«I 2001 kom jeg i kontakt med militante nasjonalister. I 2002 var det et møte i London hvor jeg møtte tre andre. Det var, for å bruke et pompøst uttrykk, et etableringsmøte for KT-nettverket.»
(…)
«Men hva legger du i ordet pompøs?» spør aktor.
«I stedet for å fortelle om fire svette karer i en kjeller, så bruker du andre ord.»

(Breivik under kryssforhør i Oslo tingrett 17. april 2012, utdrag fra Sinte hvite menn.)

- I kjøvannet av Breivik gikk den offentlige diskusjonen ut på hvorvidt motivasjonen var psykiatri eller ideologi. Jeg ville utvide dette perspektivet, sier Audhild Skoglund – folklorist, forsker og forfatter, som nå har skrevet boken Sinte hvite menn: De ensomme ulvenes terror.

Det er torsdag kveld på Litteraturhuset i Oslo, og allerede før lanseringen har Skoglund fått, ja, nettopp en sint mann etter seg. På bakgrunn av bokens tittel kaller han Skoglund for en «tydelig sinnsforvirret og premenstruøs humanist-rødstrømpe» som av åpenbare grunner trenger «tung psykisk pleie». Skoglund ler når journalist Lene Wikander leser opp personkarakteristikken, men innrømmer at det ikke er spesielt hyggelig når kritikk tipper over i raseri og trusler.

Det er altså ingen tvil om at de finnes: sinte, hvite menn bak tastaturet. I boken tar hun for seg fem menn som har tatt steget fra hatespeech til faktiske terrorhandlinger, og blant disse har hun funnet en rekke fellesnevnere.

– Selv om de er og opererer alene så er de også en del av en større kultur, sier Skoglund.

Antifeminisme og rasisme

Hun mener anti-feminisme og rasisme er ideologier som går igjen hos soloterrorister. Selv har hun valgt å fokusere på det anti-feministiske aspektet, da dette, ifølge Skoglund, underspilles av mannlige terrorforskere. Et annet fellestrekk er soloterroristenes personlighetstype:

– De opplever seg selv selv som en redningsmann som skal ordne opp i noe de mener er galt

– De opplever seg selv selv som en redningsmann som skal ordne opp i noe de mener er galt – for eksempel feminisering av samfunnet – og får bekreftelse på sine ideer i ulike nettfora. Felles for soloterrorister er at de, ofte fra tidlig alder av, har en paranoid narsisistisk personlighetstype. De har storhetstanker om seg selv og mener at de har rett til mer enn livet har gitt dem. Om de møter motstand er det som regel andres skyld, enten svarte eller feminister. På det personlige planet har de dameproblemer.

– Ja, hvorfor finnes det ikke kvinnelige massemordere? Spør Lene Wikander, som har trosset kvalmen fra cellegiftkuren for å intervjue sin venninne.

– Soloterrorisme er en mannlig greie, slår Skoglund fast.

– Når damer dreper er det oftest i nære relasjoner. Én årsak til at menn troner statistikken for massedrap er det praktiske: Det er flere menn som har militærtrening og vet hvordan å lage bomber. En annen er det psykologiske: når menn har psykiske forstyrrelser har de ekstroverte forstyrrelser, som narsistisk personlighetsforstyrrelse, mens kvinners psykiske lidelser ofte er introverte. Menn har derfor lettere for å sette seg inn i rollen som redningsmannen som har rett og plikt til å ordne opp når noe er galt.

Galskap eller ideologi?

Når ordet kommer til publikum, lurer en mann på om parforhold kan dempe ekstremistiske handlinger, noe Skoglund bekrefter.

– Vi vet ikke hvor mange som har sittet og skrevet på manifestet, fått seg dame og lagt det fra seg, sier hun til latter fra publikum.

– Både kjæreste, venner, en vellykket karriere og familie er alle faktorer som demper og motvirker ekstremisme. Da har de mer å miste, sier Skoglund.

Kveldens siste spørsmål dreier seg om forholdet mellom psykiatri og ideologi.

– Som mange andre har jeg fulgt debatten etter 22. juli, sier Arnfinn Pettersen.

– Den radikale høyresiden var veldig tidlig ute med å gripe tak i psykiatrien. For høyresiden var det viktig å disassosiere seg fra Breivik, mens det på venstresiden var viktig å spille ned psykiatrien, nettopp for å gjøre Breivik til en representant for noe de var uenig i. Det er forståelig at folk ser hva de ønsker å se i dette. Men hvor ligger vippepunktet? Er det slik at ideologien vil vippe en gal mann over i handling, eller er det galskapen som driver ham til å oppsøke ideologien?

– En paranoid personlighetstype, som forskere har kommet fram til at de fleste soloterrorister har, griper bredere enn en psykisk diagnose, svarer Skoglund, og avslutter med et både-og:

– Det kan være at en soloterrorist har visse personlighetstrekk, som narsisisme og manglende empati, men allikevel ikke er psykisk syk. Disse trekkene har de gjerne før de griper til ideologien. De velger ikke en tilfeldig idologi, men en ideologi som passer til den personligheten de allerde har. Derfor kan ikke alle som boltrer seg i ekstremist-litteratur bli ekstreme. Ut fra hva jeg har sett, kommer personlighetstyrpen først – men dette fritar ikke ideologien.