En libysk knute

Det er et element av islamisme i det libyske opprøret, og grunnen til det er nettopp at Libya ikke er et håpløst umoderne stammesamfunn. FOTO: Yay-Micro

En libysk knute

– hvilke krefter er i spill i den libyske revolusjonen?

Å redusere konflikten i Libya til et stammesamfunn der islamister står på den ene siden og Gadaffi på den andre er en tabbe. Libya er en gordisk knute på mange vis. (11.4.2011)

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
15.04.2011 kl 11:10

Selv om både Rødt og SVs radikale venstreside er skeptiske til intervensjonen i Libya kommer en av de klareste kritiske stemmene i norsk opinion fra helt annet hold.

Hege Storhaug i Human Rights Service har det hun kaller en magefølelse av at Vesten har forregnet seg. Libya er et stammesamfunn, skriver hun, og legger til at «også militante islamister har godt rotfeste» i landet. Hun fremhever at libyerne «generelt lever i umodernitet og tradisjonsbunden islam», og at de har «liten forutsetning til å forstå hva som kreves for å bygge et land basert på frihetsverdier». Storhaug viser videre til at al-Qaida er «fornøyd med utviklingen i Midtøsten», og siterer en artikkel som forteller at den amerikanske admiralen James Stavridis ser «glimt av al-Qaida» blant de libyske opprørerne.

FN-vedtaket handler ikke om å beskytte demokrater

Selv om man saktens kan diskutere hvor klokt det er å gripe inn i Libya, her er Hege Storhaug og Johan Galtung heller uvanlige allierte, blir det en smule betenkelig dersom argumentasjon mot å gripe inn er at menneskene som utsettes for overgrep egentlig er noen drittsekker.

FN-vedtaket, et resultat av «responsibility to protect»-tenkningen som vokste frem etter folkemordet i Rwanda, handler ikke om å beskytte demokrater. Det er konkret og eksplisitt formulert rundt et ønske om å beskytte en sivilbefolkning som stod i fare for grove menneskerettsovergrep. For befolkningen i Benghazi og Tobruk har den gitt et pusterom, selv om det er grunn til å frykte at afrikanske gjestearbeidere som ikke har klart å flykte ikke opplever pusterommet som særlig reelt.

For befolkningen i Misrata – Libyas tredje største by – kom intervensjonen for sent. Misrata utsettes for vilkårlig artilleriild og det er plassert snikskyttere rundt byens sykehus. Å ta i bruk NATO-fly mot Gadaffi-lojalistenes posisjoner inne i byen ville uunngåelig føre til sivile tap i seg seg selv. Det har verken Obama, Sarkozy eller FN råd til. Det som hangler mest i Storhaugs analyse er imidlertid sammenblandingen av stammesamfunn og islamisme, en sammenblanding som har mer til felles med Gaddafi-regimets propaganda enn med virkeligheten.

Ung og urbanisert befolkning

På FNs Human Development Index har Libya vært en ener blant afrikanske land. Befolkningen er urbanisert og ung, og det var nettopp blant ungdommer i libyske byer at opprøret startet. Som den britisk-libyske økonomen og skribenten Alaa al-Ameri (et pseudonym) skriver i The Guardian:

Hvilken stammetilhørighet var det Mohammad Nabbous – borgerjournalisten som etablerte den uavhengige internett-TV-kanalen Libya Alhurra i revolusjonens tidlige dager – tjente når han ble drept av en snikskytter [...] mens han rapporterte om den falske våpenhvilen[...]?

Ideene om Libya som et mer eller mindre tilbakestående stammesamfunn er rett og slett umåtelig nedlatende. Men det betyr ikke at Storhaug ikke har et poeng i behold. Det er et element av islamisme i det libyske opprøret, og grunnen til det er nettopp at Libya ikke er håpløst umoderne. Tross all sin anti-modernitet er islamismen som ideologi i aller høyeste grad et moderne fenomen.

Revolusjon med brede allianser

La oss løfte blikket: Også den egyptiske revolusjonen har i stor grad blitt fremstilt som en «islamistisk» revolusjon. Muslimbrødrene ble der – i stor grad feilaktig – fremstilt som en sentral drivkraft. TV-innslag med ungdommer som roper «Gud er stor!» (Allahu akbar) kan synes å bekrefte at den arabiske våren er en serie mer eller mindre religiøse revolusjoner. Bak vår forståelse av det hele står ayatolla Khomeinis spøkelse; et spøkelse fra en annen tid, i et helt annet land med en annen kultur og grunnleggende forskjellige religiøse uttrykk.

Omveltningen i Egypt, opprøret i Libya og revolusjonen i Iran har likevel én viktig ting til felles: de har blitt drevet frem av brede allianser. På opprørssiden i Libya finner man både demokrater og islamister, både avhoppere fra Gadaffi-regimet og hjemvendte opposisjonelle. Islamismen – selv om det er en helt annen eller til og med helt andre islamismer – spiller også en rolle. Selvsagt. I forordet til Bjørn Olav Utviks ferske og brått aktualiserte bok «Islamismen» oppsummeres betydningen av denne:

Ingen kan forutsi hvor sterke islamistene vil være i et fritt politisk klima der alle ideologiske retninger kan organisere seg og formidle sitt program til befolkningen. Men det er liten tvil om at islamister av ulike avskygninger vil være en sentral faktor i det nye politiske landskapet som nå formes i Midtøsten.

Religion har betydning

Det er heller ingen tvil om at religion har betydning. Ifølge meningsmålinger sier mer enn 90 prosent av araberne at religionen er en viktig del av dagliglivet deres. Det gjør dem ikke til fanger av «tradisjonsbunden islam» - hva som nå enn menes med det – men det gjør det lite overraskande at Gud dukker opp i de revolusjonære ungdommenes språk. Hvis Gud er stor i dagliglivet, blir Gud stor i politikken.

De som har fulgt med på Amnesty Internationals rapporter fra Libya – noe jeg tviler på at verken Hege Storhaug, Johan Galtung eller Rødts Arnljot Ask har gjort – lar seg neppe heller overraske over at det finnes islamister blant opprørerne. I den grad Libya har hatt en fungerende opposisjon i det hele de siste årene, har islamistiske grupper utgjort en svært betydelig del av denne. Og islamistene har all grunn til å gjøre opprør. De har vært utsatt for brutal undertrykkelse.

Likevel ser den amerikanske admiralen Stavridis ikke mer enn «glimt av al-Qa'ida» (og – mindre plausibelt – Hezb'allah) blant de libyske opprørerne.

En globalisert verden

De såkalte «glimtene» kommer nok i hovedsak på grunn av den såkalte libyske islamske kampgruppen (LIK), Al-Jama’a al-Islamiyyah al-Muqatilah bi-Libya. Denne gruppen knyttes ganske riktig til al-Qa'ida, ikke minst gjennom al Qa'ida-ideologen Abu Yahya al-Libi, som har vært nevnt som en mulig arvtager etter bin Laden. At mujahedin-veteraner – som har deltatt i kamper mot amerikanske styrker i Irak og Afghanistan – er involvert på opprørernes side i Libya synes også å være hevet over enhver tvil.

Det forteller ikke om Libya som stammesamfunn. Det forteller om en globalisert verden. I denne globaliserte verdenen finnes det libyske opprørere som lar seg inspirere av og har kjempet sammen med al Qa'ida-avleggere. Det finnes også de som lar seg inspirere av vestlige demokratier. Å redusere Libya til et stammesamfunn der islamister står på den ene siden og Gadaffi på den andre er en tabbe. Å forestille seg at alle opprørerne ønsker seg et demokrati man ville kjenne igjen på Toten ville være en vel så stor sådan. Libya er en gordisk knute. Men den lar seg neppe løse med sverdets makt alene.

Se bildet større

Øyvind Strømmen er skribent og forfatter.

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!