I oktober 2014 ble hun lansert i Fritanke.no som «Humanisten som skal jobbe i feltprestkorpset». Jobben var blant annet å utrede det som nå har blitt stillingen som «feltlivssynshumanist» – en stilling Ida Helene Henriksen fikk og ble seremonielt innviet i før helga.

Nå er engasjementet til Kosberg over og en av de siste oppgavene i jobben har vært å skrive en rapport med tilbakemeldinger og innspill til Forsvaret om veien videre, på bakgrunn av erfaringene hun har gjort seg underveis.

Rapporten «Humanistisk livssynsbetjening i Forsvaret» var ferdig i desember, men den har ikke vært offentlig. Vi har søkt om og fått innvilget innsyn.

Soldatenes reelle livssyn må legges til grunn

Kosberg roser Forsvaret for å ha tatt et første skritt i riktig retning ved nå å ha ansatt en felthumanist og en feltimam. Hun gjør det imidlertid tydelig at Forsvaret har langt igjen. Hvis Forsvaret tror de er i mål med disse to stillingene, så tar de feil, skal vi tro Kosberg.

Hovedårsaken er prinsippet som også Feltprestkorpset, departementet, tillitsmannsverket i Forsvaret med flere legger til grunn, nemlig at det er soldatenes behov som skal stå i sentrum.

Kosberg utfordrer tankegangen som ser ut til å ligge til grunn for dagens fordeling, nemlig at «de aller fleste nordmenn er medlem av Den norske kirke, og vil følgelig ønske samtaler med en prest».

Kosberg fastholder at denne tankegangen gir en kraftig skjevfordeling sammenlignet med hva som reelt sett er tros- og livssynssammensetningen blant soldatene. Hun mener det er mer dekkende å kartlegge fordelingen av soldatenes tro og livssyn gjennom spørreundersøkelser, eller slik man for eksempel gjør det i Nederland; Man spør ganske enkelt soldatene når de begynner hva slags tros- og livssynsbetjening de ønsker seg.

Dette har ført til at samtaletjenesten i det nederlandske forsvaret i dag har 53 protestanter, 55 katolikker, 38 livssynshumanister, to muslimer, to jøder og to hinduer.

I Norge: Fortsatt 96 prosent Dnk-prester

I det norske Forsvaret er det til sammenligning 53 ansatte feltprester fra Den norske kirke, én livssynshumanist og én muslim. Det betyr at det er 96 prosent prester i en befolkning der det tross alt ikke er mer enn 73 prosent som er medlem i Den norske kirke. Legger man til de seks prosentene som er medlem i andre kristne tros- og livssynssamfunn, ender man opp med 79 prosent kristne i Norge.

Så selv om man faktisk legger medlemstall til grunn, et prinsipp Kosberg er uenig i, så er skjevfordelingen betydelig. Kosberg mener dette fører til en urimelig favorisering av de som er medlemmer i Den norske kirke, samtidig som det fratar andre et godt nok tilbud.

For å underbygge at medlemstall ikke er en god måte å måle reell tros- og livssynstilhørighet på, viser Kosberg til statistikk som tyder på at under halvparten, 48 prosent, av Den norske kirkes medlemmer oppfatter seg som kristne, mens 33 prosent av dem oppgir at de er ateister. Dette viser en undersøkelse Respons Analyse har gjort for Aftenposten. Kosberg peker også på forskning som tyder på at livssynssammensetningen i Forsvaret er noenlunde lik fordelingen i det norske samfunnet generelt.

Videre er hun sterkt kritisk til at de 14 prosentene av den norske befolkningen som ikke er medlem i noe tros- og livssynssamfunn, ikke skal regnes med i totalen. Hun kritiserer beregningsmåten til Feltprestkorpset når de gjennom en slik manøver, kombinert med å legge Den norske kirkes medlemstall til grunn, i 2009 beregnet seg fram til dagens skjevfordeling (se nederst på side 33).

– Dette må betegnes som en lite etterrettelig regnemåte utført av Feltprestkorpset selv, slår hun fast.

Kosberg bemerker også at de mange livssynshumanistene i det nederlandske forsvaret neppe hadde fått noe særlig bra tilbud hvis de hadde brukt den norske beregningsmåten. Den nederlandske humanistorganisasjonen har bare rundt 10.000 medlemmer (0,06 prosent av befolkningen), og ville ikke ha utløst en eneste livssynshumanistisk samtalepartner. Men når man heller spør brukerne direkte hvilken livssynsbetjening de ønsker, ender nederlenderne altså opp med 25 prosent livssynshumanister (38 av totalt 152).

Kosbergs rapport inneholder ellers en fyldig gjennomgang av tilsvarende forhold ved norske sykehus og fengsler. Hun drøfter forskjellsbehandlingen ved sykehusene, der det med ett unntak utelukkende er Dnk-prester som er ansatt på heltid, mens representanter fra andre tros- og livssyn kan tilkalles ved behov.

– Dette ser ikke ut til å fungere særlig godt. Hvis tilbudet skal bli like godt for alle er det et poeng er at tros- og livssynspersonell ansettes på samme vilkår, slår Kosberg fast.

«Hva skal dere med sjelesorg, dere har jo ikke sjel?»

Norunn Kosberg går videre hardt til verks mot det hun oppfatter som majoritetsblindhet blant prestene. Hovedinnvendingen her går på selvoppfattelsen om at det «tross alt er prestene som er best egnet» til å ta seg av det som i bransjen kalles «sjelesorg».

«Hva skal dere sekulære med sjelesorg – dere har jo ikke sjel?» er blant tingene Kosberg har fått høre fra prester.

Dette er en helt misforstått holdning, argumenterer hun, og peker på at mye av årsaken til forvirringen ligger nettopp i begreper som «sjelesorg». For selv om livssynshumanister definitivt ikke tror det eksisterer noen «sjel» uavhengig av kroppen, så har selvsagt også humanister behov for omsorg, forståelse og hjelp.

– Hvis man ser på sjelesorg som «omsorg for sjelen», og definerer «sjel» som vårt indre, psykologiske liv, er det ingen grunn til at ikke-religiøse skulle ha mindre behov for slik omsorg enn religiøse mennesker, skriver Kosberg.

Begrepene er altså en del av problemet, poengterer hun, og mener et begrep som «feltprestkorpset» burde vært byttet ut med det mer livssynsnøytrale «samtaletjenesten» eller noe lignende. Og begrepet «sjelesorg» kunne for eksempel ha vært byttet ut med «personlig rådgivning».

– Begrepene signaliserer at det kun er representanter fra den kristne tro som er representert. Da blir det lett å tenke at ikke-kristne og ikke-religiøse ikke har noe å gjøre innenfor en slik ordning, skriver hun.

Revirmarkering

Men majoritetsblindheten handler ikke bare om en ubevisst holdning til begreper. Det handler også rett og slett om politisk kamp og revirmarkering.

Ett eksempel på det er en høringsuttalelse fra Oslo bispedømmeråd som ganske enkelt slår fast, i forbindelse med diskusjonen rundt prester på sykehjemmene i hovedstaden, at så lenge en stor andel av beboerne er medlemmer av Den norske kirke eller andre kristne trossamfunn, så bør oppgaven ivaretas av prester.

– Dette er et eksempel på holdningen at det er legitimt at flertallets tro har forrang foran mindretallet, og at når flertallet er stort nok, så trenger man ikke ta hensyn til mindretallet, skriver Kosberg.

Et annet eksempel er at både Presteforeningen og fagforeningen Teologene har motsatt seg at andre enn prester skal kunne utføre det som tradisjonelt har vært prestens jobb i Forsvaret, i helsetjenesten og i fengsler. I konklusjonen bemerker hun at det fortsatt er en god del gjenstridighet og motstand blant feltprestene mot at det skal komme noe annet enn kristendom inn Feltprestkorpset.

– Dette har lenge vært en fremmed tanke for mange, skriver hun og viser for eksempel til uttalelser fra leder for Presteforeningen, Martin Enstad, i denne artikkelen om Norges første «sykehushumanist» Cathrine Bang Hellum ved St. Olavs Hospital i Trondheim

Kosberg trekker også fram Fritanke.nos intervju med Camilla Strøm-Andresen i Bergen som eksempel på hvordan kristendommen i praksis får monopol på felles sorg.

Noen blir faktisk ateister av å være i skyttergravene

Kosberg tar videre for seg munnhellet «det finnes ingen ateister i skyttergravene», som hun også oppgir å ha fått høre varianter av i løpet av sine to år i Forsvaret.

Den underliggende ideen er at ateisme kan være greit å leve med så lenge ingen farer truer, men at i skyttergravene, der livet faktisk står på spill, så blir ateisme og livssynshumanisme for svakt. Da søker man mot Gud.

Kosberg har liten forståelse for ordtaket. Hun mener det underliggende budskapet er at det bare er religion som kan tilby en (høyere) mening, samt at utsagnet framstiller humanetikken som en godværsreligion som ikke holder når det virkelig gjelder.

Hun mener det ofte er det motsatte som er tilfellet.

– Mange som har opplevd krig eller farlige situasjoner og tragedie har gitt uttrykk for at de har kommet til motsatt konklusjon: En allgod og allmektig gud kan ikke eksistere, skriver Kosberg.

«Bønn på linje» må avskaffes

Kosberg kritiserer videre presset som feltprestene i realiteten utsetter soldatene for, bevisst eller ubevisst, om å delta i kristne fellesaktiviteter. Det er altså ikke nok med at minoritetslivssynene ikke får et tilbud. De må også delta i majoritetsreligionens arrangement. Dette finner Kosberg særlig kritikkverdig.

«Bønn på linje» og kirkeparade er eksempler på aktiviteter der det formelt er fritaksrett, men hvor denne kan framstå noe illusorisk, skriver hun.

– Et problem er at alle i utgangspunktet må delta, hvis de ikke aktivt ber om å slippe. Soldatene kan reservere seg, men må noen ganger bekjentgjøre dette på en måte som blir veldig synlig for alle de andre, skriver hun.

Hun mener «Bønn på linje» bør avskaffes.

– Det er gode grunner til at denne seremonien øyeblikkelig må utgå. Jeg vil påstå at ingen soldat får krenket retten til fri religionsutøvelse ved ikke å få et tilbud om «bønn på linje». Hvis seremonien er ment å skape samhold blant soldatene, bør det heller utarbeides inkluderende seremonier, skriver Kosberg.

Det samme gjelder aktiviteter som har preg av sosiale fellestilbud, som for eksempel wienerbrød og kaffe. Kosberg har hørt om flere eksempler på at slike tilbud knyttes opp mot religiøse arrangement som feltgudstjeneste, noe hun fraråder.

Hvis presten ikke skal være prest, så trenger man ingen prest

Kosberg mener prestenes majoritetsblindhet også viser seg i en selvoppfattelse om at det ikke er noe problem for dem å være «nøytrale» hvis brukeren skulle ønske det. Hun kaller dette «presten kan ivareta alle»-perspektivet, og oppfatter det som en ganske vanlig holdning.

Som en kommentar til dette sier hun at det ikke er opp til «hjelperen» å definere hva som er greit for brukeren, og etterspør mer ydmykhet. Hun har for eksempel hørt prester si at «hvis noen har et problem med å snakke med meg fordi jeg er prest, så er det de som har et problem».

– Å kreve at de andre «må tåle» noe, vil man kunne kalle majoritetsarroganse. Det kan godt hende presten gjerne vil være medmenneske og er flink til å ikke nevne Gud. Men jeg vet at hun er prest, noe som kanskje preger hennes blikk på meg, Som ikke-religiøs hadde jeg kanskje også holdt «guarden» oppe, mentalt sett, hvis en prest, som er preget av sitt kristne verdensbilde, skulle ha en eksistensiell samtale med meg for å hjelpe meg i en vanskelig situasjon, skriver hun.

Hun mener «presten kan ivareta alle»-perspektivet like gjerne kan brukes som et argument for at man ikke trenger å ansette prester i det hele tatt.

– Da kan man like gjerne snakke med en sosionom eller andre som har samtale som spesialfelt, skriver hun.

Kosberg spissformulerer det slik: «Hvis presten ikke skal være prest, så trenger man heller ikke en prest».

Råd for veien videre

Kosberg avslutter rapporten med noen velmente råd for veien videre.

• Relevant personell bør være tilgjengelig for brukerne, basert på deres reelle livssynspreferanser.
• Fellesseremonier i Forsvaret bør ikke være konfesjonstilknyttede, og hvis det arrangeres konfesjonsspesifikke seremonier må det være aktiv påmelding.
• Kristne fellesseremonier må avskaffes, som for eksempel «Bønn på linje».
• Seremonirom i Forsvaret bør være livssynsåpne.

Les hele rapporten.

Les svar på kritikken fra feltprost Alf-Petter Hagesæther.