LONDON: – Vi har rundt 65.000 medlemmer og registrerte støttespillere, sier generalsekretær i Humanists UK, Andrew Copson, til Fritanke.no.

Forrige gang Fritanke.no var på besøk hos den britiske humanistorganisasjonen, i mai 2011, var tallet rundt 30.000. Organisasjonen har med andre ord fordoblet seg siden den gangen, og er nå den humanistorganisasjonen i verden som har nest flest medlemmer. Bare Human-Etisk Forbund har flere.

Noe annet som har forandret seg siden sist er navnet. Inntil i sommer var navnet «British Humanist Association», men nå har det blitt forandret til «Humanists UK».

– Vi hadde behov for å fornye oss. Det gamle navnet ble oppfattet av mange som gammeldags. Ordet «association» høres gammelmodig ut, og ikke minst er det mange i Storbritannia som misliker ordet «british». Vi vet at forkortelsen «UK» skaper bedre assosiasjoner. Fokusgruppene anbefalte etter en runde med høringer og diskusjon at vi burde endre navn til «Humanists UK» og slik ble det, forteller Copson.

Det er verdt merke seg at Humanists UK ikke dekker hele «UK». Heller ikke det tidligere navnet var hundre prosent treffende. Organisasjonen dekker nemlig ikke Skottland. Det finnes en egen skotsk humanistorganisasjon – Humanist Society Scotland – som lever i beste velgående. Ja, i så bra velgående faktisk, at det nå er flere som gifter seg humanistisk i Skottland enn som velger å gifte seg i den protestantiske «statskirken» Church of Scotland.

– Det hadde vært litt tungvint å kalle seg «Humanists of England, Wales and Northern Ireland», så vi håper folk kan greie å leve med den lille unøyaktigheten, sier Copson.

Ikke bare britiske overklassemenn lenger

Det har vært en tendens til å se på British Humanist Association som en gjeng velutdannede britiske overklassemenn i høflig konversasjon over en kopp te om behovet for en menneskebasert moral, uten å ha særlig appell utenfor universitetscampusene.

Om nå inntrykket er fortjent eller ikke, slik er det ikke nå. Snittalderen på de ansatte i Humanists UK er lav. De fleste er i 20-30-åra og definitivt opptatt av å nå bredt ut. Andrew Copson – sjefen sjøl – er bare 36 år.

– Hele organisasjonssektoren i Storbritannia er ung. Det er mye idealisme, og vi rekrutterer mange unge. Det avgjørende for oss å være framoverlent og aktivistisk. Vi mottar ikke statsstøtte og er avhengig av donasjoner og gaver. Da har vi ikke annet valg enn å være synlige, sier Copson.

Det har Humanists UK tydeligvis lykkes godt med. Organisasjonen har som nevnt fordoblet seg på seks år. I 2013 vokste den ut av sine tidligere lokaler i Gower Street i Camden og flyttet inn i større lokaler i Moreland Street i nabobydelen Islington – samlokalisert med de fire ansatte i IHEU, den internasjonale humanistiske paraplyorganisasjonen som også Human-Etisk Forbund er medlem av.

Ikke noe problem med dobbeltrolle

Her har Copson en dobbeltrolle. I tillegg til å være generalsekretær i Humanists UK er han også president (styreleder) i IHEU. Det er en dobbeltrolle som ikke byr på noen problemer, forsikrer han.

– I det daglige her på kontoret er jeg bare generalsekretær for Humanists UK. Jeg har en prat med Gary (McLelland, generalsekretær i IHEU) omtrent en gang i uka og da diskuterer vi bare ting som har med IHEU å gjøre. Husk også at en styreleder ikke har daglige oppgaver i en organisasjon. Det er Gary og de andre som tar seg av den daglige driften, forsikrer Copson.

Gary McLelland understreket det samme i vårt intervju med ham i oktober.

– Når jeg snakker med Andrew om jobbrelaterte ting, er han alltid «president i IHEU». Da er Humanists UK «de andre». For eksempel ville jeg aldri diskutere leieforholdet her på kontoret med Andrew. Det er det andre fra Humanists UK som tar seg av, sa McLelland til Fritanke.no .

Over tusen vigsler i fjor

Hva driver så Humanists UK med?

Vi starter med Isabel Russo. Hun er ansvarlig for humanistiske seremonier. Med unntak av Humanistisk konfirmasjon, som det ikke er tradisjon for i Storbritannia, tilbyr Humanists UK de samme seremoniene som Human-Etisk Forbund – navnefest, vigsler og gravferd.

I motsetning til i Norge, finnes det allerede et nettverk av offentlig godkjente borgerlige seremoniledere, på engelsk celebrants, som arbeider selvstendig og med varierende grad av tilknytning til Humanists UK.

– For bare ti år siden var det veldig liten oppmerksomhet rundt at det var mulig å gifte seg humanistisk. Det var et slags ikke-uttalt behov. Vi tok oss av noen få seremonier og Church of England tok resten. De siste ti årene har dette eksplodert og vi har i dag omtrent hundre seremoniledere tilknyttet oss. I fjor hadde vi over tusen vigsler. Vi gir vigslerne opplæring og kvalitetssikrer dem, forteller Russo.

Navnefest ligger på rundt 500 barn i året. Mange av de som ønsker humanistisk navnefest er par som har hatt humanistisk vigselsseremoni, forteller Russo.

– Vi har ikke markedsført det så veldig, men jobber med å bli bedre på dette nå, sier hun.

Heller ikke humanistisk gravferd er noe som har tatt helt av i Storbritannia ennå.

– Vår utfordring er å få familiene til å henvende seg direkte til våre seremoniledere og ikke gå via gravferdsbyråene. De er veldig tradisjonelle og henviser folk stort sett til Church of England, sier hun.

Humanistisk vigsel ikke juridisk anerkjent

En viktig forskjell på Norge og Storbritannia (unntatt Skottland) er at humanistiske vigsler ikke er juridisk anerkjent. Her skjedde det imidlertid en viktig endring i sommer, da Eunan O’Kane (fotballspiller på Leeds) og Laura Lacole fikk rettslig medhold i at de kunne gifte seg humanistisk og juridisk gyldig i Nord-Irland.

Isabel Russo var vigsler for paret. Den nord-irske dommen har blitt anket av staten, og det er fortsatt uklart om dommen blir stående og humanistiske vigsler vil bli tillatt og gyldige i Nord-Irland på permanent basis.

– Hvis dommen blir stående, noe vi selvsagt håper, blir den bare gjeldende for Nord-Irland. Men vi kommer til å kjempe for å få anerkjent humanistiske vigsler i England og Wales også. Saken står sterkt. Når vi vet at humanistisk vigsel har blitt mer populært enn kirkelig vigsel i Skottland, skal det mye til å nekte å anerkjenne denne vigselsformen i resten av landet. Det er rett og slett diskriminerende, sier hun.

157 humanistiske samtalepartnere i sykehus og fengsler

På ett område har Humanists UK kommet lenger enn Human-Etisk Forbund. Tilbudet om humanistiske samtalepartnere på sykehus og i fengsler er bedre utbygd. Mens det i skrivende stund bare finnes én humanistisk samtalepartner på sykehus og én «felthumanist» i Norge, arbeider det per i dag 157 humanistiske samtalepartnere på britiske sykehus og fengsler.

Det finnes representanter fra Humanists UKs «Non-Religious Pastoral Support Network» i 25 prosent av Storbritannias offentlige sykehus og i femten prosent av fengslene.

– Vi regner med det kommer til å stige til rundt 300 i løpet av noen år, sier Simon O’Donoghue. Han har ansvar for Humanists UKs arbeid med humanistiske samtaletjenester.

Han forteller at humanistorganisasjonen begynte sin involvering på dette området for ti-femten år siden.

– Vi hadde i lengre tid blitt kontaktet av folk som hadde vært på sykehus eller i fengsel, men som bare hadde fått tilbud om å få besøk av en prest. De mente dette var feil og ba oss om hjelp, sier han.

Organisasjonen begynte å ta slike samtaleoppdrag, og etter hvert som tilbudet økte, så økte etterspørselen også. Humanists UK blir også kontaktet av prester som ber organisasjonen om å lære opp humanistiske samtalepartnere, fordi de har merket etterspørsel etter et slikt tilbud.

– En prest i Leicester gjennomførte en undersøkte på sykehuset og spurte pasientene hva de ønsket seg. 80 prosent svarte at de ønsket seg en humanistisk samtalepartner. Deretter fikk han skaffet penger til en ny stilling og ansatte en humanist. Det ble en suksess. Det offentlige helsevesenet har senere ansatt flere og lønnet dem over sine budsjett, forteller O’Donoghue.

Opplagt behov når flertallet er ikke-religiøse

I samarbeid med Universitetet i Middlesex har Humanists UK etablert et opplæringsprogram for humanistiske samtalepartnere. Inkludert i pakken er også opplæring som humanistisk seremonileder. Det er Humanists UK som sertifiserer og godkjenner kandidatene.

– Hovedargumentet vårt er at det er et opplagt behov blant brukerne for humanistiske samtalepartnere. Vi kunne ha argumentert mer prinsipielt for likebehandling, men når 84 prosent av brukerne ifølge en undersøkelse sier at de helst vil snakke med en ikke-religiøs samtalepartner, er det mer effektivt å argumentere med at her er det faktisk et stort behov, sier han.

– Hvorfor heter nettverket du styrer «non-religious network» og ikke «humanist network»?

– Det er fordi «ikke-religiøs» formidler bedre hva dette handler om. Hvis vi hadde kalt oss «humanist network» ville mange ikke ha oppfattet hva dette handler om. Vi vet at over halvparten i Storbritannia sier de er ikke-religiøse, og det gir oss forhandlingsmakt. Det er ikke like mange som svarer at de er «humanister». Det er et mindre kjent og mer uklart begrep, sier han.

O’Donoghue understreker at de gjerne tar imot studenter fra Norge i opplæringsprogrammet sitt.

– Hva med samtalepartnere i militæret?

– Det er vanskeligere. Det er en utbredt holdning at militæret er kristent fordi Dronning Elisabeth er leder både for militæret og kirken. Det er en tung materie som vi ikke har begynt på ennå, men det står selvsagt på lista, sier han.

Kamp mot offentlige kristenskoler

I Storbritannia er det vanlig at kirkesamfunn driver skoler – faith schools. Forskjellen fra Norge er at dette ikke er privatskoler, men skoler som er en del av det offentlige skoletilbudet. Noen er også helt eller delvis eid av staten og har noen ganger monopol i sitt nærmiljø.

Rundt en tredel av Storbritannias offentlig finansierte skoler er har en slik religiøs tilknytning. 98 prosent av dem er kristne. De skal etter loven lede elevene i daglig gudstilbedelse «som for det meste må ha en kristen karakter». De siste to prosentene er fordelt på 42 jødiske, 12 muslimske, tre sikh-skoler og en hindu-skole.

Humanists UK er naturlig nok sterkt imot at offentlige skoler skal være religiøse. De kjemper for at alle slike bindinger skal fjernes og at den offentlige skolen skal bli livssynsnøytral.

I tillegg til de offentlige religiøse skolene, finnes det også religiøse skoler som er helt private. Disse bryr Humanists UK seg ikke om ennå.

– Her skjer det mye som er ille, men vi prioriterer ikke å bruke energi på dem. Det er de offentlig finansierte skolene vi konsentrerer oss om – de skolene vi alle er med og betaler for. I mange lokalsamfunn har ikke folk noe annet valg enn den religiøse skolen. Ønsker man noe annet må man kanskje dra lang vei for å komme til nærmeste livssynsnøytrale skole, sier Jay Harman.

Han er ansvarlig for kampanjene Humanists UK jevnlig kjører i protest mot dette. Han driver lobbyvirksomhet og hjelper humanistiske foreldre som føler seg tvunget til å sende barna sine på en religiøs skole.

– Mange foreldre tar kontakt med oss og føler seg helt låst. I byer der det er kort vei mellom skolene løser det seg ofte greit, men ute på landsbygda er det verre. Der har du ofte ikke noe valg, sier han.

– Er det lett å få politikere til å være enig i at dette er et problem?

– Vi snakker jevnlig med parlamentsmedlemmer og andre politikere om dette. Vi argumenterer med likebehandling og antidiskriminering, og får gehør for det. Men det er vanskelig for politikerne å gå ut mot det fordi tradisjonen er så sterk. Det er ganske enkelt en for stor kamp å ta, ser det ut til, sier han.

Lager undervisningsopplegg om humanisme for skoler

Luke Donnellan jobber også overfor skolevesenet, men på en annen måte. Hans oppgave er blant annet å lage undervisningsmateriell om humanisme som tilbys skolene.

– Det finnes ingen overordnet plan for religions- og livssynskunnskap i britiske skoler. Skolene er pålagt å undervise i dette, men det hele er et stort rot. Undervisningen er i høy grad preget av hva skolene selv mener er viktig, og da blir det mye kristendom. Kirkene er ivrige på å tilby skolene læringsmateriell om kristendom, og min jobb er å tilby tilsvarende materiell om humanisme, sier han.

– Du jobber med andre ord mer på innsiden av systemet?

– Ja, jeg gjør det. Jeg argumenterer aldri mot «faith schools» når jeg møter dem. Jeg driver ikke med lobbyvirksomhet. Poenget mitt er å argumentere for at skolene bør lære elevene om livssynshumanisme også. Undersøkelsen som viser at over halvparten i befolkningen sier de ikke har noen religion, er selvsagt et viktig argument, sier han.

Donnellan forteller at det har vært en sterk økning i skoler som ønsker besøk av en humanist og som ønsker å ta imot materiellet fra Humanists UK.

– I 2016 ble bruken av nettsida vår med læringsmateriell femdoblet, og trafikken øker stadig. Det er selvsagt lettere å få innpass blant de skolene som ikke har noen religiøse bindinger, men vi prøver å få de religiøse skolene som finansieres av det offentlige (faith schools) til å ta imot tilbudet også, sier han.

– Er det greit for humanister å komme inn i skolen på denne måten? Blir dere ikke beskyldt for å drive forkynnelse?

– Det er en del som anklager oss for dette, men vi ønsker ikke å «omvende» noen. Målet er bare å informere om at humanisme eksisterer som et livssyn og hva det handler om, sier han.

Donnellan forteller at det er en vanlig motforestilling at det ikke er nødvendig å undervise i humanisme fordi man i kristendomsundervisningen også snakker om dem som ikke har noen religion,.

– Da sier vi selvsagt at det ikke holder, og at humanismen er et selvstendig livssyn som handler om mye mer enn at man «ikke tror på Gud», sier han.

Donnellan legger til at undervisningsopplegget er tydelig på at humanismen er «uten Gud» og «ikke-religiøs», men forklarer at det er nødvendig å være tydelig på dette for å få elevene til å forstå helt fra starten av hva som skiller humanisme fra religiøse livssyn.

– Vi vil jo gjerne fremme humanisme som et positivt livssyn, men det hadde blitt vanskelig for elevene å forstå hvordan humanismen skiller seg fra for eksempel kristendom hvis vi ikke helt fra starten av var tydelige på hovedskillet mellom kristendom og livssynshumanisme, nemlig synet på det overnaturlige og troen på Gud. Hvis vi bare hadde snakket om vitenskap, rasjonalitet, kritisk tenkning og alt dette, kunne jo de kristne bare si at de er helt enige.

Donnellan forteller at en nasjonal komite er i ferd med å utrede retningslinjer for religionsundervisningen på britiske skoler. Humanists UK er med i denne gruppen, sammen med representanter fra ulike religioner og offentlig ansatte.

– Gruppen er enig om at livssynshumanisme bør inkluderes på pensum, men det er jo ikke alltid at politikerne tar slike råd. Det kommer en rapport på slutten av 2017, så får vi se hvordan prosessen blir videre, sier han.

Vil ha mer livssynshumanisme på BBC

Richy Thompson leder arbeidet med lobbyvirksomhet og politisk påvirkning, og nevner fort en rekke andre områder der Humanists UK engasjerer seg: retten til selvbestemt død; retten til selvbestemt abort; livssynsnøytralitet i BBC; organdonasjon; dyrerettigheter; kampen for å få biskopene ut av Overhuset og livssynsnøytralitet ved offentlige markeringer.

Thompson forteller at det finnes en organisert gruppe i parlamentet med rundt hundre humanistiske parlamentsmedlemmer som Humanists UK samarbeider med for å få gjennomslag for sin politikk.

Gruppa er imidlertid ikke helt jevnt sammensatt.

– Liberaldemokratene og Labour er nok overrepresentert sammenlignet med det konservative partiet, men vi har med noen konservative også, for eksempel Crispin Blunt som er nestleder i gruppa, sier han.

Thompson legger til at gruppa ikke alltid stemmer som Humanist UK vil, men at det er en gruppe politikere som generelt sett er vennlig innstilt til sakene de står for.

En annen viktig del av jobben er å påvirke mediene, spesielt BBC.

– Vi jobber mye overfor BBC. BBC er allmenkringkaster og finansieres av oss alle. Kanalen lager mye religiøst innhold, ikke bare stoff om religioner, men også forkynnende innhold som gudstjenester, andakter og slikt. Dette er for det meste kristent, selvsagt. Hver dag sendes «Thought for the day». Her inviteres bare religiøse. Søndag morgen er det «Songs of praise» med overføring fra en kirke eller katedral. Selv om 53 prosent av befolkningen er ikke-religiøse, bryr ikke BBC seg om å lage noe for humanister. Ofte blir vi møtt med at det aller meste av innholdet på BBC ikke er religiøst, og da skal liksom det være «for oss», sier Thompson.

– Hvordan kunne et slik livssynshumanistisk program ha vært?

– De kunne ha snakket med folk som er humanister om hvorfor de er det. De kunne ha trukket historiske tråder tilbake til opplysningstiden og renessansen, til filosofi, vitenskap og fritenkeri. De kunne ha laget programmet om humanistiske seremonier og så videre. Det er mange muligheter, sier han.

Det var imidlertid ikke BBC, men den kommersielle kanalen ITV som stod bak et mediemessig gjennombrudd for livssynshumanisme og presentasjonen av en av Humanist UKs kjernesaker overfor en ny målgruppe i 2014. Da fikk nemlig en av hovedpersonene i den populære såpeoperaen Coronation Street aktiv dødshjelp på grunn av uhelbredelig kreft og ble deretter ble gravlagt humanistisk.

– Ja, vi jobbet mye med dette og fikk mye positiv oppmerksomhet, sier Thompson.

Bare én humanistorganisasjon har flere likes på Facebook

Liam Whitton er den som jobbet mest med navneskiftet fra British Humanist Association til Humanists UK i sommer, men han har også hovedansvaret for organisasjonens satsing på nett, organisasjonens publikasjoner, medlemsbrev og så videre.

– Vi er faktisk verdens nest største humanistorganisasjon på Facebook. American Humanist Association er størst med over 650.000 likes, mens vi har 220.000. På Twitter er det rundt 75.000 som følger oss, forteller han.

Whitton jobber også med filmer ,som for eksempel «It’s humanism», der den britiske A-kjendisen Stephen Fry forklarer hva humanisme er.

– Vi fikk masse oppmerksomhet for den. Mange forstod forhåpentlig litt mer om hva humanisme er, sier han.

En annen ting Whitton jobber med, er å lage såkalte «memes» som kan spres på nettet – bilder av kjente eller mindre personer satt sammen med et velformulert sitat. Se eksempler her.

Drar inn penger på arrangementer

Ut over dette arrangerer Humanists UK også konserter, stand-up show eller store debatter med kjente folk.

– Richard Dawkins bruker å være ordstyrer på vår årlige markering av Darwin-dagen den 12. februar. Han trekker mye folk, men kanskje det går bra uten Dawkins også. Sist kunne han ikke komme, men også da ble det utsolgt. Vi tar 15 pund per person og selger 2000 billetter, så det er gode penger i det, sier Ian Scott.

Han har ansvaret for Humanists UKs arrangementer. Blant disse inngår også jevnlige «fundraising-events» der de inviterer folk de vet ønsker å støtte organisasjonen og kjendiser som de vet er vennlig innstilt.

– Vi bruker en del penger på det, men det går alltid med overskudd. De som kommer vet hvorfor vi arrangerer det. Hvis de ikke hadde ønsket å gi penger, hadde de heller ikke kommet, sier Scott.

Han forteller at organisasjonen jobber aktivt og målbevisst for å trekke til seg kjendiser.

– Det skaper oppmerksomhet. Det vet vi, og vi følger veldig med på om det er noen kjente folk som uttaler seg offentlig til vår fordel. Her om dagen var det en kjendis som skrev på Twitter at han hadde meldt seg inn hos oss. Da tar vi kontakt, lager en pressemelding og/eller sprer et bilde av vedkommende på sosiale medier med et bra sitat, sier han.

Ian Scott tar også initiativet til ad-hoc arrangementer hvis det er en spesiell sak der Humanists UK har noe å bidra med havner høyt på agendaen, det er lansering av en humanist-aktuell bok, eller parlamentet har vedtatt en ny og viktig lovendring.

Her samarbeider Humanists UK gjerne med en av undergruppene sine, som for eksempel den humanistiske LGBT-gruppa.

Bekymret for Brexit

Generalsekretær Andrew Copson er generelt optimistisk for fremtiden, men når vi utfordrer ham på om det er noen mørke skyer i horisonten peker han på Brexit.

– Den største utfordringen vår handler om penger. Vi lever av donasjoner. Jeg frykter at Brexit vil føre til økonomiske nedgangstider og mindre donasjoner, sier han.

Dagens regjering i Storbritannia er mer religiøs enn den forrige. Det vurderer imidlertid Copson som positivt for Humanists UK, ettersom det kan føre til at sakene organisasjonen er opptatt av kommer høyere på dagsordenen i den offentlige debatten.

– 53 prosent i Storbritannia ser på seg selv som ikke-religiøse. I et slikt landskap er det en kjempefordel at våre saker kommer på agendaen. En høy andel ikke-religiøse øker også etterspørselen etter seremonitilbudet og de andre tjenestene våre. Så jeg har god tro på videre vekst, sier han.

Copson fortsetter i tilegg gjerne som IHEU-president.

– Ja, det vil jeg gjerne. Det er et svært givende verv. IHEU går inn i en spennende tid nå, og er i ferd med å knytte bånd til nye deler av verden. Cafe Humaniste er et veldig godt initiativ. Det var synd Brasil-kongressen gikk dukken, men vi kommer sterkt tilbake, lover han.