Å holde hodet kaldt – og andre transhumanistiske strategier for evig liv

Hva er det verste ved å være menneske? En transhumanist vil antagelig svare at det er døden. Erik Tunstad kaster et kritisk blikk på transhumanismens drømmer og visjoner. Og holder en forsvarstale for døden.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 17.10.2018 kl 14:23

Transhumanismen handler om å kontrollere menneskets evolusjon, å forbedre mennesket, både fysisk og mentalt – ved hjelp av teknologiske inngrep. Forbedringene kan være et mål i seg selv, det bakenforliggende synes imidlertid å være å forlenge livet og forhøye livskvaliteten.

Og bak der igjen ligger en drøm om aldri å dø.

Biohack, kryonikk og implantater

Noen kaller seg biohackere og utfører genetiske eksperimenter på sin egen kropp. Med de siste årenes stormende fremskritt innen genredigering ved hjelp av CRISPR-teknologi, kan dette bli riktig så interessant i årene som kommer. Selv om mange transhumanister typisk er teknologisk kompetente folk, er det ikke bare undertegnede som frykter en del uheldige konsekvenser for forsøkspersonenes liv og helse.

Andre kaller seg kryonikere og inngår avtaler om at de skal fryses ned straks de er døde, for deretter å holdes nedfrosset inn i fremtiden – helt til legevitenskapen har kommet dit at sykdommen de døde av kan helbredes.

Dør de ikke av sykdom eller alderdom, men i en ulykke, har de uflaks. Det beste er å dø av kreft, sier transhumanistene. Det er større sjanse for at fremtidens leger kan gjøre noe med det, enn med en hjerne knust av en fallende takstein.

Atter andre lengter etter overmenneskelig intelligens. Eric Schmidt, Googles CEO mellom 2001 og 2015, er med på leken: «Før eller siden får du et implantat som gjør at hvis du bare tenker på et spørsmål, vil det gi deg svaret.»

Frigjøring fra døden

På det mer dagligdagse plan kjennetegnes bevegelsen av folk som opererer inn implantater for å overvåke kroppens funksjoner. Ofte med middelmådig resultat. Implantatene, som de som regel må lage og sy inn selv, er store og klumsete, og avvisningsreaksjonene ubehagelige. Og hvor nyttig eller kult er det egentlig å gå rundt med en verkende noen hundre grams dings i overarmen – som kan måle hjerteslag, puls og … ikke så veldig mye annet?

Men dette er midlertidige teknologiske hindringer. Det finnes folk som drømmer om å skifte ut hele kroppen sin med maskindeler. De mest ekstreme vil laste opp sin egen bevissthet i en datamaskin. Evig liv!

Dette siste er interessant. Transhumanister synes å være litt mer opptatt av døden enn de fleste av oss. Transhumanismen er blitt kalt en frigjøringsbevegelse. En frigjøring fra døden – og en frigjøring fra biologiens begrensninger. Som egentlig er det samme. Det er biologiens begredelige begrensninger som gjør at vi dør. Det er derfor vi skal bli maskiner.

Ingen enhetlig bevegelse

Vi skal se nærmere på dette etter hvert, men la oss allerede nå slå fast at det å kalle transhumanismen en bevegelse, er en overdrivelse. Den kan ikke sammenliknes med fenomener som kommunismen, islam eller Norsk kennelklubb. Det finnes ikke én samlende ideologi, ett felles mål eller felles strategier for hvordan man eventuelt skal nå dette.

Transhumanismen er mer en vag idé om noe vi bør oppnå – en idé ulike miljøer og individer følger i ulike grader og retninger. Den ene definerende tanken synes å være den om å forbedre mennesket.

I To Be a Machine, ei bok som tar temperaturen på de transhumanistiske miljøene, skildrer Mark O’Connell sin reise tvers over USA sammen med Zoltan Istvan, som ville stille som presidentkandidat med et transhumant program.

Selve reisen, i en minibuss ombygget for å se ut som en likkiste, har raust med komikk over seg. Og ingen hørte vel egentlig noe til Istvan senere? Men Zoltan Istvan var heller ikke populær blant andre transhumanister. Mange mislikte at han forsøkte å kapre bevegelsen for sin egen vinnings skyld.

Å forbedre mennesket

Det er fristende å kalle transhumanismen en anarkistisk, flat, nerdekultur. Den er et fenomen som står særlig sterkt i USA, men finnes også i andre land, for eksempel i Norge. Den norske Facebook-gruppa har i underkant av fire hundre medlemmer – hvilket ikke sier noe om hvor mange de er.

Transhumanismen handler om å kontrollere menneskets evolusjon, å forbedre mennesket, både fysisk og mentalt – ved hjelp av teknologiske inngrep, skrev jeg over. Tanken om å forbedre evolusjonen har vi allerede prøvd ut. Vi kalte det eugenikk. Det startet en gang på 1800-tallet, som et forsøk på å forbedre vanlige folks hverdagsliv – og endte i Auschwitz.

Problemene var mange, blant annet at det er vanskelig å enes om hva som er bra og dårlig for fremtidige generasjoner. Naturlig evolusjon er aldri verken planlagt eller på vei mot noe optimalt – den bare skjer, ut fra vilkårene her og nå. Hva våre fjerne etterkommere vil komme til å trenge eller like, er en helt annen bag.

Evolusjonens ende

Mitt personlige problem med den transhumane versjon av forbedret evolusjon er i tillegg følgende: Mange av de transhumane planer og fantasier vil snarere fjerne fremtidig evolusjon. Det er individene selv som skal leve evig. Hvilket, som jeg skal komme nærmere tilbake til, er langt fra uproblematisk.

Og så var det det med å forbedre oss gjennom teknologiske nyvinninger. Også dette har vi bedrevet i mange år. Vi kaller det vitenskap, økonomi og politikk. Altså de grepene vi har tatt, og som samlet har ført til at vi lever lenger og bedre liv i dag enn i steinalderen.

Går vi for en snevrere definisjon, kan vi fremdeles opprettholde påstanden: Vi transplanterer organer, implanterer kunstige slike – eller tilsetter kroppen (teknologisk utviklede) kjemikalier som forbedrer og endrer våre liv. Det kalles medisin.

Slik sett er transhumanismen bare et bevisst ønske om å fortsette det vi allerede driver på med. Vi går imidlertid glipp av poenget om vi overser at de fleste transhumanister nok er villige til å gå for en langt mer radikal versjon av fremtidig helse, enn det folk flest ser for seg.

Hvor gamle kan vi bli?

Det finnes transhumanister som påstår at alle som klarer å klynge seg fast til livet fram til rundt 2040-2050, har en i hvert fall teoretisk mulighet til å leve for alltid. Logikken er grei, men ikke premissene: For at noen heldige og utvalgte iblant oss skal kunne oppnå muligheten for aldri å dø av alderdom (det finnes alltids en løs takstein …), må vi fortsette som før – bare litt fortere.

Det vi må strebe etter og håpe på, er at vi snart når et punkt der effekten av alle menneskehetens livsforlengende tiltak – altså de allerede nevnte medisin, livskvalitet, kosthold og teknologi – gir oss mer levetid enn tiden tar fra oss. Vi må hvert år komme opp med tiltak som øker livslengden med litt mer enn ett år.

Problemet hittil er at vi riktignok lever lenger, men ikke så mye lenger. Forventet levealder for norske kvinner i 1750 var 35 år. I 1960 hadde den steget til 73,5 år. I 2015 var den 82 år. Vi vant altså 47 forventede leveår på 265 års teknologisk fremgang.

Det ligger også andre forstyrrende elementer her. Forventet levealder er noe annet enn hvor gammel man kan bli. Forventet levealder betyr den gjennomsnittlige alderen ved dødsfall for en gruppe personer født samme år – og altså ikke den høyeste alder et enkelt menneske kan oppnå.

Evolusjonen satser ikke penga sine på gamlinger, men moderne mennesker har evnen til å leve veldig mye lenger enn mennesker i tidligere tider kunne forvente. Foto: Mostphotos/Syda Productions

Så lenge vi kan forvente

De som i 1750 hadde flaks, unngikk epidemier og sult og alt det andre som drepte folk i deres ungdoms vår – for så til slutt å ri inn i solnedgangen, gode og mette av dage – gjorde det faktisk ikke så veldig mye tidligere enn de som gjør det samme i dag.

Så har vi egentlig forlenget livet? Eller er vi blitt bedre til å hente ut det naturen har å gi oss – hvis alt ellers går greit?

Det finnes en pussig vri på sammenhengen mellom levealder og evolusjon, og jeg skal bruke noen linjer på den, før jeg går videre: Vi lever omtrent så lenge som vi kan forvente.

Selvsagt. Men det er litt mer her. Og det handler ikke om antall hjerteslag. Selv ærverdige BBC har i sine serier kolportert ideen om at elefanter og mus egentlig lever like lenge – målt i antall hjerteslag. For å gjøre det kort: Det er feil.

Tilmålte slag

Hjerteslagene kan likevel være av betydning for hvor lenge vi lever: BMJ Heart publiserte i 2013 en artikkel der danske forskere oppsummerte seksten års undersøkelse av litt under 2800 menn.

Til alt hell døde en tredjedel av mennene i løpet av prøveperioden, og forskerne fikk dermed en sjanse til å estimere sammenhengen mellom puls og levealder. Det viste seg at høy hvilepuls er korrelert med høy sjanse for å dø. De med hvilepuls mellom 70 og 80 slag per minutt hadde 51 % større sjanse for å dø i løpet av sekstenårsperioden, enn dem med hvilepuls under 50. Menn med puls mellom 81 og 90 hadde dobbelt sjanse for å dø – de med over 90, trippel.

Men dette har nok med noe annet å gjøre enn at disse mennene brukte opp sine tilmålte slag. Høy hvilepuls er korrelert med stress, dårlig kondisjon, usunn livsstil og veldig mye annet.

Likevel holder påstanden om at vi lever omtrent så lenge som vi kan forvente. Hos de fleste dyr lever individer som dør av alderdom omtrent så lenge de kunne ha regne med, dersom de hadde dødd av noe annet enn alderdom. De som dør «naturlig død» lever altså ikke mye lenger enn tiden det normalt går før du blir spist, dødelig skadet, syk eller lignende – av ytre årsaker.

Alderdommen kom tidligere

Dette gjaldt tidligere også for mennesker. I eldre steinalder – vi snakker nå titusenvis av år tilbake i tid – ble vi sjelden mer enn femti år gamle. Neandertalerne levde i Europa i hundretusenvis av år, før de forsvant for kanskje så lite som 30 000 år siden.

De eldste neandertalere arkeologene har funnet rester etter, ser ut til å ha dødd av alderdom en gang i begynnelsen av førtiårene. Neandertalerne levde harde liv – og også alderdommen kom tidligere – av generell slitasje. Men også av evolusjonære grunner, tror altså forskerne.

Evolusjonen satser nemlig ikke penga sine på gamlinger. Det at nesten alle døde før deres biologiske tid uansett var ute, gjorde at det naturlige utvalg fikk mer igjen for å investere i forbedringer i ungdommelig vigør og reproduktiv drive – mindre igjen for å selektere for frisk alderdom. Dette er en av grunnene til at vi er mentalt og fysisk spreke når vi er unge – det er her evolusjonen har satset.

Spekulerer vilt

Men ser vi på kvinners forventede levealder i 1750, og tar med det jeg skrev om at de som kom seg forbi farene, kunne leve riktig så lenge, ser vi et vidt gap. Moderne mennesker har altså evnen til å leve veldig mye lenger enn det de kunne forvente.

Kan vi dermed si at kultur; vitenskap, legekunst, politikk og så videre har ført oss inn på et nytt evolusjonært spor? Vi snakker nå om mulig livslengde før vi begynner å erstatte kroppsdeler med maskindeler – og vi spekulerer vilt.

Saken er imidlertid at vi skal være forsiktige med å komme med bastante utsagn om hvor lenge et menneske kan leve – selv rent biologisk. Mange seriøse forskere har kommet med slike påstander – og tatt feil.

#Upresise forventninger

I 1928 anslo Louis Dublin at levealderen i USA aldri kunne bli høyere enn snaue 65,8 år – nesten åtte år høyere enn datidens levealder i USA. Han bommet ikke bare med tanke på fremtiden. Hvite kvinner i New Zealand hadde allerede i 1921 en levealder på 65,9 år.

I 1990 baserte den amerikanske biodemografen og gerontologen S. Jay Olshansky seg på langt bedre data og metoder, da han slo fast at en femtiåring ikke kunne ha mer enn 35 år i forventet gjenstående levetid. Denne spådommen ble tilbakevist av japanske kvinner i 1996.

Dagens norske kvinnelige femtiåringer er nå snart på samme sted, med 33,8 år igjen å leve i 2004 – mot i underkant av 32 år i 1990, i henhold til SSB-artikkelen Hvor lenge kommer vi til å leve? Levealder og aldersmønster for dødeligheten i Norge, 1900-2060 av Nico Keilman og Dinh Quang Pham.

Norsk forventet levealder er for øvrig plassert sånn midt på treet blant høyt utviklede land. I Japan er den 86 år, og Spania, Frankrike og Sveits ligger tett etter. Forskerne antar at forventet i Norge i 2060 vil være 86 år for menn og 90 for kvinner. Hvis de ikke tar feil da …

To alvorlige feil

Okei – vi kan altså begynne å lure på om det i det hele tatt finnes en øvre grense for hvor lenge et biologisk menneske kan leve. Svaret er Ja!

Transhumanistene gjør minst to alvorlige feil, når de drømmer om evigheten.

For det første har vi statistikk og sannsynlighet: Alt som teoretisk sett kan gå galt, kommer til å gjøre det. Før eller siden. Gjerne siden, men en dag – det være seg om femti, hundre eller tre tusen år – får du en takstein i hodet. Sånn er det bare.

Så kan vi si at en som har levd i tre tusen år har levd i «en evighet»? Sammenliknet med dagens stakkarslige noen og åtti? Ja! Så gjenstår det å se om transhumanistene kan leve så lenge.

Den andre feilen handler om termodynamikkens lover. Som vi skal se, handler transhumanistenes villeste drømmer om å frigjøre seg fra materien – og forsvinne ut i verdensrommet som informasjon, bevisst sådan. Hvordan det vil gå med den der ute, adskilt fra det lukkede system som skapes av vår sol, beskrives av termodynamikkens andre lov. Informasjonen vil gå i oppløsning. Men det vil selvsagt ta litt tid.

Uansett – evig kan de ikke forvente å leve.

Suboptimalt system

Vi har allerede tyvkikket på transhumanistenes neste kort – avviklingen av vår biologiske tilværelse. Alle de demografiske argumentene jeg dro fram i diskusjonen om mulig levealder (bortsett fra de siste, om mennesket som informasjon) baserer seg på at vi er mennesker – som jo er dyr, som jo igjen er lett forgjengelige biologiske organismer.

Idealet er å kvitte seg med dette. Biologiske kropper er formet gjennom slumsete darwinistisk evolusjon, for å tilfredsstille kravene til organismer nærmest uten hjerne, og som fristet et liv under helt andre fysiske vilkår enn de vi møter i dag. Våre kropper er med andre ord en bonanza av begrensninger, feil og mangler.

Vi må da kunne klare å komme opp med noe bedre enn et suboptimalt system med «best før-dato»? Et system der delene slites ned, cellene dør og lukter ille? Heldigvis – fremdeles ifølge transhumanistene – er svaret Ja!

Det finnes folk som drømmer om å skifte ut hele kroppen sin med maskindeler. Foto: Mostphotos/Jesselee Lang

Å bli en maskin

Det er bare et spørsmål om tid før vi har erstattet disse darwinistiske miserene med langt mer robust hardware. Vi har byttet ut deler av elendigheten i flere år allerede – pacemakere og kunstige hofter og knær – og de litt mindre gloriøse trebeina og glassøynene.

Fremtidens menneske vil i langt større grad likne noe vi kjenner fra filmene Bladerunner og Terminator. En cyborg med et menneskes hjerne – din hjerne – og en kropp av grafen, karbyn, diamant eller herdet stål. Levert i resirkulerbare moduler.

Du kan selvsagt lure på om du fremdeles vil føle deg som deg selv. Det er en tanke du ikke bør slippe.

Hvem er du?

Se for deg deg selv som en hjerne, eller kanskje et helt hode, med en kropp av maskindeler. Dette er for mange en naturlig følge av den praksis vi allerede har med å bytte ut slitne kroppsdeler. Se for deg neste skritt: Erstatt hjernen med noe annet.

Hvem er du, egentlig?

Er du kroppen din? Ta en titt nedover. Er du tåneglene dine? Føflekkene på magen? Valkene rundt midjen? Eller er du hjernen din?

Den kroppen du titter ned på, er strengt tatt ikke deg – det var ikke den kroppen du gikk rundt som i din ungdom. Hele stasen byttes nemlig ut i løpet av en håndfull år. Nesten hver eneste celle.

Du er informasjonen

Likevel føler du at kroppen er deg. Det er en illusjon, vil en transhumanist si. Kroppen kan byttes ut med en maskin – og du vil fremdeles være deg.

Men ikke så med hjernen, kanskje? Hjerneceller byttes ikke ut i hytt og pine – de du har, er stort sett de du hadde da du var ung.

Så er du hjernen din?

En transhumanist vil si at du ikke er hjernen din, heller, men snarere informasjonen den besitter. Når du ser ned på kroppen din, og føler at du er deg, og alltid har vært det – er det minnene som forfører deg. Du er minnene dine – du er dine samlede opplevelser og erfaringer, meninger og lyster. Du er åndslivet ditt.

Opplastning

Så hvorfor ikke bare laste alt dette over i et mer hardført, ikke-biologisk templat – hvorfor ikke erstatte hjernen din med, for eksempel, en datamaskin?

Opplasting kalles dette – forestillingen om at det i fremtiden vil være mulig å laste over all informasjon som gjør deg til deg, for eksempel til en samling datachips som kan implanteres i den maskinen du velger å leve i. Detaljene i teknologien rundt opplastingen er fremdeles uklare, men det finnes nok av transhumanister som skisserer muligheter.

Mulighetene for å omgjøre disse ideene til fysiske hendelser ligger nok litt inn i fremtiden – og kanskje bør vi bruke ventetiden på å tenke grundig igjennom om vi virkelig vil dette.

Fanget i kroppen

Har du virkelig lyst til å sende horder av nanobots inn i hjernen, slik at de kan lese av tilstanden i hver eneste synapse, for deretter å oversette (tolke) innholdet – og sende det til en maskin som til sist skal være deg?

Noen har tenkt grundig allerede. «Ask anyone who’s transgender. They’ll tell you they’re trapped in the wrong body. But me, I’m trapped in the wrong body because I’m trapped i a body. All bodies are the wrong body.», utbryter en av Mark O’Connells informanter på side 158 i To Be a Macine.

O’Connells informant ser for seg en fremtid som informasjon – frakoblet enhver form for «kropp».

Singulariteten

Det er når vi kommer hit, og møter begrepet «singulariteten» – at vi tydeligst ser transhumanismens religiøse tendenser. Mens noen transhumanismer foreløpig nøyer seg med innopererte chips – eller å la seg fryse ned for fremtidig bruk (som vi snart skal se) – drømmer mange av dem om livet som informasjon – på vei gjennom universet.

For å komme dit, satser de på singulariteten – hypotesen om at kunstig intelligens (AI) vil nå et abrupt vendepunkt og trigge en løpsk teknologisk utvikling. Denne utviklingen vil gi oss fantastiske endringer i den menneskelige sivilisasjon – enorme sprang i mental og teknologisk handlekraft, som blant annet må til for å klare å laste deg ned i en datamaskin.

Singulariteten vil altså avskaffe døden, én gang for alle.

O’Connells informant, én gang til: «For me … the endgame is when the entire population of humanity, minus a few douchebags, basically flies into space. My goal, personally, is to peacefully and passionately explore the universe for all eternity. And I’m sure as shit not gonne be doing that in this body.»

Vil du stifte nærmere bekjentskap med andre representanter for bevegelsen – prøv nettsidene til Biohack.me.

Å holde hodet kaldt

Personlig begynner jeg å undres over redselen for å dø. Men før vi kan se nærmere på denne frykten i avslutningen, må vi innom nedfrysning.

Det finnes to strategier for «evig liv»: Vi kan skynde oss, utvikle duppeditter, kunstige nyrer og hjerter eller enda mer spaca teknologi – og satse på at vi vinner kappløpet med tiden.

Eller vi kan kaste inn håndkleet – la tiden ta den tid den trenger, og i stedet lene oss tilbake og vente. Da helst i et bad av flytende nitrogen. Og så kan noen tine oss opp når vi endelig er der hvor dype kutt i hjernen bare er for bagateller å regne.

Mellom tre og fire tusen mennesker ligger allerede nedfrosset rundt omkring i verden. De fleste av dem lot kroppene ligge igjen, og har bare tatt med seg hodet på reisen inn i fremtiden. Kroppene vil jo uansett bare være noe gammeldags ræl den dagen de endelig vekkes til live igjen.

Hvor langt?

Det kan sies mye om ideen om å forlate alt og alle man er glad i, og plassere sin skjebne i hendene på folk du ikke kjenner, i en tid du ikke kjenner – en gang om førti, hundre eller tre hundre år.

Men, som de sier, de som har bestilt plass på ferga: Jeg vil jo allerede være juridisk sett død i det jeg fryses ned – så hva har jeg å tape? Det er ikke sikkert det går bra, men jeg har bedre sjanser enn dere som ikke gjør det.

Dermed returnerer vi til spørsmålet om hvorfor vi er så redde for å dø – og hvor langt vi er villige til å gå for å unngå det.

Sex og død henger sammen

Som biolog pleier jeg å tenke at døden er en velsignelse – og at Evig liv er et prosjekt for tapere. Døden er nemlig et fremskritt. Uten døden hadde vi rett og slett ikke eksistert.

Sex og død (av alderdom) henger sammen. Det finnes hint om at sex utviklet seg så tidlig som for to milliarder år siden – og assosieres med tidlige eukaryote celler. Dette er usikkert. Det første liv oppsto for kanskje hele 3,7 milliarder år siden. Store tokjønnete organismer – dyr, planter, sopp – oppsto for bare pluss/minus 600 millioner år siden. Og med dem oppstod også sex og død, slik vi tenker på det her – av alderdom. Døden er altså en nokså ny oppfinnelse.

Før den tid levde man evig. Ja, du kunne bli spist eller få denne evinnelige metaforiske taksteinen i hodet – men du kunne også, med litt flaks, leve evig.

Hva har vi sett etter oppfinnelsen av sex og død? Ganske mye – oss, for eksempel.

Døden er en velsignelse

Evolusjon er, som sagt innledningsvis, noe som foregår mellom generasjonene – den er drevet av jevne paringer og av konkurransen om å overleve. Hvis alt som levde bare fortsatte med det, uten å pare seg og skape nye, litt annerledes generasjoner (også kalt barn), ville vi ikke utviklet oss. Vi hadde fremdeles vært encellede dyr.

Så vi har mye å takke døden for.

Så hvorfor er vi redde?

Det vil være langt utenfor målet for denne artikkelen å diskutere hvor kjedelig, grusomt, egoistisk og så videre det ville være å leve evig – og det er heller ikke noe poeng å påpeke at det å dø i seg selv neppe er verre enn å sovne.

Men ett poeng må vi ta med oss, fordi det slår beina under noen av transhumanistenes tanker: Evig liv lukker oss ute fra evolusjonen.

Forgangne århundrers modell

La oss si at du fikk evig liv: La oss si at du fant din evige lykke en gang på 1500-tallet – og fremdeles er midt blant oss – kjørende i en skinnende Ferrari, kanskje, eller med hettegenser og skjegg på longboard?

Så langt har du klart å fange opp skiftende trender – ingen har avslørt deg – men et sted langt inni deg føler du at noe er i ferd med å gå galt.

Ikke det at du ville sett ut som en neandertaler, sammenliknet med oss andre, men du hadde nå, mer enn fem hundre år etter at du fikk genene dine utlevert – gått glipp av en serie nyttige oppdateringer. Altså disse ørsmå endringene vi foretar med genomet vårt, hver gang vi parer oss – og fører slekta videre.

Sex og død hører som sagt sammen.

Poenget er selvsagt at individer ikke utvikler seg – i betydning evolusjon. All moroa foregår i overgangen mellom to generasjoner. Du er slik du ble født og grunnlaget for evolusjonære endringer legges når du parer deg, mikser gener med din utkårede – og deretter føder et barn ulikt noe verden tidligere har sett.

Utrangert PC

Så, hvordan ville du, født i Stavanger i 1518, følt deg i Trondheim i 2018? Litt liten, kanskje? Dette er ikke en evolusjonær effekt. At folk stadig blir høyere, har mest med levekår å gjøre. Men du var uansett utvokst allerede i 1540 …

Ok, etter noen hundre år har du sikkert lært deg å kompensere for kompleksene dine, men du har flere problemer: de tidligere nevnte oppdateringene. Det kan være resistens mot malaria eller AIDS, toleranse for nye matsorter, ørsmå justeringer i stoffskiftet, økt intelligens – ett eller annet.

Du har det uansett ikke – du er som en fem år gammel PC. Eller en iPhone2.

Så kan den transhumane innvende at en maskin alltids kan oppdateres …

Siste nytt i Kommentar Vis flere

Fører kritisk tenkning til ateisme?

Fører kritisk tenkning til ateisme?

– Jeg har aldri forstått religion. Tror virkelig oppgående, voksne og formodentlig nokså intelligente mennesker på Gud? Tror de VIRKELIG på Gud? Eller tror de på NOE? spør Erik Tunstad.

Finn oppskriften på det gode liv hos Aristoteles!

Finn oppskriften på det gode liv hos Aristoteles!

Edith Hall mener at den antikke livsvisdommen fortsatt er holdbar.

Kvinners selvbestemmelse bør ikke ofres for å tekkes KrF

Kvinners selvbestemmelse bør ikke ofres for å tekkes KrF

I dag demonstrerer Human-Etisk Forbund med flere utenfor Stortinget for å forsvare abortloven. Bente Sandvig forklarer hvorfor.

– Også i Norge har vi politikere som sier de kjemper for «det sanne folket»

Advarte mot populisme:

– Også i Norge har vi politikere som sier de kjemper for «det sanne folket»

– Vi kan ikke fjerne Donald Trump, men vi ER en motvekt til overforenklede analyser og irrasjonelle kortslutninger, sa Trond Enger i sin tale til HEFs landskonferanse i dag.

Å holde hodet kaldt – og andre transhumanistiske strategier for evig liv

Å holde hodet kaldt – og andre transhumanistiske strategier for evig liv

Erik Tunstad kaster et kritisk blikk på transhumanismens drømmer og visjoner.

Det er ikke blasfemi som dreper, men blasfemilover

Det er ikke blasfemi som dreper, men blasfemilover

Det er heldigvis ikke noe massivt krav om ny blasfemiparagraf i Norge. Men det kan være greit å huske på hvilken virkning eksisterende blasfemiparagrafer har ellers i verden.

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...