– Dagens grunnlovsendringer er langt fra perfekte, men sett i forhold til det som var, må det likevel kalles et slags framskritt. Et lite menneskerettslig framskritt i Norge, i retning av å avskaffe den hegemoniske statsreligionen i vårt flerkulturelle og flerreligiøse samfunn, sier Tore Lindholm, mangeårig forsker og professor ved Norsk Senter for Menneskerettigheter.

Lindholm anser det som lite gunstig å skrive Den norske kirke inn i grunnloven i 2012, sett i et menneskerettslig perspektiv. Ved at grunnloven utnevner et trossamfunn til Folkekirke, blir landets humanetikere, muslimer, jøder, buddhister bahai'er og hedninger ikke likebehandlet med evangelisk-lutherske kristne, påpeker forskeren.

– Særlig støtt er jeg av første setning i paragraf 2, som har vært særs viktig i grunnlovens historie. Her fant vi tidligere bestemmelsene som ekskluderte jøder, munkeordener og jesuitter fra riket, og først i 1964 fikk vi her skrevet inn formell religionsfrihet i grunnloven. At vi i dag lager oss en "verdiparagraf", som sier at ”verdigrunnlaget forbliver vår kristne og humanistiske arv”, er håpløst upassende som grunnlovsbestemmelse. Hva har slikt i konstitusjonen å gjøre?

Ekskluderende verdiparagraf

Tore Lindholm tror Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har presset gjennom ordlyden. I dag gis det inntrykk av at grunnlovselementet "vår kristne og humanistiske arv" har vært der hele tiden, mener Lindholm. Og minner om at en slik verdidefinerende paragraf ekskluderer en økende del av befolkningen.

– Denne nye verdiparagrafen innebærer en ekskluderende identitetsflagging. Selv om det ikke får andre rettslige konsekvenser, betyr det for eksempel at mange nyankomne til riket ikke er inkludert på lik linje med borgere hvis arv skal videreføres, etter grunnlovens uttalte verdisyn, sier Lindholm, som er svært overrasket over at kirkens representanter står inne for forskjellsbehandlingen av livssyn, i Norges grunnlov.

– Jeg er sjokkert over hva representanter for Den norske kirke sier i offentligheten, at vi ”bekrefter nå vår kristne, humanistiske arv i grunnloven". Å priviligere eget livssyn i landets konstitusjon er neppe særlig kristelig, sier Lindholm.

Videre er han kritisk til at Stortinget nå fastsetter at Den norske kirke er evangelisk-luthersk og at den skal være demokratisk.

– Hva har Stortinget med det å gjøre? At den politiske makt definerer rammer for et livssynssamfunn, er i alle fall usmakelig ut fra liberale prinsipper, mener Lindholm.

Å sikre menneskerettighetene

Kollega og direktør ved Norsk senter for menneskerettigheter, Nils A. Butenschøn, mener det er en styrke for Grunnloven at menneskerettighetene uttrykkelig er nevnt. Den nye grunnlovsparagraf 2 slår fast at formålet med Grunnloven er å «sikre Demokratiet, Retsstaten og Menneskerettighederne.»

– Stortinget må nå prioritere forslaget fra Grunnlovsutvalget som skal styrke menneskerettighetenes vern i grunnloven.Det er en naturlig oppfølging av endringen i grunnlovens paragraf 2, sier Butenschøn i en pressemelding.

– Historisk er demokrati, rettsstat og menneskerettigheter de grunnleggende verdisett det norske samfunn er bygget på, og det er viktig at de gis den tyngde de fortjener i grunnloven. Det er første gang i norsk statsrettstradisjon at formålet med grunnloven er eksplisitt nedfelt, og det er en styrke at menneskerettighetene uttrykkelig er nevnt. De tragiske hendelsene 22. juli har minnet oss på betydningen av nasjonens grunnleggende verdier, presiserer han.

Omstridt folkekirke-begrep

Ingvill Thorson Plesner forsker på religions- og livssynsfrihet, satt i Den norske kirkes eget statskirkeutvalg og har skrevet bøker som "Stat, kirke og menneskerettigheter".

– Å skrive kirken inn i grunnloven er ikke nødvendigvis menneskerettlig problematisk i juridisk forstand, men det kan legitimere ekskludering og forskjellsbehandling av personer med andre livssyn. Det er derfor ikke klokt å gjøre, sier Plesner.

Forskeren mener det er spesielt uheldig å bruke ordet Folkekirke, som er et omstridt begrep både teologisk og ideologisk, nasjonalt og internasjonalt. I tillegg omtaler hun det som et stort paradoks at man henter inn formulering fra den danske Grunnloven - et europeisk land, mer preget av samrør mellom stat og kirke enn Norge.

– Ordlyden i den danske grunnloven legitimerer i dag statlig innblanding i den danske folkekirken, ved at ministeren nylig forsøkte å presse biskoper til å utarbeide liturgi for å homofile ekteskap – nettopp fordi kirken skulle være ”folkekirke”. Det blir feil av prinsipielle årsaker at staten blander seg inn i slike læresaker i et trossamfunn, sier Plesner.

Staten som oppdragsgiver

Hun referer til et nyhetsklipp fra tidligere i morges, der hun hørte en stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet omtale Folkekirken:

– Ordlyden var at kirken har fått i "oppdrag" av staten å være en kirke for folket – og ”som saadan”, som det står i Grunnloven, skulle den støttes av staten. Implisitt betyr dette at dersom oppdraget ikke utføres, sitter staten på økonomiske virkemidler for å få "oppdraget" utført. Dermed settes betingelser for støtte, noe som er høyst utidig innblanding i et trossamfunn, påpeker Plesner.

Njål Høstmælingen er direktør ved International Law and Policy Institute i Oslo. I en e-post til Fritanke.no omtaler Høstmælingen nyordningen av forholdet stat/kirke som "ett skritt frem og tre tilbake".

– Det er flott at det gjøres endringer i grunnloven for å vise at båndene svekkes, men 1) det innføres et kristent verdigrunnlag i grunnloven som ikke før var der uttrykkelig, 2) det innføres et nytt begrep "folkekirke" som er en tilsnikelse av et trossamfunns stilling i Norge og 3) de tette båndene mellom stat og dette trossamfunnet gis nytt liv og formelt grunnlag gjennom revisjonen av grunnloven.

Enstemmig fremtidshåp

Høstmælingen håper, i likehet med Lindholm og Plesner, at grunnlovsendingene på sikt kan føre til ytterligere fristillelse for Den norske kirke.

– Jeg håper nasjonen Norge fremover kan legge vekt på verdier og ikke fokusere på hvilken religion som har dette som sitt grunnfjell. At regenten selv kan velge sitt ståsted, at alle tros- og livssynssamfunn blir reelt likestilte og at ingen kupper det reklameinfiserte "folkekirke"-begrepet. I så fall kreves det mot fra mange enkeltpersoner og politiske partier - og mye tid, avslutter Høstmælingen.

I internasjonal sammenheng har Norge vært en pådriver for sekulære konstitusjoner, uten særstilling for en religion. Hvilken signaleffekt gir det utad at vi selv skriver kristne verdier og en Folkekirke inn i egen grunnlov?

– Signaleffekten utad av disse endringene går på tvers av Norges internasjonale menneskerettspolitikk. Vi vil jo gjerne overbevise andre stater om at enkeltreligioner, så som islam, ikke bør privilegeres av staten, sier Tore Lindholm.

Uheldig legitimering

Ingvill Thorson Plesner er enig.

– I internasjonal sammenheng kan denne endringen brukes og misbrukes, til å legitimere religioners særstilling i andre lands grunnlov.

Heller ikke Høstmælingen finner samsvar i lære og praksis.

– Dels viser grunnloven en spesiell stilling for ett bestemt trossamfunn (den evangelisk-lutherske folkekirken) dels at det stilles spesielle krav til regenten (om å være medlem av denne folkekirken). Alene ordet "folkekirke" inviterer til konstruksjoner i andre land som ingen er tjent med. På den andre siden gir disse endringene i grunnloven noe for andre land å gripe fatt i, og dermed f eks gjøre menneskerettighetsdialogene mer reelle.

Les også Bente Sandvigs kronikk "Ny grunnlov?" her.