninger når det viser seg at vi tar feil,» for å sitere Nordisk Humanistmanifest 2016.

Agnostikere og ateister

Nå er det selvsagt en viktig forskjell på meg og personene Borg bispedømme har snakket med: De er medlemmer av Den norske kirke og jeg er ikke det. Det er en del av konteksten tallene må tolkes ut fra. Ikke desto mindre kan man ikke slutte fra at folk tilhører de 23% som er åpne for at de kan ta feil, til at de ikke er så sikre som man kan være på at en gud – eller Gud – ikke finnes.

De gir uttrykk for en agnostisk, heller enn en ateistisk posisjon. Det er to posisjoner som fint lar seg kombinere, mens de to kategoriene i spørreundersøkelsen fremstilles som gjensidig utelukkende.

Rent vitenskapsteoretisk er det å være agnostiker eneste mulige posisjon. Man kan ikke bevise at det ikke finnes en gud, det er logisk umulig. Derfor må selv ateister holde døren på gløtt for at de kan ta feil. Det bør være en kilde til ydmykhet og et argument mot en dogmatisk ateisme. Vi vet ikke at det ikke finnes en gud. Vi kan ikke vite det.

På den annen side kan man heller ikke bevise at det ikke finnes nisser, spøkelser eller en sjøorm i Seljordsvannet. Derfor må man holde døren på gløtt for dem også.

I trosmessig forstand er det derimot meningsløst å være agnostiker. Man kan ikke vite sikkert at det ikke finnes noen gud – men det gjelder for alle guder, ikke kun for den kristne. Og man må i så fall være agnostisk også overfor Odin, Kali og Neptun. Og overfor nisser, huldre og varulver.

Ateistens tro

Hva mener jeg med tro i ateistens tilfelle? I diskusjoner som denne misunner jeg alltid den engelskspråklige verden skillet mellom faith og belief.

Førstnevnte krever et trosmessig sprang, hvor man har tillit til at ens tro er sann, selv når man ikke kan føre beviser for den. Sistnevnte innebærer at man antar at noe er sant hvis man har gode grunner til å tro det er slik.

Det er i denne forstand ateister ikke tror at det finnes noen gud. Tror betyr her at de ikke har gode grunner for å anta at det finnes en gud, eller flere, og derfor gode grunner for å tro at det ikke gjør det. Eller at det ikke er en sjøorm i Seljordsvannet.

Dette er noe annet enn å tro på gud til tross for at man ikke kan anføre slike gode grunner for å anta at vedkommende finnes. Ateister har med andre ord belief, men ikke faith.

Overtolkning

Borg bispedømmes sammenblanding av kategorier hadde ikke vært noe stort problem, hvis det ikke var for at de, ved kommunikasjonsrådgiver Nes, tar all form for tvil til inntekt for sin egen posisjon:

«– Nyanseringen åpner tvert imot for mulighetene til å skape nye samtaler om hva tro er. Folk er mer eller mindre religiøse. I folkekirken må du ikke tro. Det er rom for tvil, og de færreste tror like sterkt hele tiden.»

Hadde Borg bispedømme spurt meg, hadde jeg havnet i kategorien for tvilere. Dermed er vi tilbake ved det som skiller meg og respondentene: At jeg ikke er medlem av Den norske kirke, og at de er det.

Det er selvsagt gledelig at Den norske kirke verdsetter tvilen og tvilerne, også blant sine egne medlemmer. Men Nes overtolker tallene. At respondentene gir uttrykk for rimelig tvil kan bety at de er å anse som troende, men det trenger ikke å bety det.

Sirkelargumentasjon

Å måle tro og ikke-tro er ingen enkel oppgave og jeg forstår at kirkens folk mener dette medlemskapet utgjør en tilstrekkelig stor forskjell til at deres tolkning står støtt. I realiteten ender det i en sirkelargumentasjon: De er (litt) troende fordi de står i Den norske kirke. Og de står i Den norske kirke fordi de er (litt) troende.

Dette hadde ikke vært noe stort problem, hadde det ikke vært for at Nes slutter videre til samfunnsnivå:

«Vi vil videre i debatten om vi lever i et kristent samfunn eller ikke, bort fra ja og nei. Religiøsitet handler like mye om tvil som om tro for mange.»

Selvsagt tviler de aller fleste troende, men man er ikke av den grunn en slags troende såfremt man ikke er skråsikkert ikke-troende. Å anføre tvilen som bevis for troen er litt … merkelig.

Absurd

Riktig absurd blir det når Nes kontant avviser andre tolkninger enn deres egen:

«– Kan du forstå at noen leser disse funnene annerledes?

– Nei, det har jeg ingen forståelse for.»

Nes er, som oss andre, berettiget til sine egne meninger, men det er også de som tolker tallene annerledes enn henne. Tallene kan, som statistikker flest, tolkes i ulike retninger. Disse tolkningene kan være bedre eller dårligere, men å avvise at andre tolkninger er mulige, er ganske forbløffende.

Særlig når det kommer fra en person som er travelt opptatt med å hylle tvilen.