Barn bør oppdras til lydighet overfor autoritetsfigurer. Samtidig bør barna trenes opp til å være kritiske, og stille spørsmål ved autoriteters pålitelighet. Foreldre kan fremme disse evnene hos barna sine gjennom en oppdragelse som er verken for streng eller for fri.

Dette var budskapet til Heidi Helene Sveen under onsdagens debattmøte på Humanismens hus. Sveen er samfunnsviter, pedagog og skribent, og engasjerte publikum med sine perspektiver på barneoppdragelse.

Lydighet med kritisk blikk

– Vi lever i en svært individualisert og frihetselskende verden. Det er nok mange som lurer på om dette med lydighet egentlig har noen plass i den moderne pedagogikken. For er det ikke frihet vi skal ha nå? innleder Sveen.

– Og jeg er jo enig i det. Men jeg lurer på om det ikke forsvant noe viktig ut med badevannet idet vi begynte å vektlegge frihet så mye som vi har gjort.

Sveen er avvisende til den gammeldagse, autoritære måten å oppdra barn på. Slik foreldre og andre autoritetsfigurer gjennom tidene har kuet barn ved å tilrøve seg en nærmest diktatorisk dominans.

Samtidig er hun kritisk til den såkalt frie oppdragelsen. Barn bør oppdras til å være lydige – eller rettere sagt lydhøre – overfor autoriteter, mener Sveen. For en autoritet, forteller hun, er en person med større innsikt enn det man selv har, og bør følgelig lyttes til.

Men da må barnet også trenes opp til å skille de som faktisk er kyndige – altså de ekte autoritetene – fra dem som bare tilsynelatende bidrar med virkelig innsikt.

– Jeg ønsker at barn skal gis muligheten til å gjenkjenne autoriteter, gjenkjenne hva som er kunnskap, og forholde seg kritisk til det. For lydighet har ingen pedagogisk verdi dersom den ikke samtidig oppfordrer til ulydighet, utspørring og et kritisk blikk.

– Foreldrene må ta ansvaret

Det å forholde seg kritisk til autoriteter blir særlig viktig i møte med dagens mediekultur, som oversvømmes av fakta, fiksjon og feilinformasjon i en salig blanding.

– Internett er kanskje det beste argumentet for kritisk tenkning siden Gud ble oppfunnet, uttaler Sveen.

– Vi ser en mediehverdag hvor grensene mellom fiksjon og virkelighet stadig blir mer utflytende. Avisene er veldig glad i «klikkvinner-saker», og da er det fristende for journalistene å sluntre unna med kildekritikken.

– Derfor må vi øve opp en kreativ medie-skeptisisme hos barna. Vi må trene dem i å stille seg følgende spørsmål: «Hvem har produsert disse fakta, hvordan kom de frem til dem, og hvorfor blir de ansett som viktige?»

Sveen mener at barnets evne til å tenke kritisk ikke nødvendigvis blir stimulert gjennom skolen. Der ligger fokuset nemlig på å lære ferdigheter som å lese og regne. Evnen til å stille kritiske spørsmål forsømmes derimot. Derfor må den enkelte forelder selv ta ansvaret for at barnet trenes i dette. Hvordan kan dette gjøres?

– Man må øve opp barnet i å reflektere, og tenke høyt sammen med det. Se Dagsrevyen sammen med barnet, og snakk om det dere ser, oppfordrer hun.

Middelvei mellom frihet og autoritet

Sveen er opptatt av at barn skal lære å bruke kunnskapen de tilegner seg, slik at de ikke bare blir sittende med teoretisk lærdom som ikke er anvendbar. De skal få hjelp til å utvikle sitt intellektuelle potensiale, og bli selvstendige og ansvarlige individer, som igjen kan bidra med nye perspektiver og kunnskap overfor det samfunnet de lever i.

For å oppnå dette, anbefaler Sveen en middelvei mellom en autoritær og en fri oppdragerstil. Utover dette er hun – og pedagoger generelt – tilbakeholdne med å gi konkrete råd om barneoppdragelse. For alle bør kanskje ikke gå fram på samme måte når de oppdrar sine barn.

– Jo mer konkret man blir, jo mer nærmer man seg en oppskrift. Men vi snakker ikke om kakebaking – et barn er ikke en kake som skal bakes.

Hun tilføyer:

– Vi vil ikke at alle skal bli like. Vi vil at alle skal kunne sette sitt individuelle preg på verden.

– Vern om barnets særegenhet

Sveen presiserer at vi – som oppdragere og som samfunn – må sørge for å verne om barnets særegne fryktløshet og skapertrang. Hun illustrerer dette ved hjelp av en anekdote.

Historien handler om ei lita jente som alltid satt helt stille bakerst i klasserommet, og alltid så ut til ikke å følge helt med. Men en dag, da de skulle ha tegnetime, var hun plutselig intenst opptatt av tegnearket. Læreren gikk bort til henne og spurte hva hun tegnet.

«Jeg tegner Gud», sa hun.

«Men ingen vet hvordan Gud ser ut», bemerket læreren.

«De får vite det snart», svarte jenta.

– For meg er den lille jenta et godt bilde på det unike ved barnet som vi for enhver pris bør bevare: evnen til å forestille seg det ingen noensinne har sett. Uten den evnen er det umulig å forandre verden.