– Et ateistisk livssyn er i seg selv en religionskritisk handling. Det er den fundamentale kritikken sier førsteamanuensis og ekstremismeforsker Lars Gule ved OsloMet.

I mange år har han vært en tydelig islamkritisk – og generelt religionskritisk – stemme i norsk offentlighet, både som forsker og filosof, og som generalsekretær i Human-Etisk Forbund (2000-2005).

Samtidig har han vært en prinsippfast forsvarer av religiøses menneskerettigheter.

– Religionskritikk kan være mye forskjellig. Det kan være en filosofisk, teologisk, intellektuell øvelse eller kritikk av praksiser, av handlemåter. Religionskritikk er heller ikke noe som bare kommer fra et eksternt ståsted. Det er mye av det også innenfor trossamfunn. For eksempel den interne kritikken av overgrep i den katolske kirken. I tillegg til den intellektuelle kritikken av det som ses som falskt i religioner, kommer kritikken av religion som institusjon.

Og som Gule påpeker:

– Uavhengig av om institusjonene er små eller store, utøver de makt. De har innflytelse over mennesker. Dette gjør det desto mer berettiget å kritisere overgrep som skjer i religionenes navn.

– I den ikke-troendes kritikk av religiøse praksiser vil det ofte være troen som anklages for å være ansvarlig for overgrep i et trossamfunn. Det kan det være, men det er ikke alltid like lett å påvise sammenhenger mellom teologiske posisjoner og bestemte type praksiser.

– Hvordan skiller man da for eksempel mellom kulturelle og religiøse praksiser?

– Det kan man vanskelig gjøre. Religion er kultur. Det er også uhorvelig mange religiøse praksiser som legitimeres av religion. Spørsmålet er når det eventuelt blir et interessant skille.

KULTUR OG RELIGION

Gule besvarer sitt eget spørsmål ved å peke på kvinnelig omskjæring. Inngrepet utføres av både kristne, muslimer og animister. Praksisen har vært kjent helt tilbake til antikken.

– En slik praksis er dermed åpenbart noe mer enn religion. Men svært mange av dem som gjør dette i dag, henviser til sin religion. Det er i den de finner en forklaring, begrunnelse og forankring. De foreldrene som omskjærer sine døtre gjør dette i troen på at de er gode muslimer, kristne eller om de har en annen religion.

– Det er dermed ganske åpenbart at sammenhengen mellom religion og denne praksisen er ganske problematisk. Det er ikke så enkelt som at «islam sier, eller kristendommen sier …». Det er en praksis er inkorporert i religionen, som den troende ser som en del av den helheten den religiøse forestillingsverdenen utgjøre. Og religiøse forestillingsverdener er ofte totaliserende, det vil si at de forklarer alt og gir veiledning om alt.

YTRING: – Iøynefallende eksempel på kvinnediskriminering

KUNNSKAPSLØSHET

– I hvilken grad kan man tenke seg en liknende reform av islam som vi har sett av kristendommen, og kan den komme utenfra, eller må den komme innenfra?

– Islam påvirkes utenfra kontinuerlig. Det er mange som etterlyser en reformasjon, og avslører dermed sin kunnskapsløshet om islams historie. Islam står ikke stille, men endringene skjer heller ikke i noen rettlinjet prosess. Slik har heller ikke endringene i kristendommen vært. Tilbakeslag vil skje, påpeker Gule.

Slik det for eksempel har skjedd de siste drøye femti årene hvor en reaksjonær, ytterliggående islamistisk tolkningsramme har vunnet frem og fått hegemoni.

– Dette har skjedd av mange grunner, delvis gjennom ytre omstendigheter (som Palestina-konflikten, militære intervensjoner og lignende), delvis gjennom propaganda og delvis ved trusler og vold. Dette hegemoniet er også knyttet til store økonomiske ressurser, som gjør det mulig for et land som Saudi-Arabia å spre sitt reaksjonære budskap.

– Men denne typen absurd puritanisme, som forbud mot musikk for eksempel, kritiseres hver dag av mange av de troendes egen praksis. Du kan ikke undertrykke mennesker hang til annen kultur, kunst og musikk over tid.

– Når blir religionskritikk illegitim?

– Enhver kritikk som krenker menneskeverd og grunnleggende menneskerettigheter er illegitim. Det handler om at kritikk er å felle normative dommer, å gjøre et skille mellom rett og galt. En kritikk som sier at det du tror på er – eller bør bli – forbudt, er en illegitim tilnærming.

– Det er veldig viktig for den som driver religionskritikk å forsvare religionsfriheten. Gjør man ikke det, er det noe annet enn religionskritikk man bedriver.

«SÅKALT KRITIKK»

Når det kommer til kritikk mot islam fra ytre høyre velger Gule derfor å omtale det for «såkalt kritikk». Han mener den verken tar på alvor den toleranse religionsfriheten krever eller at den forstår hva seriøs kritikk bety. Han mener det henfalles til det som i beste fall kan kalles drittslenging eller utskjelling.

– Når du skal kritiseres noens religion må du kunne noe om det du kritisere. Det er ikke kritikk å si at «jeg liker ikke islam fordi jeg har møtt en teit muslim». Det er dessverre på det nivået altfor mange operer, og så kaller de det kritikk, sukker Gule, før han understreker at en forutsetning for saklig kritikk er kunnskap.

– Det er ikke forbudt å synse. Enhver har også rett til å stille sin uvitenhet til skue. Men seriøs og legitim kritikk forutsetter at man respekterer menneskeverdet til andre mennesker. Innholdet i det andre tror på kan du derimot kritisere sønder og sammen, fortrinnsvis med utgangspunkt i kunnskap.

Utfordringen for religionskritikken mener han oppstår nettopp når man ikke skiller mellom det som angivelig kritiseres, nemlig en religion, og de som tror på religionen.

Islamofobi er et begrep Gule er oppmerksom på at kan romme mye annet enn den definisjonen han gir. Men han mener det likevel er et presist begrep når det brukes riktig:

– Når du sier at muslimer er determinert av islam er det islamofobi. I slike påstander operer man med bare ett islam. Du essensialiserer islam, og du essensialiserer muslimer. En slik essensialisering innebærer at du behandler muslimer som om de er en «rase»; som noe uforanderlig.

Han er heller ikke mild i sin omtale av eks-muslimer som definerer en hel religion ut fra egne avgrensede erfaringer. Essensialisering av islam og muslimer mener han er like islamofobisk uavhengig av hvem som ytrer den.

– Det er ingen grunn til å alliere seg med rasister i kampen mot overgrep som skjer i islams navn. Det er fullt mulig å finne andre allierte her. Men når man respekterer menneskeverdet og forsvarer muslimers grunnleggende religionsfrihet, kan man si og kritisere ganske mye.

PRIORITERINGER

Som generalsekretær i Human-Etisk Forbund var Gule like religionskritisk overfor islamske som kristne praksiser. Samtidig har forbundets kritiske prioritering vært statskirkeordningen, Den norske kirkes privilegier og kampen for livssynsmessig likestilling.

– Det sier seg jo selv at kristen makt og kristne privilegier er et mye større problem enn framveksten av nye religioner i Norge. Men kritikk av religiøse dogmer har stått sentralt:

– HEF står i en religionskritisk tradisjon. I sannhetssøkingens navn er det derfor nødvendig å kritisere religiøse dogmer og utslag av overtro av alle slag. I humanismens navn, som setter mennesker i sentrum, er det viktig å kritisere overgrep og diskriminering. Vi har tatt standpunkt for homofiles og andre seksuelle minoriteters rettigheter, samt kvinnerettigheter, ikke minst i opposisjon til religionens kvinne- og seksualfiendtlighet.

– Dette er religionskritikk. Vi kritiserer kristne, hinduer, muslimer, alle som ikke aksepterer frihet og likeverdighet for seksuelle minoriteter.

KUNNSKAPSBASERT KRITIKK

Selv stiller Gule gjerne opp i debatter, blant annet har han flere ganger debattert salafistiske Islam Net. Og han opplever at han når frem. At det ikke er noen hindring at hans ståsted er tydelig. Snarere tvert imot, mener han. Han avfeier rett og slett tanken om at islamkritikk bare kan komme fra sekulære muslimer, eller troende.

– Så lenge du har satt deg noenlunde inn i islam – og det du presenterer ikke er noe du har funnet på selv av merkelige stereotypier – kan du kritisere islam. For eksempel kan du levere den klassiske kritikken av ulike typer gudsbevis som en del muslimer er opptatt av. Mange av argumentene er helt parallelle til kritikken av kristendommen.

– Uten kritikken fra Human-Etisk Forbund ville neppe norsk kristendom vært der den er i dag. Det å påstå at HEF ikke har påvirket er tøvete. Graden av påvirkning kan vi gjerne diskutere, kanskje har det ikke vært avgjørende, men det har vært et bidrag til utvikling og ikke minst humaniseringen av norsk kristendom.

Intervjuet ble opprinnelig publisert i Fri tankes papirmagasin i mars 2020.