Mandag hadde Vårt Land en nokså oppstemt artikkel med tittelen ”Snakk opp kirken!”. Forfatter Olav Egil Aune tar i artikkelen til motmæle mot de som sier kirken er på vei nedover, og serverer et botemiddel: Oppriktighet!

Aune mener det er verdt å legge merke til at de som ”snakker ned” kirken er en slags utviklingsdarwinister.

– De vet det ikke selv, men påståeligheten om at når noe går opp, går noe annet ned og for alltid, er en tanke i Darwins ånd, skriver Aune, og slår fast at "slik er det ikke, slik har det aldri vært i religionens historie".

En ting er at Aune har misforstått hva ”Darwins ånd” handler om. Det er jo ikke slik at at nedgang for en art og økning for en annen betyr at arten i nedgang vil forsvinne for alltid, for utviklingen har ikke noe mål. Men det kan vi jo la ligge. En helt annen ting er påstanden om at en religion aldri kan dø ut, aldri kan gå en rett linje mot null. Det er en påstand som uten tvil ville vært overraskende for åsatroens goder og thuler, greske og romerske guder og gudinners prester og prestinner, samt hærskarer av tidligere tilbedere av både den ene og den andre guddom og pantheon som nå har fått pensjonsplass på de religionshistoriske museeer.

Selv uten å dø helt ut, kan religioner leve videre på slik smalhans at de er mer som folkloristisk kuriosa å betrakte, som profeten Zarathutras etterfølgere parserne, elle Johannes Døperens mandeere som overlever i Iraks sumpmarker. Og selv her til lands har vi hatt våre profeter og samfunn som bare overlever som fotnoter i religionshistorien. Hvor finnes det feigianere i dag? Hvor er de Fri-fri universalistene? Hvor finnes det katolsk-apostoliske kirkesamfunn?

Tallene bak

Den tredje tanken som slo meg en tidlig mandag morgen, var overraskelse over at emnet i det hele tatt ble bragt på bane. Det sto ingen tall i artikkelen. Det var ingen solid redegjørelse for hva som utløste parolen om "kun oppsnakkende tale".

– Det var svært som han tok i, tenkte jeg.

Så, ved gjennomgang av helgens aviser, finner jeg lørdagens papirutgave av Vårt Land. På side 14 finner jeg det i høyeste grad oppsnakkende oppslaget: ”Kirkens løsrivelse ga ikke medlemsras”. Oppslaget uttrykker en stille glede over fraværet av en uspådd ulykke.

Langt inne i tekstmassen finner vi tall som man i den elektronisk utgaven kort oppsummerer i en egen artikkel: ”Færre velger dåp, konfirmasjon og gravferd i kirken”. Det er til dels oppsiktsvekkende tall. Dåpsandelen faller fra 66,4 prosent til 63,5 prosent, av de nyfødte. Andelen kirkelige konfirmanter av årets kull med 15-åringer faller fra 65,2 prosent til 63,3 prosent.

I en annen artikkel får vi vite at kirkelig bryllup ”tapte kampen om bryllupsboomen”. Det er bare 36,5 prosent av alle som giftet seg i Norge i 2012 som valgte kirken. Til og med kirkelig gravferd har synkende opplutning.

75,8 prosent kirkemedlemmer

Men det mest interessante tallet står ikke i noen av artiklene, men er noe man må regne seg fram til selv. Kirkemedlemstallet for 2012 regner vi oss lett fram til ut fra opplysningene i Vårt Lands artikkel.

Men at fjoråret også var ett av de årene med størst befolkningsøking her til lands, må vi finne ut på egen hånd. Dermed må vi sette oss ned og finne SSBs tall for befolkningen ved årsskiftet og bedrive enkel og oppriktig prosentregning. 3829300 kirkemedlemmer og 5051275 innbyggere pr. 1.1.13. Svaret er at medlemsandelen for kirken ved årsskiftet 2012/2013 har sunket enda et drøyt prosentpoeng siden sist. Ved forrige årsskifte var vel 77 prosent av befolkningen medlemmer av kirken. Nå er tallet nede i 75,8 prosent.

Hvor lenge kan vi kalle dette "en folkekirke"

Det problematiske for kirken er ikke at den går mot null, i hvert fall ikke på kort sikt. Ingen venter kirkens totale kollaps innen en tiårsperiode. Derimot er det godt tenkelig at dåpsandelen kan komme under 50 prosent, og at konfirmasjonsoppslutningen kommer nær samme 50 prosent grense i løpet av de samme ti år.

Hvis en journalist i Vårt Land eller annen villfaren leser vil vedde en flaske Munkholm eller Himmelkys på at Den norske kirke om to år har over 75 prosent av befolkningen som medlemmer, så tar jeg gjerne veddemålet!

Utviklingen vi ser er ikke et problem for kirkens eksistens, men den er et problem for kirkens status som ”folkekirke”. Er en kirke som står for 36 prosent av bryllupene en folkekirke? Og hvis oppslutningen rundt de andre overgangsritene faller ned til samme nivå, etter hvilken definisjon er man da for en folkekirke å regne?

Det at oppslutningen fra et år til annet skifter med et par prosent er ikke viktig. Men når man har samme forandring år ut og år inn over årtier, så har man en utvikling på gang. Og det er med utviklinger som med meninger, man har dem til man får en annen. Og, oppriktig talt, det er ikke mulig å ane noe varsel om en minste forandring av utviklingen ut av fjorårets tall.

Les også:

Jakten på positive kirketrender

Konfirmasjon og tåkeleggelse

Dramatisk voldsbølgesjokk: Omfattende kristenforfølgelse i Skottland!