PAPIRPOSER MED HVITE TALL og røde sløyfer henger på stueveggen. Mens forskerne teller hvor mange år kloden vil fortsette å tåle våre utslipp, har familien Eliassen-Coker begynt nedtellingen til jul. I kalenderen fins ingen plastleker som er fraktet jorden rundt, og produsert med forurensende kullkraft. Emma på fem år drar ut et pappkort. Kalendergavene er opplevelser, noe familien kan gjøre sammen.

– Vi kan ikke bare lukke øynene for det som skjer med kloden. Det er helt krise å tenke på hvordan det blir når barna våre blir voksne. Vi har valgt å legge om, forteller Ida Eliassen-Coker.

Å komme på 24 gjenstander som de virkelig trengte, var umulig. Via en venn kom tipset om å fylle førjulstiden med fine opplevelser.

– I hverdagen fins lite rom til kvalitetstid med barna. Denne julekalenderen er en gave til oss alle, sier hun.

hver og en av oss har ansvar

Utslippene per nordmann ligger langt over verdensgjennomsnittet. I tillegg bidrar vi med store utslipp internasjonalt gjennom salg av olje- og gass.

– Vi burde egentlig hatt vår egen CO2-kalkulator og personlige kvote. Hver og en av oss har et ansvar, og det må komme mye tydeligere fram, sier Dag Olav Hessen, professor i biologi.

Han sitter på kontoret sitt i tredje etasje i biologibygningen på Blindern, og skriver bok om karbonsyklusen. Løfter han hodet, skimter han Oslofjorden. Havet har hittil hjulpet oss med å ta hånd om de enorme utslippene. I fjor økte CO2-mengden raskere enn noen gang, noe som kan være et varsel om at havet og skogene ikke lenger greier å holde tritt.

– Det er ikke bra. Vi er virkelig i ferd med å bevege oss ut i et helt ukjent landskap. Som individer kan vi gjøre atskillig mer enn vi aner, slår Hessen fast.

Nylig takket han nei til en forskningskonferanse i USA fordi han ikke syntes den var verdt CO2-utslippet. Privat flyr han minimalt innenlands og sykler mye. Målet hans er å gjøre mer.

– Jeg er bevisst, men jeg gjør ikke nok og lever med en konstant dårlig samvittighet. Jeg spiser mer fisk og mindre kjøtt, men er ikke noe prakteksemplar. Man kan ikke melde seg helt ut av samfunnet, men må finne en balanse. Med barn som forventer en viss standard kan jeg heller ikke legge alle feriene til fjells eller til skogen, sier han.

Storfe er verstingen

En brun bjørn på piknik har tredd grønnsaker på et grillspyd. På nettsiden til Framtiden i våre hender blir vi oppfordret til å ta et kjøttkutt for klimaet. Å fjerne kjøtt fra menyen til alle nordmenn en gang i uken tilsvarer å rydde bort 200.000 biler fra norske veier.

– Globalt er utslippene fra den animalske matproduksjonen høyere enn all transport i verden til sammen. Dyreholdet står for 16-18 prosent av de globale klimagass-utslippene, forteller Arild Hermstad, leder for Framtiden i våre hender.

Storfe er verstingen. En biff på 300 gram tilsvarer utslipp fra 44 kilometer med bilkjøring, eller 27 kilometer dersom det er snakk om en melkeku. Fisk, sjømat og viltkjøtt som blir høstet rett fra naturen, forurenser langt mindre. Men det aller beste er å spise korn, frukt og grønt.

– Bør vi helst bli vegetarianere alle sammen?

– Ikke nødvendigvis. Men dersom hele verdens befolkning ble vegetarianere, ville det øyeblikkelig fjerne en stor del av klimagass-utslippene. Samtidig ville mye av det enorme presset denne industrien skaper mot naturen, dyre- og plantelivet, bli borte. Vegetarianerne fortjener positiv oppmerksomhet, slår Hermstad fast.

– Hva annet anbefaler du at vi gjør for å redusere klimagassutslippene?

– Vi bør gå, sykle og bruke kollektiv transport. Å forandre vaner er enklere enn vi tror. Vi kan kjøpe elbil, som dekker hverdagsbruken til de fleste. Så kan heller en leiebil brukes til ekstremturene, mener han.

Lederen for Framtiden i våre hender slår også et slag for kortreiste ferier.

– I Norge øker flytrafikken voldsomt. Til syvende og sist handler alt dette om individenes forbruksvalg, og vi kan vri utviklingen i en annen retning, mener han.

Utslippene fortsetter å øke

Og det må vi, for nå er det alvor.

– Vi ser allerede klimaendringene, forteller Maria Sand, forsker ved Cicero Senter for klimaforskning.

Temperaturen har steget med nesten en grad siden før-industriell tid. Det kan høres lite ut, men konsekvensene er alvorlige. Vi får mer ekstremvær. I Norge kan vi vente økt nedbør som gir flere oversvømmelser og jordskred. Flere ekstreme varmeperioder gir tørke og påvirker verdens matproduksjon. Flere vil sulte og store folkeforflytninger vil tvinges fram. Høyere havnivå gjør at uvær med springflo gjør mer skade. Og konsekvensene blir verre for hver grad temperaturen øker, ifølge FNs klimapanel.

– Et mål er å unngå at temperaturen stiger med en grad til, men det ser ikke ut som at det går. Verdens utslipp fortsetter å øke med 2-3 prosent hvert år. Vi når grensen på to grader om 15 til 17 år med dagens tempo, sier Sand. Det som allerede er sluppet ut, får vi ikke gjort noe med. Deler av CO2- mengden vil forbli i atmosfæren i flere tusen år.

– Gjør du noe privat for å påvirke?

– Jeg spiser ikke kjøtt og kjører ikke bil, sier forskeren, og legger til at det vi gjør som enkeltmennesker har stor betydning.

Og jo lenger vi venter med å kutte utslippene, jo større reduksjon må vi ha senere.

– Jo mindre vi gjør nå, jo større blir belastningen for barna våre i framtiden?

– Ja, og det blir vanskeligere og dyrere å håndtere utfordringen, svarer Sand.

– Vi må bruke alle virkemidler

Biologiprofessor Dag Olav Hessen trekker pusten.

– Jeg er ikke optimist. Vi er i en situasjon som er helt uten sidestykke i en tidsperiode på kanskje 55 millioner år. Det holder ikke med noen lunkne tiltak. Vi må bruke alle virkemidler, sier han.

Vi må se på forbruket vårt. Hvor mye og hva vi forbruker spiller en stor rolle. Vi må også forstå hva som monner.

– Vi føler vi har gjort noe bra når vi har sortert søpla, men tar oss gjerne en oval helgetur med fly til Roma og spiser biff importert fra Sør-Amerika, sier han.

– Går forbruket vårt ned, går også den forurensende og energikrevende produksjonen ned. Det etiske aspektet handler også om solidaritet med de som kommer etter oss. Hvis vi ikke tar tak overfører vi en vanskelig gjeld til de kommende generasjonene, sier Hessen.

Han anbefaler boken «How Bad Are Bananas», som viser hva en rekke ulike produkter koster i form av CO2- utslipp. Kanskje den kan inspirere til nye vaner?

– Reis kollektivt og spis kortreist

Inne på kontoret til Natur og Ungdom i Torggata i Oslo har Arnstein Vestre fylt opp kaffekoppen. Miljø-engasjementet hans startet ikke med å brette melkekartonger, men som aktivist i hjembyen Ålesund. Han ville bidra til at bussen gikk oftere, og fikk flere med seg. Våpnene var leserinnlegg i avisa, stand på byens torg og bannere som fortalte bilister i kø at det faktisk går an å ta bussen.

– DET BEGYNTE Å RULLE, og etter en tid begynte bussen å gå oftere. Det var motiverende, forteller Vestre, som i dag er leder for Natur og ungdom.

– Hva er din anbefaling til en klimanybegynner som ønsker å bidra?

– Opplys deg selv og si i fra til andre, både de rundt deg og til politikerne.

– For noen vil kanskje det være en litt voldsom start?

– Andre viktige bidrag er å resirkulere, reise kollektivt og spise kortreist, norsk miljøvennlig mat, sier han.

Hver av oss står for utslipp på 10 tonn CO2

Vi slipper ut 10 tonn CO2 pr innbygger i Norge, som er svært mye. Cirka 40 prosent kommer fra personlig forbruk, ifølge Arild Hermstad i Framtiden i våre hender.

En annen regnemetode inkluderer det som er produsert i andre land, men forbrukes i Norge. Da blir tallet 15 tonn pr innbygger. Og utslippene relatert til vårt personlige forbruk bare øker. Vi tjener mer og handler mer. Mye er produsert i Kina, der forurensende kull er energikilden. Alt vi velger å legge i handlekurven, eller velger å ikke kjøpe, spiller en rolle. Å handler brukt og heller reparere enn å kjøpe nytt, utgjør en forskjell.

– Slikt betyr mye. Bruk heller de ekstra pengene på opplevelser, restauranter og kultur, oppfordrer Hermstad.

– Hva annet kan hver enkelt av oss gjøre?

– Vi må prioritere miljø framfor stadig mer til oss selv. Vi må kreve at politikerne handler. Og vi må heie på de bedriftene som tar ansvar. Vi må ikke bare snakke om å handle økologisk mat, vi må gjøre det. Vi kan ikke bare si at det er så fint at det fins en lokal skredder, vi må bruke denne skredderen.

Bilfritt liv

Hans egne personlige bidrag er blant annet å leve nesten helt bilfritt.

– Vi sykler og bruker banen til jobben. Jeg har også et lavt kjøttforbruk, og tilbringer sommerferiene i Norge. Barna synes det er litt kjipt, siden mange på skolen snakker om at de har reist langt, forteller Hermstad.

– Hvordan løser dere det?

– Det er ikke hensiktsmessig å melde seg helt ut. Vi må finne en balanse mellom kulturen og våre egne preferanser. Men jeg synes det er vanskelig å forholde meg til at normalen i Norge er å slippe ut så store mengder klimagasser at det er farlig for oss alle på sikt, sier han.

Det er betenkelig at de menneskene klima- katastrofen går aller mest ut over, er verdens fattigste.

– Mange blir rammet i Norge også, spesielt folk bosatt ved elver, innsjøer og skredutsatte områder. Mange bønder vil miste levebrødet sitt. Men det blir verst i de fattige landene. Dette går aller mest ut over dem som ikke har sluppet ut noen klimagasser selv, sier Hermstad.

Sluttet nesten å fly

Al Gores film «An Inconvenient Truth» ble en vekker for Ida Eliassen-Coker. Hun var 23 år gammel, hadde allerede vært i 23 land og elsket å reise.

– Jeg ble sjokkert av filmen og sluttet nesten helt å fly, forteller hun.

Vi går opp trappen i rekkehuset på Nesodden. I andre etasje er alle lys slått av, alle dører er lukket for å unngå varmetap. Ingen apparater trekker strøm på stand-by. Livlige Colin på ett år vimser rundt med vaskbare tøybleier ilagt rispapir, i stedet for engangsbleier. Det meste i huset er kjøpt brukt, alt fra klær til kjøkken-innredningen. Gode tips og grønne oppdagelser publiserer Eliassen-Coker på bloggen «A Greener Heart». Til daglig jobber hun med kommunikasjon i Human-Etisk Forbund.

– Jeg prøver å motivere andre, for eksempel ved å vise hvor fint det er å reise med tog i stedet for fly. Det fins mange flotte steder å besøke i Skandinavia. Jeg forsøker samtidig å være glad på andres vegne når de reiser til Syden med fly. Jeg tror ikke vi kommer noen vei med noe annet, sier hun.

Vanlige enkeltpersoner vil spille nøkkelrolle

Vi trenger at flere får sine klimavennlige aha-opplevelser, og det kan skje raskt, mener professor Karen O’Brien ved Universitetet i Oslo.

– Vi blir nok forbløffet over hvor fort verden endrer seg når vi først har passert vippepunktet, sier hun.

Helt vanlige enkeltpersoner vil spille en nøkkelrolle, er spådommen til professoren som jobber ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi.

– Globale ledere må satse på fornybar energi i stedet for olje og gass. De må skape ambisiøse utslippsmål. Samtidig må vi individer forstå at våre valg er viktige. Det fins mange historiske eksempler på at store sosiale transformasjoner har startet i det små, forteller hun, og oppfordrer alle til å snakke om klimaendringene til familie, på jobben, med kjente og ukjente.

– Husk at du kan tenne en gnist hos andre og skape store ringvirkninger, sier hun.

– Hva gjør du selv?

– Jeg reiser kollektivt så ofte som mulig og unngår kjøtt, sier hun.

Karen O’Brien er en av initiativtakerne til nettstedet Cchange.no. Der beskrives klima-endringene som historiens største utfordring for menneskeheten. Professoren ønsker å være med på å opplyse om hvordan vi kan ta grep.

God livskvalitet er karbon-nøytralt

Et bærekraftig samfunn vil til slutt presses fram, ifølge ekspertene. Hvordan blir det egentlig å leve i det?

– Mye bedre enn i dag, tror Dag Olav Hessen.

Han viser til undersøkelser som viser at det som gir oss god livskvalitet er karbon-nøytralt. Vennskap, familie og turer i skog og mark er det vi virkelig setter pris på. Mye av det som skaper problemer for klimaet og miljøet er forbundet med det daglige kappløpet vi alle er en del av. Vi skal stadig ha mer, og har ikke tid til å nyte.

– Vi er en del av en galopp, og det er vanskelig å melde seg ut. Dersom vi hadde reversert dette tror jeg mange hadde trukket et lettelsens sukk, sier biologiprofessoren.

– Vi trenger ikke gå tilbake til steinalderen, leve på fjellet, gå med ullgenser og spise kald havregrøt. Vi kan beholde mye av det moderne og vi kan prioritere det vi sier vi setter høyest, men ikke greier å gjennomføre i turbohverdagen, tror han. Studier viser at gleden av penger er relativ. Den henger sammen med hva de rundt oss har. Livskvaliteten og brutto nasjonalproduktet skilte lag et sted på 1960/70-tallet. Siden den gang har BNP steget, men vi har ikke blitt noe særlig lykkeligere.

– For den som har økt lykke som et mål er metningspunktet for materiell velstand nådd for lenge siden. Vi må skru konsumet kraftig ned, og vi må alle gjøre det, siden vi sammenligner oss med hverandre, poengterer biologiprofessoren.

Hva med politikerne?

Med slikt et alvor, hvor i all verden er politikerne?

– Politikerne sier tiltak er nødvendig, men i praksis fortsetter de som før, sier Hessen.

Han legger til at vårt personlige ansvar også handler om å stemme fram politikere som vil gjøre noe konkret med utfordringene.

– Vi trenger god politisk styring også fordi mange spør seg selv, hvorfor skal jeg gjøre noe når ingen andre bidrar, understreker Hessen.

Professoren mener landets ledere må våge å innføre avgifter. Oljefondet bør slutte å investere i kullkraft, og kanskje også i olje.

– Tidligere har oljefondet til og med investert i selskaper som hugger ned regnskogen. Uten at det trenger koste mye bør vi bruke de nasjonale ressursene til det beste for miljøet, mener Hessen.

Han reagerer på at flytrafikken i Norge bare øker, uten tiltak settes inn.

– Det er et paradoks at offentlige ansatte flyr så enormt mye. Trenger vi ta morgenflyet til Trondheim for å snakke med en kollega når vi har Skype, spør han.

Mange slagord og bannere er blitt skapt inne på kontoret til Natur og Ungdom i Torggata.

Må bli lett å velge klimavennlig

– De norske utslippene vokser. Politikernes løsning er å kjøpe oss fri. De vil betale andre for å gjøre de klimagasskuttene vi selv egentlig skulle gjort. Vi er rike, men ligger kjempelangt etter. Vi må ta ansvar, sier Arnstein Vestre.

Han mener det bør bli lett for folk å velge miljøvennlig. Lave priser på kollektivtransport vil hjelpe. Det bør bli vanskeligere å kjøre bil og ta fly. Det må bygges mer jernbane og ikke fire felts motorveier. Ikke minst må noe gjøres med oljeindustrien.

– Oljeindustrien er en versting og står for en fjerdedel av de norske CO2-utslippene. Stortinget har bestemt at oljeindustrien skal få øke sine utslipp. De slipper å ta i et tak og vil fortsette å spy ut klimafiendtlige gasser. Da virker det fånyttes for folk å brette melkekartonger og betale ekstra penger for miljøvennlig mat.

– Hva er din anbefaling til de som leser dette, blir forbannet og får lyst til å gjøre noe?

– Meld deg inn i en miljøorganisasjon. Si i fra om at utslippene må ned, oppfordrer han.

Må sette miljø foran økonomi

Arild Hermstad i Framtiden i våre hender skal snart innta sin kjøttfrie lunsj.

– Vi setter økonomien foran miljøet. Det er et problem, framhever han.

– Det blir helt feil å opprettholde forbruket vårt for at økonomien skal ha det bra. Vi har havnet der, og det bør politikerne sette seg ned og ta en titt på. Nå har vi noen få år på oss til å snu. De neste 15 årene blir helt avgjørende.