Tradisjonelt har statskirkeprester vært enerådende når det gjelder omsorg, religiøs og eksistensiell støtte på sykehus, i fengsler og i Forsvaret. Slik kan det ikke være lenger, når stadig økende andeler av befolkningen ikke har et kristent livssyn.

Så langt er alle enige. Men hva skal vi gjøre med det? Det var blant temaene som ble tatt opp på konferansen «Chaplaincy på norsk» i Oslo på tirsdag.

Her er noen av motsetningene i debatten:

• Bør sykehusene, fengslene og Forsvaret ansette samtalepartnere fra andre religioner og livssyn, eller løses det best pr. i dag med bare å ha prester ansatt og så ha en tilkallingsliste over samtalepartnere fra andre religioner/livssyn?
• Skal slike nyansettelser erstatte tidligere prestestillinger, eller komme i tillegg?
• Skal de ansatte samtalepartnerne (prester og andre) ha en klar tilknytning til tros- og livssynssamfunnet de er en del av, eller skal de først og fremst betraktes som ansatte ved den offentlige institusjonen?
• Bør den offentlige samtaletjenesten være sekulær som hovedregel, med en ordning der samtalepartnere med definert tros- og livssynstilknytning kan tilkalles ved behov?

Vil ikke ansette andre fordi det ikke er etterspørsel

Når det gjelder det første punktet, har sykehusprestene i Oslo en litt annen tilnærming enn sine kolleger i Trondheim og Bergen.

I Oslo har sykehusprestene så langt holdt fast på at det bare skal være prester tilsatt, mens representanter for andre trosretninger og livssyn kan tilkalles ved behov.

Men her har det ikke vært så mye etterspørsel, skal vi tro sykehusprest i Oslo, Jan Gaute Sirevåg. Han innledet under tirsdagens konferanse med at det må være pasientenes behov som styrer tilbudet av samtalepartnere. Og siden etterspørselen etter andre religioner og livssyn fra dagens Oslo-pasienter er svært lav, er ikke tiden moden for å ansette noen andre ennå, mente han.

Sirevåg understreket at sykehusprestene i Oslo gjør mye for å markedsføre tilbudet med samtalepartnere fra andre religioner og livssyn, men at det har vært liten interesse. Han er ikke prinsipiell motstander av å ansette andre, men gjorde det tydelig på at eventuelle nyansettelser ikke må gå på bekostning av antallet sykehusprester.

– Nødvendig å ansette før etterspørselen kommer

I Trondheim og Bergen har sykehusprestene en litt annen innstilling. Begge steder jobber det samtalepartnere som ikke er kristne, og som er lønnet med midler som tidligere gikk til prestestillinger. Ved Haukeland sykehus i Bergen har de tilsatt en buddhist, mens ved St. Olavs hospital i Trondheim jobber Cathrine Bang Hellum som humanistisk, ikke-religiøs samtalepartner.

I en debatt senere under konferansen, understreket sjef for sykehusprestene i Trondheim, Øyvind Taraldset Sørensen, at tilstedeværelse er helt nødvendig for etterspørselen. Ikke-religiøse Cathrine Bang Hellum har hatt over 200 samtaler hvor hun har vært ønsket framfor en prest, fortalte han. Sørensen ga klart uttrykk for at denne etterspørselen ikke ville ha vært der hvis Bang Hellum bare hadde stått på en tilkallingsliste, og ikke faktisk jobbet på sykehuset.

Han fikk støtte fra sjefen for feltprestkorpset i Forsvaret, Alf Petter Hagesæther, samt fra Ghulam Abbas som står på tilkallingslista over frivillige samtalepartnere i Oslo. Begge ga klart uttrykk for at etterspørselen først kommer når det er et mangfoldig tilbud tilstede i hverdagen. Derfor er det nødvendig å ansette ikke-kristne samtalepartnere, og ikke bare ha dem på en tilkallingsliste, mente de.

Abbas sa at han visste om mange tilfeller der prestene i Oslo hadde blitt tilkalt av sykepleier, og ikke videreformidlet beskjed til ham og de andre i tilkallingsnettverket til tross for at de burde ha skjønt at pasienten ikke var kristen.

Les Oslo-sykehusprest Øystein Buers tilsvar til dette nederst i artikkelen.

På ulike kloder

En annen motsetning som kom til synes under konferansen, er i hvilken grad prester og samtalepartnere fra andre tros- og livssyn skal ha en definert organisatorisk tilknytning til sine respektive trossamfunn, eller om de først og fremst skal jobbe for og ha sin lojalitet til institusjonen (sykehuset, fengselet eller Forsvaret).

Her var det klar uenighet mellom en katolsk prest i panelet, Torbjørn Olsen, og Sørensen. Katolikken Olsen forsvarte en sterk kobling mellom trossamfunnene og institusjonene.

– Her er vi på forskjellig klode. Skal man gi en katolikk god betjening er det helt nødvendig med en prest som har en klar og tydelig tilknytning til kirken, slo Olsen fast.

Øyvind Taraldset Sørensen repliserte at han befinner seg svært godt på en annen klode enn Olsen. Han understreket at det å være sykehusprest er veldig mye mer enn klassiske presteoppgaver som å forvalte sakramenter, ritualer og forkynne evangeliet. Jobben hans handler først og fremst om å være samtalepartner for mennesker i krise – om å være et medmenneske, fortalte han. Det handler ikke først og fremst om å være prest. Derfor bør tilknytningen til institusjonen være viktigere enn tilknytningen til trossamfunnet, mente Sørensen.

Alf Petter Hagesæther fra Forsvaret tok replikk og støttet katolikken i at det bør være en tydelig tilknytning til tros- og livssynsorganisasjonen. Dette er for eksempel noe Forsvaret har vært opptatt av i saken om tilsetting av en ny «feltlivssynshumanist». Her er det viktig for Forsvaret at Human-Etisk Forbund er villig til å være såkalt sendeorganisasjon.

– Sekulær førstelinje møter ikke pasientens behov

Human-Etisk Forbund primærstandpunkt at førstelinjetjenesten bør være sekulær. Forbundet mener at de som er ansatt som samtalepartnere skal ansettes på grunn av sine faglige egenskaper, og ikke ha en spesifisert tros- og livssynstilknytning. Hvis det oppstår behov for spesifikk livssynsbetjening, løses dette best ved å ha en tilkallingsliste, mener forbundet.

Dette er noe alle sykehusprestene Fritanke.no har vært i kontakt med sier klart nei til. Årsaken de oppgir, er at pasientenes religiøse behov som oftest henger sømløst sammen med deres allmennmenneskelige behov. Og når dette er sømløst integrerte behov hos pasientene, må det være sømløst integrert også på tilbydersiden, slik prestene ser det. Derfor er det viktig at de tilsatte også kan løse den enkeltes tros- og livssynsbehov.

Hvis for eksempel en pasient, etter det som kanskje har vært en lang ikke-religiøs samtale, spør om samtalepartneren kan be en bønn, er det ikke noen god løsning med en tilkallingsliste der det kanskje kommer en prest om en dag eller to. Det religiøse behovet må løses der og da, og da må det være noen tilstede som kan ta seg av det, er argumentet.

Fire humanister og tre prester på sykehuset i Utrecht

Dette poenget ble også indirekte understreket av Willem Blokland, humanistisk samtalepartner ved universitetssykehuset i Utrecht, Nederland, som holdt en innledning senere på dagen.

I Utrecht har de en radikalt annen fordeling når det gjelder samtalepartnernes tros- og livssynstilknytning enn i Norge. Samtaletjenesten ved sykehuset har fire humanister, tre prester, én muslim og én buddhist. Men til tross for at fordelingen er en annen, er ikke førstelinjetjenesten sekulær. Alle har en definert tros- og livssynstilhørighet.

– Det er alltid noen som vil ha religiøs betjening, understreket Blokland i sin innledning.

Avviser kritikken fra Ghulam Abbas

Sykehusprest i Oslo, Øystein Buer, avviser overfor Fritanke.no på telefon Ghulam Abbas’ påstand om at sykehusprester i Oslo ikke er flinke nok til å sette videre til tros- og livssynsrepresentantene på tilkallingslista når de burde skjønne at pasienten ikke er kristen.

– Vi kan selvsagt ikke påtvinge folk samtaler de ikke ønsker seg. Hvis jeg har blitt tilkalt for å ta en prat med en pasient, spør jeg alltid om han/hun virkelig vil snakke med meg. Dette er en så innarbeidet rutine at jeg har vondt for å tro at det Abbas sier kan stemme, sier Buer til Fritanke.no.

Han poengterer at sykehusprestene i Oslo ikke har noe imot at det tilsettes samtalepartnere som ikke er kristne, men at de ikke ønsker at disse stillingene skal opprettes på bekostning av prestestillingene.

– Vi er allerede for få. Det totale samtaletilbudet må styrkes. Det er det vi ønsker å oppnå når vi insisterer på at ikke-kristne stillinger må komme i tillegg til de prestestillingene vi allerede har, sier han.

Buer anerkjenner argumentet om at etterspørselen etter ikke-kristne samtaletjenester trolig vil øke hvis man ansetter folk, istedenfor bare å ha dem på en tilkallingsliste, men understreker at det ikke er riktig å bygge ned prestetjenesten for å få til dette.