– Jeg vet ikke hva slags menneske jeg hadde vært i dag om jeg ikke hadde dratt på Humanistisk Ungdoms (HU) sommerleir som 16-åring.

Vi befinner oss på Humanistisk Ungdoms sommerleir i månedsskiftet juli-august i år. Rebecca Ponce (20) løper småpanisk rundt. HUs nestleder, og festansvarlig for anledningen, bærer brusflasker gjennom lokalet og plasser dem på et bord med gullduk. Så mye pynt som skal henges opp. Så mye snacks som skal settes frem. Men så lite tid!

I et hjørne står gruppeledere og pumper luft i ballonger, og knyter ballongknuter så fingertuppene blør. Nok en sommerleir nærmer seg slutten, og skal på tradisjonelt vis avsluttes med en storslagen fest.

Det er viktig for Ponce at det skal bli en god opplevelse for de 130 deltagerne som er samlet på leir på Ringerike Folkehøgskole i Hønefoss. Selv hadde hun ikke klart seg uten fellesskapet hun har blitt en del av her.

ISOLERT OG UTFRYST

– Jeg meldte meg inn i HU på 15-årsdagen min. Jeg var veldig trygg på hva jeg sto for, og meldte meg inn så fort jeg overhode kunne. Men sosialt var jeg både sjenert og usikker. Derfor tok det ett år før jeg turte å melde meg på sommerleiren. Jeg hadde knapt venner hjemme, så hvorfor skulle det bli annerledes på leir?

Fem sommerleire senere kan hun trygt slå fast at det ikke var grunn til bekymring. Hun ble overøst med klemmer og smil, og tatt imot av nye mennesker som om de hadde vært hennes venner hele livet.

– Det var stort for meg som kom fra en liten bygd på Jæren hvor jeg ikke kjente noen andre som tenkte som meg. Her møtte jeg «mine folk». Da leiren var over hadde jeg ikke lyst å reise hjem til den personen jeg måtte være hjemme. Hvis jeg trivdes så godt med den jeg var under leiruka, hvorfor kunne jeg ikke alltid være slik?

Hjemme hadde hun stengt seg inne i en boble. Isolert seg på rommet sitt, spilte dataspill og chattet med folk på internett. På skolen opplevde Ponce å bli fryst ut av sine medelever.

VIL DELE OPPLEVELSEN

Etter å ha blitt «HU-frelst» på sommerleir bestemte Ponce seg for å gjøre noe med situasjonen. Hun tok verv i HU og ble med på alle arrangementer i ungdomsorganisasjonens regi.

– HU var en enorm kontrast til alt jeg tidligere hadde opplevd. Det var en helt ny verden. Det høres ut som en klisje, men HU har forandret mitt og mange av mine venners liv. Nå baserer jeg hele livet mitt rundt HU, jeg setter HU først, det er ingen andre ting i livet mitt som kommer foran. Noen syns nok jeg er helt gal, men det er verdt det. Siden jeg sitter i ledelsen betyr det også at jeg har mulighet å gi den opplevelsen videre til de 14-15-16-åringene som er her for første gang nå. Alle fortjener å føle seg så inkludert og så velkommen. Leiren skal være et fristed hvor folk kan være seg selv. Mange kommer hit finsminket første dagen, og på den tredje dagen har de helt glemt at de har med seg sminkepung.

– De tar av seg maska?

– Rett og slett. Jeg merker at både den fysiske og metaforiske maska raskt blir lagt bort fordi man fort innser at det er ingen som bryr seg om hvordan du ser ut, hva du tenker eller mener her, forteller Ponce.

LURT TIL DRAG

Men én dag under leiruka oppfordres det til maskebruk, og tykke lag med sminke. Bak store sorte solbriller, falske vipper, rosa leppestift og høyt hår, er 15 år gamle Noah Qvan Olafsen ikke til å kjenne igjen. Han debuterer på sommerleir. Og i drag.

– Jeg sa til mamma før jeg dro at jeg ikke kom til å bli med på dragshowet. Men så ble jeg overtalt av en blåskjorte (kallenavn på de frivillige leirlederne. Journ. anm.). Hun bestakk meg med sjokolade!

Noah har kastet seg på alle utfordringer som har dukket opp i løpet av uka. Da ingen andre enn blåskjortene bidro med underholdning til leirshowet den første kvelden, hoppet Noah opp på scenen og fortalte en vits. Siden har han både spilt piano, sunget, smisket med lederne og gjennomført et «skremme-leirsjef-Haakon»-stunt på scenen. At han har sceneskrekk er det vanskelig å tro.

– Jeg har ikke prestasjonsangst, men jeg blir veldig nervøs når jeg står foran folk jeg ikke kjenner. Men her ble det veldig enkelt fordi man føler seg akseptert, og man føler at man får støtte fra alle som er her. Alle klapper, og det er god stemning, forteller han.

Noah var redd det skulle bli vanskelig å få kontakt med de andre deltagerne på leiren.

– Den første dagen var jeg litt redd. Jeg kjente ingen her og tenkte at nå kommer jeg til å leve i eksil, lissom. Men det gikk mye bedre utover dagen, og i løpet av uka har jeg fått mange nye venner.

– Hva gjorde du for å bli kjent med folk?

– Jeg gikk bort til noen og sa hei, strakk frem hånda og sa navnet mitt. Da var samtalen i gang. Nervene har roet seg, og jeg har mindre angst for hver dag som går.

Men «Hyperactive Karen», hans drag-alias, tror han blir et kortvarig bekjentskap.

– Det var ganske kjedelig å sminke seg, og det svidde på huden. Jeg har fortsatt vondt! Så jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre det igjen. Det var litt skummelt å opptre, men det var gøy med alle de positive tilbakemeldingene, det var mange som syns jeg var flink, forteller han.

LATTERLIG ÅPENT

På leiren er det mange konfirmanter som deltar ett år, kanskje to. Men hva er det som gjør at andre kommer tilbake år etter år? Fellesskapsfølelsen og «HU-frelse» blir nevnt. Historiene om å ikke passe inn på skole eller i andre miljøer florerer. Men hva er det som gjør at fellesskapet er så spesielt og inkluderende her?

Tvillingene Marte Moberg Bergundhaugen og Guro Sigurd Bergundhaugen, som er 21 år gamle, er blant de som har rekord i antall deltagelser. De har deltatt på henholdsvis syv og seks leire. De har en teori.

– Alle som er her har tatt aktiv stilling til livssyn i tidlig alder. Det er ikke alle 15-åringer som tenker over sånt. Og de som gjør det er allerede litt annerledes, og tenker litt annerledes. Det har vi som deltar på leiren til felles. Vi har et fellesskap som er åpent og inkluderende for alle forskjellige typer mennesker. Om du er litt nerdete eller skeiv er det for eksempel latterlig åpent her, forteller Guro Sigurd, som definerer seg selv som trans.

En annen ting som fikk Marte til å komme tilbake, var det faglige innholdet.

– Det var som en samfunnsfagstime – men morsomt! Når man diskuterte i grupper var alle her fordi de ville det, ikke fordi de måtte. Det var ikke en gruppe 10.-klassinger, men en blanding av 15-, 18-, og 20-åringer. Da får man så mange forskjellige perspektiver. Man fikk delta i en litt mer moden diskusjon enn det man fikk på skolen.

At Guro Sigurd er ikke-binær (å oppleve seg som verken kvinne eller mann. Journ anm.) har ikke vært noe tema eller skapt noen reaksjoner på leiren.

– Jeg trodde jeg var jente da jeg var på de to første leirene, men før min tredje leir innså jeg at jeg er ikke-binær. På den tredje leiren var jeg gutt. Men jeg gjorde ikke noe stor greie ut av det, og jeg tror ingen egentlig har merket forskjell. Når jeg møter 15-åringer på bussen på vei til leiren som ikke har vært borti dette før, kan det bli litt kleint. De sier ikke noe galt, men jeg merker at de ikke vet hvordan de skal forholde seg til det. Da tenker jeg at de har godt av å tilbringe en uke på HU-leir, ler Guro Sigurd.

HUMANISME I PRAKSIS

HU har et felleskap som kan ligne religiøse miljøers samhold. Ponce mener felleskap er viktig for alle mennesker, uansett livssyn, religiøse eller ikke. Det er et naturlig behov å ønske å ha plasser hvor man kan møte likesinnede. Human-Etisk Forbund (HEF) har ikke lyktes med å skape slike møteplasser for voksne, som ungdommene har på sin sommerleir.

– Du kan si at HEF jobber med livssyn, mens HU er humanisme i praksis. Det er så behagelig å være samlet på leir med folk som deler samme menneskesyn, og tror, eller rettere sagt ikke tror, på det samme, ler Ponce.

– HEF mangler den muligheten til å bare være. Kanskje er de for gamle til å få det til? Det blir kanskje litt rart å arrangere sommerleir for voksne? Men man kunne kanskje fokusert litt mer på balansen mellom det faglige og det sosiale. Skape en bro mellom de yngste, som overlapper mellom HU og HEF, og de på toppen som sitter og knirker på kontorene?

– Jeg har inntrykk av at de som har mange venner i HEF er litt høyere oppe i organisasjonen. Men det burde vært flere muligheter, også for de snart 100.000 vanlige medlemmene som ikke nødvendigvis har lyst til å sitte i et styre eller reise land og strand, til bare å kunne ha noen å være sammen med, diskutere med og ha det gøy med.

Ponce vet at flere lokallag arrangerer filosofikafeer og sosiale arrangementer, dog i mindre skala enn sommerleir. Men hun tror ikke det når ut, og at mange opplever det som en høy terskel å tråkke over å faktisk møte opp.

– Det er ikke alle humanister som er organisasjonsfolk, og det må vi ikke glemme.

BRUK HODET

Når festen er over, grillmaten fortært og gruppebildet tatt, reiser forhåpentligvis deltagerne hjem både klokere og mer selvsikre etter en uke på leir. Men hva har de lært? Er det noen felles tro eller misjon de skal ha med seg? Der kristne samler seg rundt Gud og Jesus, hva er egentlig Humanistisk Ungdoms greie?

– Vi har i hvert fall ingen «lord» som skal «praises». Vi tror på oss selv. Vi tror på det vi vet, på mennesket og på vitenskapen. Vår misjon må i så fall være at vi ønsker å opplyse deltagerne og gi faglig kompetanse, slik at de blir trygge nok til å stole på at de kan ta egne valg og kan finne ut av ting selv. Her er det ingen prest som forteller hvordan du skal unngå å leve i synd. Om du har noe du ønsker å røske opp i, har vi mulighet til å hjelpe deg å finne ditt eget svar. Alle her har sin egen hjerne. Så vidt jeg vet, ler Ponce.

Først publisert i Fri tankes papirutgave høsten 2019. Les den digitalt her.