Statskirkeekspert Ingvill Thorson Plesner mener statskirkeforliket er menneskerettslig problematisk - for Den norske kirke.

Tekst: Kirsti Bergh
Publisert: 17.4.2008

Det historiske forliket om statskirkeordningen blant Stortingets sju partier har høstet lovord i nesten alle miljøer, men menneskerettighetsekspert Ingvill Thorson Plesner jubler ikke like mye.

Hun er forsker på religion- og livssynsfrihet, satt i Den norske kirkes eget statskirkeutvalg og har blant annet skrevet bøkene Skal vi skilles? Veier videre for stat og kirke og Stat, kirke og menneskerettigheter.

- Det er en grunnlovsreform lite verdig, og det er demokratisk uheldig at politiske partier gjennom politisk tautrekking i sene nattetimer helt på tampen kommer fram til en uklar avtale, som man så binder seg til, sier hun.

Thorson Plesner oppfatter forliket som en statskirkeordning i litt andre former enn i dag.

- Sentrale sider ved dagens norske ordning avvikles, blant annet Kongens kirkestyre og grunnlovsreferansen til statens "offentlige religion". Men dette erstattes samtidig av en annen type statskirkeordning, der grunnloven i stedet viser til "Norges Folkekirke" og der Stortinget fortsatt får en sentral rolle som lovgiver for kirken, også på områder som det kirkelige statsråd hittil har hatt ansvaret for.

Hun presiserer at en statskirkeordning, eller at en bestemt religion har en særstilling i Grunnloven, ikke nødvendigvis strider mot menneskerettighetene juridisk sett.

- Mange land hadde statskirke eller lignende ordninger da man sluttet seg til menneskerettighetskonvensjonene. Det at det var en allerede eksisterende ordning har vært et viktig aspekt og argument for at slike ordninger ikke har blitt vurdert som et problem av de menneskerettslige overvåkingsorganene. Det viktigste spørsmålet for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg og for FNs menneskerettighetskomite har vært hvordan en eventuell statskirkeordning er utformet og fungerer i praksis, påpeker Thorson Plesner.

Hun understreker at overvåkingsorganene nok vil være langt mer skeptiske til en slik ordning når den lages i dag. Domstolen i Strasbourg har i nyere saker pekt på at staten skal ha en upartisk rolle i forhold til religioner og livssyn.

- Man kan derfor spørre seg om en nyetablert statskirkeordning vil få den samme automatiske beskyttelsen som de gamle ordningene hadde, sier Thorson Plesner.

- Uheldig med ekskluderende formuleringer

- Statsreligionen er altså fjernet i Grunnlovens nye paragraf to, men er den nye formuleringen tilstrekkelig i et menneskerettighetsperspektiv?

- Den såkalte "verdiparagrafen" er etter min mening ikke menneskerettsproblematisk i juridisk forstand, så lenge staten ikke er bundet av kristne og humanistiske verdier, sier Thorson Plesner. Hun viser til at høyesterett i Børre Knudsen-saken allerede i 1983 slo fast at den norske staten heller ikke med dagens paragraf 2 (om statens "offentlige religion") er bundet av evangelisk-luthersk tro, og at abortloven derfor ikke var grunnlovsstridig selv om flertallet av biskopene i kirka gikk mot den.

- Men i en videre, mer demokratisk forstand er det uheldig at man forankrer verdigrunnlaget utelukkende i "vor kristne og humanistiske arv". Det er ikke nødvendigvis feil å knytte verdigrunnlaget til en kristen og humanistisk arv i vår del av verden, men i dag er det faktisk pluralistisk oppslutning om menneskerettighetene og ulike grunnverdier, påpeker Thorson Plesner.

- Grunnloven er et dokument det er viktig at alle - også ulike livssynsminoriteter - slutter opp om og identifiserer seg med. Da gir det helt feil signaler at man symbolsk knytter verdigrunnlaget utelukkende til en bestemt tradisjon, sier Thorson Plesner. Hun mener at den nye verdiparagrafen for skolen - basert på Bostadutvalgets forslag - er et eksempel på en mer samlende modell,

Menneskerettslige krenkelser av kirka

Når det gjelder juridisk menneskerettslige utfordringer i forliket, er det først og fremst i forhold til Den norske kirkes religionsfrihet Thorson Plesner ser problemer.

Mens Island og Sverige i 1998 og 2000 løsnet på båndene mellom stat og kirke og samtidig ga sine majoritetskirker status som eget rettssubjekt, innebærer det norske forliket ingen egen rettsstatus for kirka, selv om den skal på sikt få velge sine egne biskoper.

- Det er positivt at kirken skal få overta ansvaret for å utnevne biskoper, men måten man gjør dette på er problematisk, påpeker Plesner.

- Man sier at Den norske kirke skal få utnevne sine religiøse ledere selv hvis den endrer sin organisasjon og valgordning, og hvis politikerne deretter synes ordningene er bra nok og valgoppslutningen høy nok. Dette stemmer dårlig med menneskerettighetstenkning i forhold til trossamfunnenes religionsfrihet, der indre selvstyre og retten til å utnevne egne religiøse ledere er sentral.

Thorson Plesner håper den kommende reformen i kirkens valgordning skaper økt engasjement blant medlemmene, men håper politikerne viser måtehold i sin vurdering av hvorvidt demokratiseringen i kirka gir et ønsket resultat og overlater det til kirkemøtet og biskopene og kirkens øvrige organer.

Endringene i grunnlovsparagrafene innebærer fortsatt begrensninger av Den norske kirkes trosfrihet. Mens Den norske kirke tidligere var forankret i paragraf 2, blir dens rolle som "folkekirke" med forliket forankret i paragraf 16, der det heter Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Det er nesten den samme formulering man finner i den danske grunnloven.

- Det er for det første et stort paradoks at man mer eller mindre ordrett har hentet de over 150 år gamle formuleringene som stadfester den danske statskirken. Man fjerner den norske statskirkeparagrafen og setter i stedet inn en formulering hentet fra det vesteuropeiske landet som har mer samrøre mellom stat og kirke enn Norge.

For det andre mener Thorson Plesner at forslaget innebærer en innblanding i defineringen av Den norske kirkes identitet som trossamfunn.

- Formuleringen om at Den norske kirke skal være en "folkekirke" legger føringer på kirkas profil. Dette er et omdiskutert begrep innad i den kirkelige debatten, som politikerne griper inn i ved å beskrive Den norske kirke på denne måten. I tillegg ligger det uklarheter i formuleringen av den nye paragraf 16. Det kan tolkes som at Den norske kirke støttes av staten så fremt den er en folkekirke, men hva er en "folkekirke"? Og hva skjer hvis kirkemøtet vedtar at kirken ikke lenger ønsker å være en "folkekirke" eller "evangelisk-luthersk", må de da søke en grunnlovsendring? Og har den da ikke lenger rett til støtte?

Thorson Plesner understreker at hun ikke mener man nødvendigvis må tolke paragrafen slik.

- Men vi er altså i en situasjon hvor tolkningen av forliket i utgangspunktet er svært forskjellig fra parti til parti, slik en rekke uttalelser allerede viser. Vi har heller ikke noen særlig skriftlige forarbeider å forholde oss til når det gjelder tolkning på grunn av den svært spesielle saksgangen knyttet til forliket. Dermed blir dette opp til den politiske tautrekkingen i ettertid, og dette er uheldig.

Thorson Plesner mener også det er problematisk i forhold til menneskerettighetene når det i den nye grunnlovsparagrafen heter Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov.

- Trossamfunn skal ha rett til selvbestemmelse når det gjelder egen organisering og andre indre forhold, men her grunnlovsfestes det at Stortinget skal ha myndighet til å gi en lov om dette. Vi får håpe det blir en liten rammelov, men det står det ingenting om i denne avtalen, sier Thorson Plesner.

Hun mener det derfor ikke finnes noen garanti for at Stortinget ikke kan komme til å gi en omfattende kirkelov som sier mye om kirkens identitet og virksomhet.

- Sannsynligheten for dette er stor siden avtalen jo heller ikke legger opp til at Kirkemøtet skal lage en egen kirkeordning som kunne ha kommet i stedet for en slik lov.

Det at kirkelig statsråd avvikles - og med det også bestemmelsen om at over 50 prosent av regjeringen må bestå av statskirkemedlemmer - er menneskerettslig bra. Samtidig er det ifølge Thorson Plesner så mye uavklart med det nye politiske kompromisset at det også er usikkerhet om kirkestyrets menneskerettslige legitimitet.

- Man har avviklet Kongens kirkestyre, men tydeligvis uten å tenke igjennom hva som skal komme i stedet for det på alle de punktene som ikke berører bispeutnevnelser. Hva med ledelse og organisering av prestetjenesten? I forliket ligger at staten fortsatt skal være arbeidsgiver. Dagens ordning har hatt et visst skjær av menneskerettslig legitimitet ved at man har hatt kirkelig statsråd med kirkemedlemmer. Hvem skal fra 2014 styre og lede prestetjenesten på statens vegne når man ikke lenger har kirkestatsråd?

- I praksis kan vel regjeringen delegere dette til kirka?

- Ja, men ligger ingenting i forliket om at man skal gjøre det, og i kirka selv foregår det en stor debatt om hvem man ønsker skal styre dette; skal det skje via rådsstruktur, altså gjennom Kirkerådet, eller via embedsstrukturen, det vil si biskopkollegiet.

Bør evaluere gravferdsforvaltningen
- Når det gjelder livssynslikestilling, er det ikke et paradoks at likebehandling nå nedfelles i Grunnloven, samtidig som gravferdsforvaltningen, hvor altså kirka administrerer gravlundene, videreføres som i dag?

- Med så tette bånd mellom stat og kirke som politikerne fortsatt legger opp til er det kanskje ikke så rart at dette også videreføres lokalt. Det er ikke nødvendigvis et menneskerettslig problem, men minoritetenes rettigheter må ivaretas.

For å få til en ordning som sikrer likebehandling i praksis mener Thorson Plesner forlikets punkt om livssynsnøytrale seremonirom er veldig viktig.

- I forlengelsen av dette, bør man se på i hvilken måte man kan sikre likebehandling i forvaltningen av gravlundene. Hvis det ikke lar seg gjøre på en måte som minoritetene ikke opplever som krenkende, bør man endre forvaltningen.

Thorson Plesner mener det hadde vært bedre om politikerne hadde innsett at slike grunnlovsendringer som statskirkeforliket innebærer hadde fortjent en mer gjennomtenkt og forsvarlig saksbehandling.

- I realiteten kommer Norge med disse endringene ikke lenger enn der de andre statskirkelandene - som Island, Danmark og England - har vært i mange tiår. De har ordninger hvor det formelt sett er staten som utnevner biskoper, men den blander seg i praksis aldri opp i utnevnelsene på den måten den har gjort i Norge. Ved at man i tillegg lar være å gjøre det Sverige, Island og Finland har gjort, nemlig å gi kirkene status som selvstendige rettssubjekt, er Norge i bunn og grunn fortsatt dårligst i klassen når det gjelder avvikling av statskirka i vesteuropeisk sammenheng. Det er et paradoks at det etter så mange tiår med reformer og diskusjoner skulle ende opp i et så lite skritt, avslutter Thorson Plesner.