Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Utvikling av empati krever at vi må kunne se det enkelte individ, som denne grisen på Voll gård i Trondheim. Foto: Gorm Kallestad/NTB

Etikkspalten:

Ute av syne, ute av sinn

Ville vi alle vært vegetarianere hvis slakteriene hadde glassvegger?

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Norunn Kosberg er forfatter og filosof med etikk og menneskerettigheter som spesialfelt. Hun skriver spalten Human etikk for Fri tanke.


Vi ser ikke det som foregår i fjøsene og slakteriene. Skal vi utvide vår moralske sirkel til også å omfatte dyrene, må vi kanskje lytte bedre til dem som prøver å vise oss hvordan de har det. «Hadde slakteri hatt glassvegger ville alle vært vegetarianere», sier Paul McCartney i en kampanjevideo fra PETA (People for the Etical Treatment of Animals). Antagelsen er at hvis vi ser behandlingen dyr blir utsatt for i dyreproduksjon, mister vi lysten på å spise kjøtt.

Men stemmer dette egentlig?

For har vi ikke fått grundig dokumentert, gang på gang, de miserable forholdene for dyr i slakteri og kjøttproduksjon? Dokumentarfilmen Griseindustriens hemmeligheter, som ble sendt på NRK i 2019, avslørte vold og lovbrudd mot dyr. I fem år undersøkte Norunn Haugen svineproduksjon i Norge, og dokumenterte, ved hjelp av undercover-metoder, alvorlig dyremishandling. Vi så skadede dyr som krøp rundt i sin egen møkk på betonggolv. Kjøttbransjen lovet full opprydding etter avsløringene.

Men to år senere kan NRK konstatere at det fortsatt er dårlige forhold flere steder. Dyr står fortsatt på betonggolv i sin egen avføring, uten halm og tørt liggeunderlag, og flere står så trangt at de ikke har plass til å legge seg ned når de skal sove. Skadede og syke dyr lider uten tilsyn. NRK har også avdekket at Mattilsynet, som har ansvar for dyrevelferd i Norge, ikke klarer å følge opp. Ansatte har gått ut og sagt at de ikke har ressurser til å gjøre jobben sin.

Hvorfor krever ikke forbrukerne at myndighetene har et fungerende kontrollorgan, at bransjen tar ansvar, og at det sikres en gjennomsiktighet i bransjen – slik at vi faktisk kan få se hva som foregår? Bidrar ikke forbrukerne til å opprettholde denne dysfunksjonelle kjøttindustrien ved sitt forbruk av kjøtt? Og er de ikke dermed medansvarlige for at tusenvis av dyr lider under grusomme forhold? Hvis forbrukerne ikke reagerer – på tross av at dårlig behandling av dyr er blitt dokumentert gang på gang – skyldes det uvitenhet eller synes de det er greit?

Platon og Sokrates ville holdt en knapp på at det skyldes uvitenhet. De greske filosofene mener at «den som vet det rette, gjør det rette». Hvis noen ikke handler godt, er det fordi de mangler tilstrekkelig innsikt og kunnskap. I tillegg kan det være at de lar seg styre av ikkerasjonelle sider ved seg selv. Kunnskap og forståelse kan være overfladisk eller dyp. Har vi fått en dypere forståelse av noe, vil vi også handle deretter, mente de. Akrasia – det greske ordet for å gjøre noe mot bedre vitende, mente Sokrates var umulig. De som handler galt gjør det fordi de ikke vet bedre.

Mangler vi en dypere forståelse og kunnskap, slik Sokrates vil mene?

Kanskje vi trenger å sette oss inn i hvordan det kjennes for det enkelte dyret som lider under uverdige forhold? For å få en dypere innsikt, slik Sokrates snakker om, må vi kanskje utvikle empati med det individuelle dyr som lider. Forfatter av boka Bare et dyr?, Ragnhild Aslaug Sollund, mener vi må anerkjenne at dyr faktisk har individuelle særtrekk, kognitive evner og behov. Hvis vi studerer enkeltdyr og prøver å forstå dem, ser vi at de har både interesser og følelsesliv.

Empatien vår fungerer slik at vi bryr oss mer om den ene hunden som må bøte med livet fordi den har bitt noen, enn om statistikk og informasjon om hvor dårlig det står til med tusener av produksjonsdyr som gris og kylling. Utvikling av empati krever at vi må kunne se det enkelte individ. «Identifiserbare offer» er visst avgjørende for å aktivere empati hos oss.

Noen som nettopp prøver å identifisere ofrene for oss og vise hva som foregår, er aktivister fra organisasjonen Nettverk for dyrs frihet. De har tatt seg inn i grisegårder for å dokumentere hvordan det står til med dyrs velferd, og deres bilder var utgangspunktet for NRKs reportasje. De mener at forbrukerne og samfunnet har krav på å vite hvordan maten produseres. Men burde det ikke være unødvendig at aktivister må ta seg inn i produksjonslokaler om natten for å vise oss hvordan dyrene har det? Burde vi ikke kunne forvente en større gjennomsiktighet i bransjen, slik trenden er i resten av samfunnet?

Gjennomsiktighet, eller transparens, er begrep som beskriver en utvikling mot at organisasjoner viser større åpenhet om virksomheten. Innen næringslivsetikken har det blitt sagt at en transparent bedrift er en etisk bedrift. Mange deler av samfunnslivet er blitt mer gjennomsiktig og omgivelsene har fått økt innsyn, noe som blant annet skyldes økt fokus fra media. Først når omgivelsene får vite mer om virksomhetene, kan den enkelte virksomhet i større grad holdes ansvarlig.

Prinsippet om gjennomsiktighet eller offentlighet handler om hvorvidt man kan vedkjenne seg handlingene sine om de blir allment kjent. Et kontrollspørsmål er: «Tåler vi at denne saken havner på avisenes førstesider?» Det er nettopp denne «VG-testen» kjøttproduksjonsbransjen ikke har bestått – gang på gang.

Siden slakteriene ikke har glassvegger, trenger vi dem som prøver å vise oss hva som foregår. Nå må vi også begynne å lytte til dem.

Anmeldelsen er opprinnelig publisert i Fri tanke #1-2022, les hele magasinet som pdf her.