Så vidt jeg vet var det bare Kristelig Folkeparti som gikk til valg på å innføre en reservasjonsrett for fastleger når det gjelder å henvise til helsetjenester som er tillatt etter norsk lov. Alle vi som stemte på andre partier, forventet at den avklaringen den rødgrønne regjeringen gjorde i forhold til den selvbestaltede ikke-lovhjemlede reservasjonen enkelte fastleger har fått etablert, skulle bli stående: Det er ikke adgang for en fastlege til å nekte henvisning til helsetjenester loven gir adgang til.

Det vi opplever ved at Kristelig Folkeparti har bundet opp Høyre og Fremskrittspartiet i en samarbeidsavtale, er dermed i tillegg til å være en begrensning i kvinners reproduktive rettigheter, et alvorlig demokratisk problem: Selv politikere som har stilt til valg på det motsatte standpunkt, kan oppleve å måtte stemme mot sin egen overbevisning dersom ikke Erna og Siv åpner opp for at representantene kan få stemme i pakt med egen samvittighet.

Debatten dukket opp i forbindelse med at enkelte leger ønsket å reservere seg også mot å henvise lesbiske kvinner til assistert befruktning, og det har også dukket opp eksempler på leger som nekter å foreskrive enkelte prevensjonsmidler.

LLH (Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) viste til at de har fått mange henvendelser fra lesbiske om svært ubehagelige opplevelser med leger som nektet å henvise til assistert befruktning etter at det ble gitt adgang til dette tilbudet etter loven.

Vi vet lite om hvordan kvinner opplever å møte en fastlege som har reservert seg mot å hjelpe henne i en sårbar situasjon som en abort er. Det kan være snakk om en lege du har etablert et tillitsfullt og langvarig forhold til – og som altså plutselig kan si at akkurat når du virkelig trenger hjelp – nei – da må du gå til en annen lege. Overfor en lege du ikke kjenner skal du da blottstille din sårbarhet for å få helsehjelp du har krav på etter loven.

På et møte om reservasjonsretten på Stortinget ble det etterlyst en grundigere gjennomgang av hvordan erfaringene er for kvinner som møter reservasjonslegene. Det er for lettvint å påstå at det ikke er noen problemer med å gjennomføre en reservasjonsrett i praksis før vi har hørt pasientenes stemmer.

Human-Etisk Forbund støtter den abortloven vi har, og er opptatt av at alle skal ha likeverdig tilgang på et helsevesen som ikke undergraver adgangen til helsehjelp. Derimot er det ingen menneskerett å arbeide i bestemte deler av helsevesenet for leger. Fastlegeordningen bygger på at en lege inngår en kontrakt med det offentlige og mottar tilskudd for nettopp å ivareta sine listepasienters behov. Har man moralske skrupler med noen av disse oppgavene, ja, så er det kanskje ikke fastlege man skal være.

Ikke minst er internasjonalt engasjement for kvinners rett til kontroll over egen reproduktiv helse viktig. Men også her hjemme er det påfallende at det nettopp er kvinners reproduktive helse som er stridens kjerne: tilgang på prevensjon, abort og assistert befruktning.

Her er det relevant å vise til de menneskerettslige forpliktelser Norge har påtatt seg, og arbeider for å realisere også internasjonalt blant annet gjennom arbeidet i FN.

I Kvinnekonvensjonen finner vi følgende aktuelle artikler:

Artikkel 12

1. Konvensjonspartene skal treffe alle egnede tiltak for å avskaffe diskriminering mot kvinner innen helsevesenet, slik at adgang til helsetjenester, herunder dem som gjelder familieplanlegging, blir sikret på grunnlag av likestilling mellom menn og kvinner.

Artikkel 14

(b) å få tilgang til tilfredsstillende helsetjenester, herunder informasjon, rådgivning og bistand når det gjelder familieplanlegging)

I norsk kontekst må dette forstås som lik tilgang på de helsetjenester det er hjemmel for i loven. En reservasjonsrett for fastleger, kan bidra til å gjøre kvinners tilgang til hjelp vanskeligere. Norge er et mangfoldig geografisk land, og vi vet at det ikke alle steder har vært lett å sikre legedekning og lik adgang til helsetilbud. På mindre steder vil man heller ikke uten videre ha noen valgmuligheter når det gjelder lege.

Dagens reservasjonsrett

Dagens reservasjonsrett kom i forbindelse med loven om avbrudd av svangerskap i 1975, og åpner for å reservere seg mot å delta ved selve inngrepet. Sykehuseier har samtidig en plikt til å sørge for at det at enkelte leger og sykepleiere reserverer seg, ikke må føre til at adgangen til inngrepet blir begrenset. Det er ikke adgang til å reservere seg mot kontakt med pasienten, mottak, klargjøring, journalføring, pleie etc.

Når det gjelder fastleger, uavhengig av om de er selvstendig næringsdrivende eller ei, er det ikke hjemmel for en kommune til å frita legen for oppgaver som er pålagt ved lov eller forskrift. Listeansvaret omfatter: «henvisning til andre helsetjenester etter behov…» Helse- og omsorgsdepartementet klargjorde i 2011 at det ikke er anledning for en kommune gjennom avtale med den enkelte lege å fravike denne bestemmelsen.

Jeg er villig til å forsvare retten til å reservere seg fra å delta ved abortinngrepet. Å nekte å henvise en som etter norsk lov selv har rett til å fatte det valget, mener jeg derimot er å ligne med de oppgavene som ikke gir adgang til reservasjon i sykehuset. I tillegg klarer jeg altså ikke å se det etisk høyverdige i å henvise til en annen lege som i neste omgang henviser til abort. Det må være en noe tvetydig måte å dulme egen samvittighet på, samtidig som man mottar penger fra det offentlige for å ha pasienten på sin liste. I tillegg påfører man en kollega et merarbeid og undergraver den tilliten relasjonen mellom lege og pasient er helt avhengig av.

I blant trenger vi å minne oss selv om at rettigheter ofte er hardt tilkjempet, og altså ikke vunnet eller sikret en gang for alle. Det bør gjøre oss ekstra årvåkne når det foreslås ordninger som undergraver den likeverdige tilgangen på helsetjenester.

Da jeg studerte i Kristiansand på slutten av 1970-tallet, satt det bare abortmotstandere i abortnemnda. Vest-Agder var blokkert. Dette ble endret i 2000 – da kunne ikke lenger leger som benyttet seg av reservasjonsretten sitte i klagenemnder/nemder som behandler søknader om senaborter på indikasjon.

I et oppslag i VG 16.05.00 slår kommunelege Inger Lund Thorsen i Mehamn fast at «(Jeg) peker på ulike muligheter for å komme ut av krisen – men henviser av prinsipp aldri kvinner til abort. Jeg vet at det er sivil ulydighet, men vil aldri fravike dette prinippet, sier Thorsen som sier at hun aldri deler ut prevensjon med innebygd abortmekanisme, som p-piller og spiral.»

Sånn kan vi simpelthen ikke ha det: Inngår man en avtale med det offentlige, er man ikke «privatpraktiserende» og fri til å velge bort deler av oppgavene man har påtatt seg.

Temaet er også behandlet i utredningen om en helhetlig livssynspolitikk. Stålsett-utvalgets flertall vil ikke tilrå at reservasjonsretten utvides i forhold til de avgrensninger som ble vedtatt da abortloven ble endret i 1975. De avveininger som ble gjort på dette punktet da, er holdbare også i dag. Det bør ikke aksepteres at legens oppfatninger av ulike spørsmål som abort, assistert befruktning og prevensjon skal kunne hindre tilgang til en likeverdig og forutsigbar førstelinje i alle landets kommuner innen den offentlige helsetjenesten.

Det er noe paradoksalt, uetisk og dypt udemokratisk å tvinge stortingsrepresentantene til å stemme i strid med eget program og egen samvittighet, for å gi noen fastlegers selvbestaltede sivile ulydighet og samvittighet forkjørsrett.

Human-Etisk Forbund oppfordrer derfor partiene til å stille sine representanter fritt når saken kommer til votering i Stortinget.