Den franske forfatteren Voltaire er blitt stående som den fremste representanten for opplysningstenkningen i Europa. En ytringsfrihetshelt. En «Voltaire» er i overført betydning en intellektuell som kjemper mot undertrykkende autoriteter og taler menneskeverdets sak. Men er vårt bilde av Voltaire historisk korrekt? Dette spørsmålet stiller Camilla Kolstad Danielsen seg i hennes nye bok, Opplysningens stjerne.

– Vårt bilde av Voltaire som ytringsfrihetshelt er ikke direkte feil, men det er fattig. Det er lett å redusere Voltaire til fraser og bruke disse som et speil for egne meninger. Men da er det også lett å miste ham på veien, sier Kolstad, som har tatt turen til Litteraturhuset for å bokbades av Klassekampens kulturredaktør, Haakon Flemmen.

Lot ingen sjangere stå uprøvd

Voltaire er i sannhet en tenker det er vanskelig å få grep om. Først og fremst fordi mange av hans verker må leses som polemiske kommentarer til bestemte situasjoner i hans egen samtid, men også fordi han skrev enormt mye. I tillegg til skuespill, poesi, romaner, essayer, historiske og vitenskapelige skrifter – han lot ingen sjangere stå uprøvd – skrev han hele femten tusen brev. Voltaires samlede verker har vært under utarbeidelse siden 1968, men forskerne er ennå ikke ferdig.

– Hvem var egentlig Voltaire? Spør Flemmen.

– Han var en vanlig borgersønn som jobbet seg oppover og gjorde enorm suksess i teateret. Voltaire skrev under pseudonymer, som var en dyd av nødvendighet under sensurmyndighetene, men det skapte stor forvirring når han lånte andres, virkelige navn. Han lurte ingen, men han var god til å markedsføre seg selv. I motsetning til andre forfattere ønsket han ikke å forsørges av en mensén; han ville bestemme selv. Men da måtte han også bli rik. Han spekulerte i aksjer, og sammen med matematikeren La Condamine fant han en feil ved finansdepartementets lotterisystem som han selvfølgelig utnyttet. Etter å ha opparbeidet seg en formue kjøpte han seg en grevetittel og lånte ut penger til adelsmenn som betalte ham livrente.

Som tenker var ikke Voltaire opptatt av abstrakte, filosofiske systemer. Han ville ut i verden for å se hvordan ting fungerte.

– Han var opptatt av menneskets ve og vel, og mente at allmennmenneskelig fornuft kunne befri menneskesinnet fra dogmatisk tankegang. Voltaire introduserte Newton til Frankrike, og skrev en introduksjon som gjorde Newtons fysikk stueren i Frankrike. Men med tanken om at det fantes en tyngdekraft i jordas kjerne, kom han også på kant med en religiøse verdensbildet.

Religiøs anti-demokrat

– I ettertiden er Voltaire blitt stående igjen som et symbol på kirke- og kristendomskritikk. Men var han egentlig ateist? spør Flemmen.

– En av hans siste tekster het «Bibelen – omsider forklart». Her fant han tøv, forbrytelser og vulgariteter. Men det betød ikke at han var en motstander av kristendom av den grunn. Gang på gang gjentok han at så kompleks verden er, må det finnes en arkitekt bak det hele. Kristendommen var pervertert av maktspill, ja, men kristendommen som sådan ville han ikke avskrive. Og han ville slett ikke bli assosiert med andre, ateistiske filosofer.

Men Voltaire er også kjent for sitt forsvar av religiøs toleranse.

– Han likte ikke protestanter, for protestantene ville ikke ha teater. Likevel forsvare han protestantenes rett til å være protestanter. Slik sett passer sitatet som ofte blir tillagt Voltaire godt: «Jeg er uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det.»

Elitist med tro på opplyst monark

Likevel mener Danielsen at det feil å lese Voltaire som en nøkkel i utviklingen av det moderne gjennombruddet.

– Han var ingen tilhenger av demokrati. Det hadde man forsøkt i antikken, og det fungerte ikke, mente Voltaire. Massene lot seg altfor lett rive med av demagoger. Voltaire var en elitetenker, og hadde ikke annet enn forakt for allmuen. Han argumenterte for et konstitusjonelt monarki med en opplyst monark. Men hvem som skulle kontrollere kongen dersom kongen ikke fulgte lovene, fant han aldri en løsning på.

Voltaire ettermæle som demokrat har likevel ikke vært lett å riste av seg. Under den franske revolusjonen i 1789, elleve år etter hans død, ble han gjort til talsmann for republikken – noe han slett ikke var. Ok, så er ikke Voltaire like samfunnsaktuell som han en gang var. Hvorfor skal vi lese ham, da? For hans humor og bitende ironi, foreslår Danielsen.

Eller vi kan lese om hans usedvanlige rike liv, på vei til filosofenes stjernehimmel.