KOMMENTAR: I lang tid har påstandene sirkulert i alternative og marginale avkroker på nettet; Human-Etisk Forbund og den sekulære humanistbevegelsen generelt kjemper for «normalisering av pedofili» og «vitenskapelig pro-pedofili». Beskyldningene skyldes noen gamle bloggposter fra en av Norges ledende skeptikere, Gunnar R. Tjomlid. Mer om dette senere.

Folk som følger med i ulike avkroker på nettet, har i lang tid advart Human-Etisk Forbund mot beskyldningene. Mange har vært frustrert over at forbundet ikke har tatt til motmæle, noe som hovedsakelig skyldes at forbundet ikke har ønsket å gjøre et nummer ut av ting som tross alt er ganske marginale. I tillegg ligger jo pedofili godt utenfor hva forbundet normalt har meninger om. Gunnar Tjomlid har heller ingen formell tilknytning til Human-Etisk Forbund.

Den første helga i januar ble imidlertid det hele litt mindre marginalt, da en av Nettavisens forsideprofilerte bloggere, Trude Helén Hole, omtalte det hele. Overskriften var i utgangspunktet «Gunnar Tjomslid bagatelliserer voldtekt og drap av barn» (obs: senere ble «og drap» fjernet). Hole hadde, uten nevneverdig høy grad av kritisk sans, lest en del av bloggpostene til Dag Fallet. Han er den som i størst grad har prøvd å klistre en «pro-pedofil agenda» på Tjomlid. Fallet har også gått langt i å utnevne Tjomlid til «talsperson» for Human-Etisk Forbund for derigjennom å kunne hevde at forbundet blant annet sprer «vitenskapelig pro-pedofili».

Hole fikk hard motbør fra skeptikere, og debatten ble etterhvert så amper at selveste redaktør av Nettavisen, Gunnar Stavrum, så seg nødt til å kommentere saken. Det gjorde ikke saken bedre. For det første løftet Stavrum saken enda lenger ut i det offentlige mainstreamlyset. For det andre lente han seg tilbake og henviste til at dette er «to parter som begge har krav på ytringsfrihet», uten å ta ansvar for å ha profilert Holes injurierende og useriøse innlegg på sin egen forside.

Brun-Pedersen: – Avskyelig debatteknikk

Da ble det også nødvendig for Human-Etisk Forbund å kommentere saken, ikke minst fordi saken i lang tid har vært en stor personlig belastning for Tjomlid. Den 7. januar ble det lagt ut en støtteerklæring til Tjomlid på Facebook-sida til Human-Etisk Forbunds aksjon for kritisk tenkning, Ingen liker å bli lurt. I tillegg ville tilfeldighetene det slik at tidsskriftet Humanist kom samtidig med en artikkel av John Færseth, der mye av den samme problematikken blir gjennomgått. Færseths artikkel ble publisert på nettet og Fritanke.no publiserte straks etter et sammendrag av artikkelen med kommentarer fra Humanist-redaktør Didrik Søderlind og Human-Etisk Forbunds pressesjef Jens Brun-Pedersen.

Her uttalte Brun-Pedersen at angrepene på Tjomlid og Human-Etisk Forbund er eksempler på en avskyelig debatteknikk. Han kunne informere om at Human-Etisk Forbund fortløpende vurderer hvorvidt forbundet skal gå til sak mot bakvaskelsene.

– Så langt har vi som forbund ikke sett nytten av et slikt skritt, men vi har forståelse for at enkeltpersoner ser seg nødt til å gå rettens vei, uttalte pressesjefen.

I artikkelen på Fritanke.no ble det også vist til en kjennelse fra Trondheim tingrett i mai 2013 der en av Dag Fallets allierte, Rolf Erik Hanssen, tapte og ble pålagt å fjerne en bloggpost der havforsker Øivind Bergh blant annet ble omtalt som «pedoprofessor». Beskyldninger av denne typen er altså ikke risikofrie. Saken ble kostbar for Hanssen. Han måtte betale saksomkostninger på over 34.000 kroner pluss honorarer til sin egen advokat.

Beskyldninger av denne typen er ikke risikofrie.

Oppstuss om gamle bloggposter

Ingen liker å bli lurt (ILÅBL), har spilt en ikke ubetydelig rolle i alt som har skjedd. De første reaksjonene fra alternativmiljøene på aksjonen, som startet opp i mars 2011, var for det meste klaging over at vi «tråkket på folks livssynsvalg» når vi etterspurte dokumentasjon på de mange spekulative markedsføringspåstandene i bransjen. Beskyldningene var enkle å forholde seg til. Det var også enkelt å ta selvkritikk hvis noen fra våre rekker tråkket over streken og gikk for langt i latterliggjøring eller personkritikk.

Men så fant en gruppe ytterliggående alternativtilhengerne tilknyttet «Lyskilden»-miljøet (en motreaksjon mot ILÅBL), fram noen fem til åtte år gamle bloggposter som Gunnar Tjomlid hadde skrevet om pedofili, seksuell lavalder og tilhørende problematikk. Straks ble alt mye styggere. Plutselig handlet det ikke lenger så mye om sak eller diskusjoner rundt den konfronterende formen vi hadde valgt, men om til dels stygge og injurierende angrep mot enkeltpersonen Gunnar Tjomlid.

Jeg skal ikke gå inn på en diskusjon rundt Tjomlids gamle bloggposter her. Psykolog Kirsten Holtmon Resaland uttalte til Fritanke.no i forrige uke at flere av de gamle formuleringene hans er uheldige og at ikke alt holder faglig mål. Det er ikke vanskelig å forstå at måten han formulerte seg på i 2006-2008 om disse svært følsomme temaene kan få følelsene i kok hos mange. Resaland er imidlertid helt klar på at Tjomlid ikke er noen «pedo-aktivist», og hun understreker at hun ikke har oppfattet ham som at han bagatelliserer eller forsvarer overgrep mot barn. Enhver som leser de aktuelle bloggpostene til Tjomlid med et åpent sinn, og spesielt de nyanseringene han har kommet med senere, må nødvendigvis trekke samme konklusjon. De grove beskyldningene er grunnløse. Det betyr ikke at man nødvendigvis trenger å være enig i sak. Men det er ikke rimelig å beskylde ham for «pro-pedofili». Les gjerne en av bloggpostene der Tjomlid selv kommenterer beskyldningene, hvis du vil gjøre deg opp din egen mening. Ta også en titt på denne og denne.

Behovet for å skille sak og person

Hva er det egentlig som er så ille med beskyldningene mot Tjomlid? tenker du kanskje. Overreagerer ikke skeptikerne? Vel. Tenk deg en offentlig debatt på NRK. Sist torsdag ble for eksempel forbudet mot å kjøpe seksuelle tjenester diskutert på Debatten på NRK1. Her protesterte advokat Oscar Ihlebæk mot sexkjøpsforbudet og mente det burde oppheves. Mange var uenige, mens andre var enige. Men, og her kommer poenget; Ingen hylte ut mot Ihlebæk at han var en «prostitusjonsaktivist», «pro-horekunde» eller en som «bagatelliserer slaveri og menneskehandel». Ingen kom heller med mer eller mindre direkte hentydninger om at Ihlebæk måtte være horekunde selv når han kunne si slike ting. Hvorfor ikke? Jo, fordi en offentlig debatt ikke kan føres på den måten. I en sivilisert offentlig debatt tillegger man ikke motparten tvilsomme motiver. Man bruker saklige, begrunnede argumenter og respekterer motparten selv om man skulle være uenig. Det handler ganske enkelt om å skille sak og person.

I en sivilisert offentlig debatt tillegger man ikke motparten tvilsomme motiver.

Dette skillet står ikke høyt i kurs i Lyskilden-miljøet. Her betraktes sak og person nærmest konsekvent som en stor ball (noe som også kan være en forklaring på at saklig kritikk nesten alltid tas personlig). De tror argumentasjonen til folk som Dag Fallet er legitim. Bloggpostene hans ser jo veldig seriøse ut. De har referanser, akkurat som en vitenskapelig artikkel. Han fører et noenlunde anstendig språk, i motsetning til den tidligere omtalte Hanssen. Men det holder ikke med en dannet form når innholdet slår under beltestedet med uetterrettelige beskyldninger om «pro-pedofile agendaer».

Som å spille sjakk uten regler

Det å skille sak og person er forøvrig bare noe man trenger å bry seg om hvis man faktisk er interessert i saklig debatt. Det er ikke nødvendigvis intensjonen til Fallet og Lyskilde-gjengen i denne saken. Gunnar Tjomlid har i lang tid vært en av alternativmiljøets tydeligste og mest slagkraftige meningsmotstandere. Han er ikke enkel å sette fast med argumenter. Derfor kan det være fristende å forsøke å frata ham troverdighet isteden. Det gjøres enkelt ved å plukke utdrag av ting han har skrevet, tolke alt i verste mening, nekte å ta inn over seg nyanseringer og forklaringer, og gå akkurat passe rundt grøten slik at folk skjønner tegninga, og bingo: «Han er pedo!» Klassisk mobbestrategi. Man sier det ikke direkte men alle skjønner det likevel. Og i kommentarfeltene står sluggerne klare til å overta.

Å diskutere med denne gjengen kan føles som å spille sjakk med noen som hele tiden forandrer reglene etter hva de har fordel av i øyeblikket, før de til slutt velter brikkene, gjør fra seg på sjakkbrettet og påstår triumferende at de vant. Plutselig er forskningsresultater kjempeviktige. I neste sekund kan de ignoreres. Plutselig er en sju år gammel setning fra en bloggpost kjempeviktig, mens nyanseringen i neste setning, som snur opp ned på meningsinnholdet, ignoreres. Du kan ikke vinne.

Tjomlid har selv plukket denne uredelige framgangsmåten fra hverandre gjentatte ganger, men det preller av. Lyskilden-gjengen har jo disse setningene han skrev for mange år siden. De kan siteres om og om igjen. Ferdig snakka.

Seksuelt misbruk av barn er noe av det mest nedrige du kan beskylde et menneske for.

Moralpanikkmodus

Man begir seg inn i et farlig terreng når man beskylder folk for å ha tvilsomme motiver i saker som har med barn og seksualitet å gjøre. Seksuelt misbruk av barn er noe av det mest nedrige du kan beskylde et menneske for, og det utløser så mange følelser i oss at evnen til rasjonell tankegang fort kobles ut. Da kan uskyldige ende i gapestokken, uten sjanse til å forsvare seg. Når noen beskyldes for slikt, tar urinstinktene over.

Det er mange eksempler på at denne høyst menneskelige tendensen til følelsesbasert raseri har ført til destruktiv moralpanikk. Bjugn-saken er den mest kjente her til lands. Alt barna fortalte i saken ble tolket i retning av at de hadde blitt seksuelt misbrukt. Tegnet barna et gjerde med litt spisse pigger, ble det tolket som et tegn på en indre aggresjon som var skapt av overgrepet. Nektet barna for at det hadde skjedd noe, ble det tolket som fortrengning. På det meste var 30 personer i den lille bygda mistenkt. De som vil ha en kjapp innføring i hvordan disse prosessene fungerer kan ta en titt på den danske filmen Jagten fra 2012 med Mads Mikkelsen i hovedrollen.

Samtidig må selvsagt ikke vår innsikt i menneskers hang til å trekke ned rullgardina og gå i moralpanikkmodus forhindre oss fra å erkjenne at reelle overgrep dessverre finnes i stort monn, og må slås hardt ned på. Det er en balansegang der rasjonell kritisk tenkning er den beste rettesnoren.

Målet må være å redusere overgrep

De som svinger pisken over Tjomlids «pro-pedofili», kunne med fordel ha tenkt over følgende: Mange av oss som støtter Tjomlid opprøres like sterkt over seksuelt misbruk av barn som alle andre. Tror dere vi ville ha nølt et sekund med å fordømme Tjomlid hvis han virkelig hadde forsvart voksnes rett til å forgripe seg seksuelt på barn? Selvsagt hadde vi ikke det. Seksuelle overgrep mot barn skal fordømmes og straffes. Det at jeg ikke bruker store bokstaver og femten utropstegn bak dette utsagnet betyr ikke at jeg mener det noe mindre.

Rettferdig moralsk harme over ufyselige handlinger er imidlertid ingen unnskyldning for å miste hodet. At overgrep skal straffes og fordømmes, betyr ikke at det er forbudt å se overgriperne som mennesker som trenger hjelp slik at de ikke forgriper seg igjen. Det betyr heller ikke at det er forbudt å ha en nyansert diskusjon rundt hvordan lovverket bør innrettes for å forhindre overgrep. Det er blant annet dette Tjomlid prøver å sette søkelyset på i de omdiskuterte bloggpostene.

Vi må se overgriperne som mennesker som trenger hjelp slik at de ikke forgriper seg igjen.

Moralpanikk kan føre til flere overgrep

Alternativmoralistene med Dag Fallet i spissen bør merke seg psykolog Kirsten Holtmon Resalands uttalelse til Fritanke.no om at en sterk demonisering av pedofili i samfunnet kan føre til flere overgrep. Resaland advarer også mot å likestille pedofil legning og overgrep – et av de sentrale poengene fra Tjomlids gamle bloggposter. Kanskje fører Fallets fordømmelser og uvilje til nyansering til flere overgrep? Det var vel neppe intensjonen?

Etter at det hele braket løs i den første helga i januar har Trude Helén Hole fyrt av enda et par bloggposter der hun vekselvis prøver å «heve seg over» det hele, samtidig som hun forsøker å latterliggjøre den høyst berettigede kritikken hun har fått.

Dag Fallet har reagert på en litt annen og mer forvirrende måte. Etter noen dager slettet han bloggpostene der han henger ut Tjomlid. Men så dukket de plutselig opp igjen. Uansett hva årsaken er til denne vinglingen er, så har jeg et håp om at denne runden har ført til at det er en liten stemme oppi hodet hans som piper: «Nå har du gått for langt Dag». Kanskje vokser stemmen til mer enn et pip. Vi kan jo håpe.

Les en gjennomgang av samme problematikk skrevet av professor i religionsvitenskap, Asbjørn Dyrendal.