De siste par årene har jeg av mange ulike årsaker vært hyppig gjest på Haukeland Sykehus, på mange forskjellige avdelinger. Både som pårørende og som pasient møter du et personale som er profesjonelle og inkluderende, enten de er leger, sykepleiere eller har servicefunksjoner. Du føler deg sett og ivaretatt på beste måte, og i de beste hender. Jeg er både imponert, takknemlig og ikke så lite stolt over å ha et slikt sykehus bare kort reisetid unna.

Men når det gjelder håndteringen av ulike livssyn har sykehuset et stykke igjen. Sykehusprest Liv Ingrid Svela sier i et intervju i Bergens Tidene (BT) 8.januar at det i dag «er nødvendig for et norsk sykehus å ha en livssynstjeneste som er åpen og inkluderende». Det lover bra, men her er noen eksempler på utfordringer som da må takles bedre.

Oppunder jul har en del avdelinger sosialt treff for pasienter og pårørende, «med underholdning». Meget positivt, men når denne underholdningen avsluttes med en kristen julemarkering, uten at det har vært nevnt i invitasjonen, blir det uheldig. For kristne er vel ikke juleevangeliet «underholdning», og ikke-kristne ville kan hende holdt seg hjemme. Et brev til sykehusledelsen om problemstillingen ble ikke besvart.

Sykehuset har et «stillerom», som står sentralt i intervjuet i BT. Det erkjennes åpent at det kan være uheldig for kristne og muslimer å benytte samme rom, men humanetikerne er glemt. Som bildet viser er det i rommet et stort alter, med et fastmontert stort kristent kors i glass under alteret. Noe diskret plassert, men setter du deg ned virker det meget dominerende. Ulike livssyn har forskjellige prioriteringer. For humanetikere er religiøse symboler lite passende. Dette rommet er derfor ikke inkluderende, slik Svela ønsker det skal være. Hun er åpen for at det kan være behov for to rom, men begge er tilsynelatende beregnet på dem med religiøs tro. Har troende et større behov enn ikke-troende mon tro?

Sykehuset har en prestetjeneste, og informasjonen om den finner du mange steder. Andre alternativer er det ingen informasjon om. Jeg har snakket med syke som ba om å få snakke med en humanetiker. De fikk vite at alle slike henvendelser måtte gå gjennom prestetjenesten. Det er grunn til å spørre om slike henvendelser blir fulgt opp. Jeg har selv som gravferdstaler for Human-Etisk Forbund vært tilkalt etter at den syke tok affære på egen hånd.

Pårørende kan oppleve at ansatte i omsorg for den syke tilbyr prest, og ikke tar et nei for et nei. Ikke alle synes å forstå at for eksempel humanetikere går døden rolig og trygt i møte uten prest eller religiøse symboler over sengen, og at slike innslag kan virke direkte støtende.

Haukeland Sykehus har pasienter, og ikke minst en stab, som representerer hele verden, med enorm bredde i kulturell og religiøs bakgrunn. Jeg kom en gang i prat med en lege som tilhørte den kristne menigheten som apostelen Thomas grunnla i det sørlige India kort etter Jesu død. Han hadde moro av å fortelle nordmenn at hans folk hadde vært kristne i ett tusen år før kristendommen kom til Norge.

Bergen er en by i voldsom vekst og utvikling, som for å sikre våre fremtidige arbeidsplasser er avhengig av å tiltrekke seg faglig kompetanse fra hele verden. En forutsetning er at vi har et næringsliv, skoler og offentlige institusjoner som ivaretar ulike kulturer og livssyn på en bedre måte enn Haukeland Sykehus har maktet så langt. Men intervjuet i BT 8.januar gir forhåpentligvis håp om at utfordringene tas på alvor.