22 år gamle Elliot Rodger, som fredag kveld begikk massemord i California, var motivert av kvinnehat. Det er ikke første gang dette motivet har resultert i menn som går amok med skytevåpen.

Fellestrekket i sakene er menn som ikke har lykkes med kvinner, og som til gjengjeld utvikler et grenseløst raseri mot dem. Men dreier det seg så bare om enkeltstående tilfeller, om gærninger uten noen forbindelse til kulturen for øvrig, eller sier det noe om et bredere felt av kvinnehat?

Fellestrekket i sakene er menn som ikke har lykkes med kvinner, og som til gjengjeld utvikler et grenseløst raseri mot dem.

De onde kvinnene

«Jeg vil straffe alle kvinner for den forbrytelsen det er å nekte meg sex … Jeg kan ikke drepe hver eneste kvinne i verden, men jeg kan levere et ødeleggende angrep som vil skake dem alle langt inn i de onde hjertene deres,» skrev Rodger i det 137 sider lange manifestet han etterlot seg.

Rodger handlet alene, men han hadde funnet likesinnede på nett, blant annet på nettsiden «PUAHate.com» (en nettside som har vært nede siden massemorderen ble kjent). I manifestet skrev han om dette forumet: «Det er et forum som er fullt av menn som er sulteforet på sex, akkurat som meg. Mange av dem har sine egne teorier om hva kvinner tiltrekkes av, og mange av dem deler mitt hat mot kvinner, selv om de, i motsetning til meg, er for feige til å handle ut fra det. Å lese disse innleggene bekreftet bare mange av de teoriene jeg hadde om hvor onde og degenererte kvinner virkelig er.»

Bergensbloggeren Eivind Berge var raskt på banen med et innlegg på bloggen sin hvor han roste manifestet til Elliot Rodger. «Denne monsterjomfruen er et ekte produkt av vårt sexfiendtlige feministsamfunn som fornekter at ufrivillig sølibat noensinne kan være et problem og er mer opptatt av å konstruere den bisarre løgnen at kvinner kan være voldtektsforbrytere enn å anerkjenne de grunnleggende behovene til menn. Du høster som du sår,» skrev han.

Mannosfæren

Det at menn har seksuelle behov som må tilfredsstilles, og ideen om at kvinner er forpliktet til å «gi» menn sex, går igjen i den såkalte «mannosfæren». Dette er en webvirkelighet hvor menn møtes på blogger og i diskusjonsfora for å forenes mot en felles fiende – kvinner. Innenfor dette segmentet finner vi en bred kultur av aktivister som har fokus på menns rettigheter. Man mener at feminismen har gått for langt, og at det er kvinner som har makten. Mens en del har utgangspunkt i fedrerettigheter og barnefordeling, finner vi også mye aggresjon mot kvinner. Rodger brukte beskrivelsen alfahann om seg selv i manifestet, og også det er noe mennene i mannosfæren trakter etter å være. Kvinner er til for menns skyld, og menn har krav på å få dekket sine seksuelle behov. Det er slett ikke uvanlig å lese legitimering av vold og voldtekt mot kvinner.

Ideen om at kvinner er forpliktet til å «gi» menn sex, går igjen i den såkalte «mannosfæren».

Vi vet at Rodger abonnerte på en rekke mannsaktivistiske YouTube-kanaler, samt såkalte Pick Up Artist-kanaler. Dette er en egen sjanger hvor menn skal få tips om hvordan de skal «plukke opp» damer, men hvor også kvinnehatet er svært åpent og allestedsnærværende. I dette universet følte han at han fant støtte for sine ideer.

Kvinnehatende massemordere

Elliot Rodger er ikke den første mannen som har grepet til våpen for å hevne seg på kvinner. I 1989 begikk 25 år gamle Marc Lépine en skolemassakre ved École Polytechnique de Montréal i Canada. Han drepte 14 kvinner og skadet en rekke flere før han skjøt seg selv. Han etterlot et selvmordsbrev hvor han blant annet skrev: «Jeg ber dere notere at om jeg begår selvmord i dag, 06.12.1989, er det ikke av økonomiske … men av politiske årsaker. Fordi jeg besluttet å sende feministene, som alltid har ødelagt livet mitt, til deres skaper. … feministene har alltid gjort meg rasende.»

Og i 2009 gikk 48 år gamle George Sodini inn på et treningssenter i Pittsburgh, USA, og åpnet ild i en aerobicklasse. Tre kvinner ble drept og ni andre skadeskutt. Sodini var i likhet med Rodger besatt av at han ikke fikk sex. Han betraktet seg selv som attraktiv, og sutret i likhet med Rodger over at kvinnene ikke var i stand til å se hvilket kupp han var. Kvinnene hadde altså skylden, og det var det klare motivet bak massakren.

Soloterrorister som tilskrives andre ideologiske motiver, som Anders Behring Breivik, har også gjerne kvinnehat som et ideologisk bimotiv, ofte forkledd som en motstand mot feminismen.

Ideologi og personlighet

Den kvinnehatende ideologien finnes så klart ikke bare i de mer ekstreme utkantene av Internett. Det er bare å se på diskusjonsfeltene i nettavisene, hvor de sinte og bitre menn har fått en godt synlig arena de siste årene. Det er mange av dem. Men nettopp fordi de er så mange, og de fleste av dem ikke begår massedrap, kan vi konstatere at det å hate kvinner ikke i seg selv fører til voldsbruk.

Det som skiller ideologisk motiverte massedrapsmenn fra den alminnelige islamhater, kvinnehater eller antiabortaktivist, er et spesielt sett av personlighetstrekk. Et trekk som går igjen, er at drapsmannen ser seg selv som et offer for andres ondskap, og at han utpeker en gruppe som årsak til hans egne problemer. Han mener seg stadig krenket. Forståelsen av verden er gjennomgående paranoid, og verdensbildet er selvopptatt. Denne typen drapsmann mener å ha en spesiell rett som andre berøver ham, og han reagerer med å bli rasende og søke hevn. Han mangler også empati i en grad som overgår den vanlige netthateren. Og han sliter som oftest sterkt sosialt og med kvinner. Det siste gjelder faktisk i like stor grad for terrorister med en annen motivasjon enn kvinnehat, noe som kan forklare den høye forekomsten av misogyni hos soloterrorister generelt.

Soloterrorister henter så å si alltid motivasjonen fra hatstrømninger i den bredere kulturen.

Disse personlighetstrekkene utelukker ikke at handlingene er ideologisk motivert.

Soloterrorister henter så å si alltid motivasjonen fra hatstrømninger i den bredere kulturen. De er sjelden originale tenkere. Gjennom kontakt med andre på nett finner den potensielle soloterroristen en retning på hatet sitt. Da Anders Behring Breivik dukket opp, var islamhatet blitt godt synlig i samfunnet, ikke minst i nettsfæren av såkalte counterjihad-skribenter. Breivik var en aktiv leser av de mer ekstreme bloggene på feltet, som skisserte opp et verdensbilde han internaliserte i den grad at det meste av manifestet hans er klipp og lim fra andre skribenter. Han kunne muligens blitt massemorder også uten denne subkulturen av netthat og konspirasjonsteorier, men han kunne ikke ha blitt kommandant Breivik på Utøya og i Regjeringskvartalet.

Tempereturmålere på hatstrømninger

«Kvinner er som pest. De fortjener ikke å ha noen rettigheter. Ondskapen deres må stanses for å forhindre at fremtidige generasjoner degenererer. Kvinner er skadelige, onde, barbariske dyr, og de trenger å bli behandlet som det,» skrev Elliot Rodger i manifestet sitt. Selv anså han seg som gloriøs og gudelik og mente andre menn bare var for feige til å ta grep. Hans «hevntokt» resulterte i 6 drepte, i tillegg til drapsmannen selv, og 13 skadde.

Fordi soloterrorister så å si alltid handler i tråd med bredere hatstrømninger i kulturen, er det ikke overraskende at det dukker opp en Elliot Rodger. Og nettopp derfor er det viktig å ta netthatet på alvor. Ikke fordi de fleste netthatere vil bli terrorister, men fordi noen av dem vil bli det. Ved ikke å ta denne sammenhengen på alvor, kan vi lett også overse hvor neste slag kan komme fra. Derfor er den en grov feil å overse det utbredte kvinnehatet eller bortforklare det. For det er ikke bare ubehagelig – vi vet at det har gitt seg voldelige utslag før, og at det høyst sannsynlig kommer til å gjøre det igjen.