Debatten om aktiv dødshjelp skaper ofte engasjement, også i Human-Etisk Forbund (HEF). HEF er da også en velegnet arena for å drøfte dette kompliserte spørsmålet: Vi kan diskutere ut fra humanistiske, rasjonelle argumenter og almenmenneskelige verdier – frikoblet fra de religiøse dogmer som så ofte gjør dødshjelpsdebatten til skyttergravskrig. Jeg tror det også er en fordel for ordskiftet at HEF ikke har noe vedtatt standpunkt til aktiv dødshjelp: Det tillater oss å senke skuldrene, og gjør det mindre risikabelt å innrømme at meningsmotstanderen faktisk kan ha noen gode poenger.

Jeg tror det også er en fordel for ordskiftet at HEF ikke har noe vedtatt standpunkt til aktiv dødshjelp

Ofte blir imidlertid debatten om aktiv dødshjelp kaotisk, forvirrende, preget av at man snakker forbi hverandre. Dels skyldes dette at selve ordbruken er omstridt – og at ordene i seg selv brukes som argumenter. Selve ordet eutanasi er et klassisk eksempel på eufemisme, og betegnelsen brukt i HEFs utredning fra 2004, selvbestemt død, gir også signaler om hvordan man ser på dette fenomenet. I norsk debatt er det fornuftig, gjenkjennelig, og stort sett akseptert av de fleste å bruke betegnelsen aktiv dødshjelp om det å hjelpe noen med å avslutte sitt liv. Ordet «eutanasi» brukes om det at legen tar pasientens liv med en dødelig injeksjon, mens assistert selvmord eksemplifiseres med «Oregon-modellen» der legen skriver resept på en dødelig dose som pasienten selv inntar. Selv om disse begrepene ikke er perfekte, så er de så velbrukt at man stort sett kan snakke om det samme.

Ett problem med dødshjelpsdebatten er at dette egentlig er flere parallelle debatter.

Ett problem med dødshjelpsdebatten er at dette egentlig er flere parallelle debatter. Jeg vil forsøke å beskrive fire ulike og til dels uavhengige spor.

1. Menneskets rett til styring over eget livsløp, egen livsavslutning. Dette er for mange helt sentralt, ikke minst i vårt samfunn der ønsket om kontroll og autonomi står sterkt. Vi vil selv bestemme når og hvordan døden skal komme. Det er imidlertid viktig å være klar over: Dette spørsmålet handler egentlig ikke så mye om aktiv dødshjelp, som om hvordan samfunnet forholder seg til selvmord generelt. I Norge i dag har ingen «rett» til å avslutte sitt liv gjennom selvmord – man blir tvert imot forhindret i det så fremt det er mulig. Det er vanskelig å forstå at det å pådra seg en fysisk lidelse eller funksjonshemming skulle være det som gir deg retten til å styre din egen død – mens de som mangler en medisinsk diagnose skal nektes denne råderetten.

2. Hjelperens rolle. Det som skiller aktiv dødshjelp fra «vanlig» selvmord er at personen får hjelp til å dø. Det er hjelperens handlinger, og etikken bak hennes valg, som står i fokus når vi vurderer om aktiv dødshjelp er rett eller galt. Ingen av verdens eksisterende dødshjelpslover gir pasienter noen rett til å få aktiv dødshjelp – derimot innvilger de straffrihet til leger som bistår pasienten med å ta sitt liv. Som regel er hjelperen en lege – og nettopp derfor er det naturlig at leger er særlig engasjert i denne debatten. For mange blir det imidlertid forvirrende med dette fokuset på hjelperen – fordi man selv ser på dødshjelpsspørsmålet gjennom pasientens øyne – som i punkt 1.

3. Det medisinsk-faglige. Mye av dødshjelpsdebatten dreier seg om ulike medisinske begreper og handlinger ved livet slutt. For eksempel om aktiv dødshjelp utføres i dag, om visse typer lindrende behandling egentlig er aktiv dødshjelp, om det å avslutte livsforlengende behandling kan likestilles med aktiv dødshjelp etc. På dette området er det egentlig stor enighet blant fagfolk – også mellom oss her i Norge og f.eks. eutanasilegene i Nederland. Vi er uenige om verdiene – om det er riktig eller galt – men det medisinske faktagrunnlaget er man stort sett enige om (med noen viktige unntak, riktignok). Den største uenigheten her er mellom fagfolkene og legfolkene – altså mellom de som har innsikt og de som ikke har det. Denne biten handler altså om å få informasjon ut til befolkning og beslutningstagere – noe som imidlertid er problematisk i et samfunn der sunn skepsis til autoritetene er et ideal.

4. Legaliseringsdebatten. Det som egentlig står på programmet, i Norge og de fleste vestlige land, er spørsmålet om hvorvidt aktiv dødshjelp skal legaliseres. Store flertall i spørreundersøkelser mener at aktiv dødshjelp kan være riktig i spesielle situasjoner, men de fleste mener det ikke bør være fritt fram – at det kan være helt galt i andre tilfeller. Det er med andre ord et behov for å avgrense – på en måte som er entydig (tåler rettslig prosess), rettferdig (lik tilgang til alle i lik situasjon) og forsvarlig (hindrer misbruk og utglidning).

I denne debatten inngår kompliserte juridiske, lovtekniske, medisinskfaglige og praktiske spørsmål – i tillegg til de rent politiske og verdimessige utfordringene. De etiske og filosofiske spørsmålene – som for oss humanetikere kanskje er mest interessante – er ikke så viktige for selve legaliseringsdebatten, fordi den har som sitt utgangspunkt at aktiv dødshjelp kan være riktig i unntakstilfeller. – spørsmålet er bare om man kan klare å avgrense dette i lovs form.

Alle disse fire temaene er viktige og interessante å drøfte, under paraplyen «aktiv dødshjelp». Men vi bør prøve å holde dem atskilt, og være oss bevisst når vi diskuterer det ene, og når det andre. Det er ikke sikkert vi noen gang blir enige (det er heller tvilsomt, så debattglade vi humanetikere ofte er!) – men det ville hjelpe om vi kunne snakke om det samme, og kanskje rydde litt opp i diskusjonen.

Oslo fylkeslag skal nå etablere en informasjonsportal om aktiv dødshjelp – og jeg vil oppfordre til å prøve å sortere debatten rundt disse fire sporene jeg har skissert her.