Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Øistein Sommerfeldt Lysne (i modten) var fornøyd etter helgas HU-vedtak om forbud mot omskjæring for alle under 18 år, men synes debatten etterpå har vært problematisk. Her flankert av sentralstyremedlem Iver Daaland Åse (t.v.) og HU-leder Kristoffer Stokkeland.
 Foto: Dea-Renate Husebø Miranda

Øistein Sommerfeldt Lysne (i modten) var fornøyd etter helgas HU-vedtak om forbud mot omskjæring for alle under 18 år, men synes debatten etterpå har vært problematisk. Her flankert av sentralstyremedlem Iver Daaland Åse (t.v.) og HU-leder Kristoffer Stokkeland. Foto: Dea-Renate Husebø Miranda

– Vi må kunne kalle et forbud for et forbud

I helgen vedtok Humanistisk Ungdom å gå inn for et forbud mot omskjæring av barn. Debatten rundt vedktaket, gjør at seieren ikke smaker så godt som det burde, fastslår forslagsstiller Øistein Sommerfeldt Lysne.

Publisert:

Sist oppdatert: 04.05.2018 kl 14:07

DEBATT: Landsmøtet i Humanistisk Ungdom gikk i helgen inn for en aldersgrense på atten år for rituell omskjæring. For de som har lest Fri tanke de siste ukene, er det neppe noen hemmelighet at jeg er svært fornøyd med dette, men debatten rundt gjør at vedtaket ikke smaker så godt som det burde.

Å kalle en spade for en spade er visst uttrykket som er på moten om dagen. Det viktigste i den offentlige debatten er å «si ting som de er». Skjønt når dette uttrykket brukes, er det nok vel så ofte at situasjonen er litt mindre klar enn personen skulle ønske.

Jeg gjør allikevel et forsøk på min egen lille vri, i lys av den siste ukens debatt om omskjæring. Det er nemlig viktig at vi tør å kalle et forbud for et forbud, og ikke roter oss bort hva saken faktisk handler om i tullete beskyldninger om agenda og motiv.

Et forbud

Vi kan starte med å gå til roten av saken, og se på hva forslaget faktisk handler om. Flertallet på landsmøtet til Humanistisk Ungdom ønsker at det skal være forbudt å omskjære guttebarn frem til de blir atten år. Dette handler først og fremst om at alle skal få muligheten til å selv velge om de ønsker dette inngrepet eller ikke.

I prinsippet er dette en aldersgrense, på samme måte som en rekke andre handlinger (som for eksempel tatoveringer) har i Norge. Det er ikke så mye et forbud, som en utsettelse av avgjørelsen til samfunnet mener du er klar for å kunne ta et selvstendig og ansvarlig valg.

Det som gjør saken om omskjæring spesiell, er at omskjæring i dag, i så å si alle tilfeller, utføres på mennesker langt under denne aldersgrensen. Nærmere bestemt kort tid etter fødsel. Det å sette en aldersgrense vil med andre ord være det samme som å forby praksisen slik vi kjenner den i dag.

Vi kan selvfølgelig håpe at dette vil føre til at troen tilpasses og at en ny kultur oppstår, der man først omskjærer seg når man blir myndig. Men dette blir i beste fall ønsketenkning. Vi må tørre å si det som det er; et vedtak om aldersgrense på atten år er i praksis et forbud mot rituell omskjæring. Alle som hardnakket påstår noe annet lurer seg selv.

Beskyldningene hagler

Det er derfor bekymringsfullt å se hvordan de som omtaler forslaget som et forbud blir behandlet. Beskyldninger om hemmelige agendaer og forsøk på å villede hagler i kommentarfeltene. Mange går til knallharde angrep på en fremstilling av forslaget som jeg som forslagsstiller mener er helt korrekt.

De eneste som vel har blitt behandlet dårligere, er de som er skeptiske til et forbud. Det er ikke måte på hvor hardt de har fått gjennomgå i diverse kommentarfelt. Hvordan endte vi med en debatt der det påstås at den ene siden har et forskrudd moralsk kompass?

Meg bekjent er diskusjon og sivilisert uenighet hele grunnlaget for et humanistisk livssyn. Da er det vanskelig å forstå hvordan mennesker jeg antar kaller seg humanister nærmest kan demonisere meningsmotstandere på en slik måte.

Det virker som mange blankt velger å overse at de på landsmøtet som var mot forslaget, heller ikke er for å skjære forhuden av nyfødte barns peniser. De er bare ikke sikre på om et forbud er riktig vei å gå. Fortjener man med dette standpunktet virkelig at det stilles spørsmål ved om man er et tenkende og empatisk menneske?

Motargumenter avfeies hovedsaklig bare av den ene parten

Det som virkelig skremmer meg er likevel ikke hvor hard ordbruken og hvor stygge personangrepene er. Det er derimot hvor stor villighet det er til totalt å avfeie den andre sidens argumenter som idioti. Og det skjer hovedsakelig bare på den ene siden av debatten.

Jeg har, etter å ha debattert dette ved utallige anledninger de siste ukene, ikke en eneste gang opplevd at argumentene mine ikke er blitt tatt seriøst. Og det har ingenting å gjøre med at argumentene for et forbud er så fryktelig mye bedre.

Altfor ofte virker det rett og slett som at manges motivasjon for et forbud enkelt og greit er at omskjæring er en religiøs handling, og at ethvert motargument dermed er irrasjonell galskap. Hvis du er usikker på om et forbud mot omskjæring vil ha positive konsekvenser, forsvarer du tydeligvis dramatiske overgrep mot barn verden over.

Jeg lurer på hvordan de som kommer med slike beskyldninger hadde reagert om den andre siden svarte med å kalle alle oss som er for et forbud for nazister som ønsker å utrydde både jødedommen og islam.

Av ren anstendighet fra mine meningsmotstandere slipper jeg å høre dette, for enkeltes trang til å hate og slakte standpunktet vårt er visst ikke like stort på den andre siden.

God landsmøtedebatt

Vi må tørre å kalle en spade for en spade, og dermed anerkjenne argumenter istedenfor å avfeie dem som tull. Jeg er svært glad for at nivået på landsmøtet i Humanistisk Ungdom lå langt over det man ser i kommentarfeltene, men er bekymret for om vi fortsatt kan si at humanister er positive til åpen diskusjon.

For når debatten etter et innlegg i Fri tanke blir like lite saklig som epostene du som ateist får etter et innlegg i Dagen, har vi nådd et punkt der vi må anerkjenne at vi faktisk har et problem.

Debatt Vis flere

DEBATT: Trenger alle livssyn å være gjensidig ekskluderende?

– Forsvarer jeg en bredere livssynsdefinisjon enn Gran? På en måte, ja, på andre måter, ikke nødvendigvis, skriver Arild Tornes.