Det kanadiske parlamentet vedtok 17. juni en lov som tillater aktiv dødshjelp (Lovteksten kan leses her).

Legaliseringen av aktiv dødshjelp kommer etter en forhastet og rotete parlamentsprosess, der fasiten alt var gitt gjennom en høyesterettsdom fra 6. februar 2015. Dommen, kalt «Carter» etter kvinnen den omtalte, fant at det var konstitusjonsstridig med et totalforbud mot hjelp til selvmord, og gjorde det eksisterende lovforbudet ugyldig fra 6. juni i år. Dermed var det opp til regjeringen og parlamentet å konstruere en lov som skulle opprettholde et forbud mot selvmordshjelp, men som samtidig skulle tillate hjelp til selvmord til visse grupper mennesker.

Uholdbar lov

Den vedtatte dommen, «Bill C-14», er juridisk, medisinsk og pasientrettslig uholdbar og vil utsette syke og pleietrengende kanadiske pasienter for risiko for vilkårlig behandling utenfor myndighetenes kontroll. Dette til tross for regjeringens og parlamentarikernes «spinn». Loven gir ingen tydelig avgrensning av hvilke pasienter som kvalifiserer for aktiv dødshjelp, og den gir legene tilnærmet straffefrihet selv når de bryter lovens vage krav og intensjon. De såkalte «safeguards» er i virkeligheten illusoriske, for de kan tøyes eller brytes etter legens forgodtbefinnende.

Her er noen viktige elementer i loven:

1. Den har ingen klar avgrensning (bortsett fra aldersgrensen på 18 år) av hvilke personer det er tillatt å bistå med selvmord, og hvilke som ikke kan få slik assistanse.

Loven sier (241.2(1)(c)) at personer som kvalifiserer for dødshjelp skal ha en «grieveous and irremediable medical condition». Men det er ikke gitt noen klar definisjon av hva dette innebærer. Pasientene skal være i et «langt framskredet stadium» av sin sykdom, men hva dette betyr er ikke definert. De skal grunnet sykdommen oppleve vedvarende lidelse - enten psykisk eller fysisk - som pasienten selv opplever som uutholdelig, og som ikke kan lindres. Men – og dette er viktig – det står at tilstanden ikke kan lindres med tiltak pasienten finner akseptabelt. Dette betyr at kriteriet er oppfylt dersom legen tilbyr pasienten lindrende (og potensielt effektive) tiltak, men pasienten takker nei, hun vil heller ta sitt liv.

Et mye omstridt kriterium er at pasientens død skal være «reasonably foreseeable», altså at døden skal være overskuelig. Men det er ikke gitt noen avgrensning på hva dette egentlig betyr. Det har vært tolket i debatten som om dette kan bety at bare terminale pasienter (der døden er umiddelbart forestående) kvalifiserer. Men intet i lovteksten støtter denne tolkningen – tvert om er uttrykket «reasonably foreseeable» med hensikt gjort mer fleksibelt enn for eksempel Oregon-modellens krav om «maksimum seks måneders forventet levetid».

I praksis vil døden være overskuelig hos en stor bredde av pasienter. Det vil være opp til legen som vurderer pasienten, evt. påtalemyndighet og rettsapparat dersom legen blir anmeldt i etterkant, å vurdere om døden var «rimelig overskuelig» for den konkrete pasienten (som da vil være død).

Dette innebærer at Canada med dette får en av de mest liberale, og mest vagt avgrensede, dødshjelpslover i verden (Belgia og Nederland har tilsvarende lover).

Tilnærmet immunitet for leger

2. Et viktig punkt som har vært ignorert i den kanadiske parlamentsdebatten er punkt 227 (3), som gir leger (og eventuelt andre deltakende parter) tilnærmet immunitet uansett om de følger lovens krav eller ikke. Det står her at «For greater certainty, the exemption set out in subsection (1) or (2) applies even if the person invoking it has a reasonable but mistaken belief about any fact that is an element of the exemption».

Det innebærer at så lenge legen handlet i «god tro» – «reasonable, but mistaken belief», kan de ikke straffes. Når dette settes sammen med selve lovteksten, som nettopp legger opp til legens skjønnsmessige vurdering om pasienten kvalifiserer, vil det være omtrent umulig å domfelle en lege (eller annen medvirkende) for brudd på loven. Lovens krav er at legen må gjøre en skjønnsmessig vurdering, og selv om legen skjønner feil (men innenfor rimelighetens grenser) kan han ikke straffes. Ettersom tvilen må komme også legen til gode i en straffesak, har lovgiverne her gjort det bortimot umulig å oppnå en fellende dom, nesten uansett hva legen måtte ha gjort.

Åpner for «dødshjelpshopping»

3. Loven forutsetter 10 dagers ventetid før dødshjelp kan gis – men gir samtidig adgang til kortere ventetid dersom legene mener det er OK. Loven åpner også for dødshjelp til pasienter som har vansker med å kommunisere. Den tillater også at andre enn pasienten selv underskriver erklæringen om at pasienten ønsker dødshjelp. Loven gir ingen begrensninger på hvordan pasienten kan «shoppe» fra lege til lege inntil man finner leger som er villige til å utføre aktiv dødshjelp, noe som åpner for at leger med svært lav terskel for å utføre dødshjelp kan få et stort klientell av dødshjelpssaker (som for eksempel i tilfellet Marc van Hoey i Belgia, eller Gustavo Quintana i Colombia, eller sveitsiske Erika Preisig).

Oppsummert: Parlamentet i Canada har vedtatt en lov som gir leger (og «practioner nurses») nærmest blankofullmakt til å utføre aktiv dødshjelp etter eget hode – og selv om loven forsøker å gi noen vage føringer, inneholder den en beskyttelse av legene som gjør det bortimot umulig å håndheve disse føringene, eller straffe leger som bryter dem.