Klargjør siden...
Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Norske kvinner i demonstrasjonstog i New York i 1913. De deltok i kampanjen for full stemmerett for amerikanske kvinner. Martine Amundsen Gran fra Mandal var med i toget. Se flere bilder på Digitalt Museum.
 Foto: Arthur Gran/Norsk Folkemuseum

Norske kvinner i demonstrasjonstog i New York i 1913. De deltok i kampanjen for full stemmerett for amerikanske kvinner. Martine Amundsen Gran fra Mandal var med i toget. Se flere bilder på Digitalt Museum. Foto: Arthur Gran/Norsk Folkemuseum

Hundre år med allmenn stemmerett

Da norske kvinner fikk stemmerett for 100 år siden var kvinner utelatt fra å stemme i de fleste land i verden. I dag er det bare tre stater som ikke tillater kvinner å stemme.

Publisert:

Årets stemmerettsjubileum markerer at det er 100 år siden norske kvinner fikk stemmerett på lik linje med menn: Stemmeberettigede ere de norske Borgere, Mænd og Kvinder, der have fyldt 25 Aar, og som have været bosatte i Landet i 5 Aar og opholde sig der (Grunnloven § 5). Resultatet kom etter lang tids kamp og var inspirert av internasjonale strømninger, inkludert suffragettenes selvoppofrende aksjoner i Storbritannia.

Det sentrale argumentet for innføring av stemmerett for kvinner, var at de utgjorde halvparten av folket og derfor burde ha innflytelse på fellesskapets beslutninger. Poenget berører kjernen i den demokratiske idé om at samfunnsstyring basert på et bredt utvalg av befolkningen er bedre enn andre former for styring. Jo flere som bestemmer, jo flere vil ha tillit til avgjørelsene. Når innflytelsen fordeles på mange, sikres dessuten en forsvarlig vekting av gruppers interesser. Bred politisk deltakelse er også den beste garantien for at et folk ikke skal bli underkastet diktatorers eller autoritære mindretalls vilkårlige vilje.

Det sentrale argumentet for innføring av stemmerett for kvinner, var at de utgjorde halvparten av folket og derfor burde ha innflytelse på fellesskapets beslutninger.

FNs Verdenserklæring om menneskerettighetene (1948) inkluderer stemmeretten og retten til frie, regelmessige og hemmelige valg: (…) folkets vilje skal være grunnlaget for den offentlige myndighet. En rekke konvensjoner og internasjonale avtaler bekrefter også stemmeretten. Formuleringene er imidlertid vage, og selv om de betoner ikke­diskrimineringsprinsippet, sier de ikke noe konkret om hvem som skal få rettigheten. Alle har nemlig ikke krav på stemmerett. Den kan begrenses, om argumentene er gode og vilkårene ikke diskriminerer. Det er for eksempel vanlig – og akseptert – at stater stiller krav om minstealder, tilregnelighet og geografisk tilhørighet. Mer uakseptabelt er kriterier som formuesforhold, medlemskap i politiske partier, religiøs tilhørighet eller kjønn. Stemmeretten er en politisk rettighet som gjelder en mer begrenset del av befolkningen enn de øvrige menneskerettighetene, der det gjerne vises til «enhver» eller «alle».

Mens kvinner for hundre år siden var utelatt fra å stemme i de fleste land, gjelder dette i dag bare Saudi­Arabia, Brunei og De forente arabiske emirater.

Historien viser at statene gradvis har utvidet stemmeretten til å omfatte stadig flere. Mens kvinner for hundre år siden var utelatt fra å stemme i de fleste land, gjelder dette i dag bare Saudi­Arabia, Brunei og De forente arabiske emirater. Tidligere var det også vanlig at fattige og kriminelle ble utelatt, samt personer med spesiell religiøs, etnisk eller «rasemessig» tilhørighet. Slik diskriminering er sjeldnere nå. En annen tendens er at stemmerettsalderen har sunket. Statenes mer liberale holdninger gjenspeiler samfunnsutviklingen, inkludert at stadig flere land binder seg til konvensjonene. Enkelte staters praksiser kan føre til kritikk både fra andre land og internasjonale organer. I 2011 ble Storbritannia dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen fordi fanger blir nektet stemmerett. Dessverre har landet ennå ikke endret praksis.

Stemmeretten er en forutsetning for reelt folkestyre, men slett ikke tilstrekkelig.

Stemmeretten er en forutsetning for reelt folkestyre, men slett ikke tilstrekkelig. Et velfungerende demokrati krever også ytringsfrihet, forsamlings­ og foreningsfrihet, bevegelsesfrihet, utdanning, samt en rettferdig rettsorden. Disse rettighetene er også viktige for at stemmeretten skal fungere. Uten ytringsfrihet, ingen informasjon og politisk debatt. Uten organisasjonsfrihet, ingen alternative politiske partier. Og uten trygghet og bevegelsesfrihet kan ikke folk komme seg til stemmelokalene. Det skorter i mange land på en rekke av disse punktene, uansett hvor folkestyrt statene påstår å være. Selv om andelen demokratier økte kraftig på slutten av det forrige århundret, er det få stater som i dag fullt ut kan kalle seg demokratiske. Faktisk ble bare 25 stater definert som fullverdige demokratier i 2011, ifølge demokratiindeksen til Economist Intelligence Service. Norge toppet listen, etterfulgt av Island, Danmark, Sverige og New Zealand. 56 stater ble definert som ufullstendige demokratier, mens 37 land kom i kategorien hybridregimer og hele 52 havnet i gruppen autoritære regimer.

Selv om stemmeretten er en fundamental menneskerett, er den ikke realisert for millioner av mennesker verden over.

Selv om stemmeretten er en fundamental menneskerett, er den derfor ikke realisert for millioner av mennesker verden over. Folk kan være nektet stemmerett, eller ikke ha anledning til å bruke den. Årsaker kan være fattigdom, analfabetisme, mangel på utdanning og informasjon, diskriminering og nedverdigende behandling, urettferdige valgprosesser eller mangel på sik­ kerhet. Særlig utsatt er personer uten statsborgerskap, ung­ dommer, minoriteter, funksjonshemmede, kriminelle, fattige, hjemløse og – kvinner.

Den historiske kampen for kvinners stemmerett viser imidlertid at verden går fremover. Hundre år etter grunnlovsendringen i 1913, har norske kvinner inntatt makt og posisjoner i politikk, organisasjons­ og næringsliv. Og sakte, men sikkert, endres holdninger: Det ble for eksempel aldri gjort noen sak ut av at dagens regjering har like mange kvinner som menn. I likestillingslandet Norge er dette «business as usual». Likevel: kvinner utgjør fremdeles mindretall både i lokaldemokratiene og på Stortinget. Men alt er relativt, og i forhold til andre stater, er vi gode. Mer enn 40 prosent av stortingsrepresentantene er kvinner, noe som gir oss en åttendeplass på den globale rankingen over kvinnerepresentasjon i lovgivende forsamlinger. For verden som helhet, er bare 19 prosent av parlamentsmedlemmene kvinner. Selv om endring tar tid og utfordringene er mange, går utviklingen i riktig retning. I 2010 fikk saudiarabiske kvinner stemmerett ved lokalvalg, og for tre år siden fikk en nasjonalforsamling for første gang et kvinnelig flertall – i det lille afrikanske landet Rwanda!

I anledning årets stemmerettsjubileum bør vi inspireres til å løfte blikket ut. Og solidarisk kjempe videre for at stemmeretten, sammen med andre menneskerettigheter, kan forsterke demokratier verden over. Bare da kan vanlige folk – både kvinner og menn – få sin rettmessige innflytelse over samfunnsstyringen.

Tidligere publisert i Fri tanke nr 1-2013.

Nøkkelord

Klikk på et nøkkelord for å vise andre relevante artikler.

Kommentarfeltet er stengt mellom kl 23:00 og kl 06:00 norsk tid.

#StemmerettsjubileetVis flere