«Kan dere ikke bare forstå at det er Jesus som er frelseren!?» Disse ordene falt fra en mektig irritert kristen politiker i samtaler om KRL-faget på midten av 90-tallet. Minoritetene, det vil si buddhister, jøder, muslimer, nyåndelige og humanister hadde funnet sammen i kampen mot nedleggelse av livssynsfaget og opprettelsen av et forkynnende, obligatorisk kristendomsfag med «nogo attåt».

Vi har heldigvis kommet langt med dialogen i Norge, siden den spede begynnelsen for mer enn tjue år siden. I den anledning samlet Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) sine medlemmer, samarbeidspartnere og venner til Gjestebud på Litteraturhuset i Oslo.

– Dialog er en samtale hvor vi vil hverandre vel, stadfestet STL-leder Espen Lynne Amundsen da han ønsket rundt 80 personer velkommen. Amundsen er representant for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige og har ledet STL siden 2011.

Hensikten med gjestebudet var å markere tros- og livssynsdialogens viktige funksjon i det norske samfunnet, med boklansering, prisutdeling og erfaringer fra inn- og utland. I salen var foruten representanter fra STLs medlemsorganisasjoner bl.a. ansatte i Kulturdepartementet (som har ansvar for livssynspolitikken), Kirkedepartementet, og mange forskere innenfor teologi, religionshistorie og mangfold.

Respekt, toleranse og vanskelig samarbeid

– Det som for den ene synes som en lite vis vei, kan for en annen være veien til visdom, innledet forfatter Vigdis Garbarek med noen ord om gjensidighet.

Vi kan gjenfinne dette i Norsk Humanistmanifest 2006: Vi har respekt for at andre har valgt andre livssyn enn oss selv, men bare toleranse for innholdet i andres tro. Det kan være en vanskelig øvelse når både følelsene og meningene blir sterke. Samtidig er det den samme respekten og toleransen vi forventer tilbake.

I STL møtes store og små tros- og livssynssamfunn på like fot, for å fremme respekt, dialog og forståelse. Rådet arbeidet politisk for likebehandling og dialogisk for bedre kjennskap til mangfoldet.

Toppledernes dialog

STL har blant annet en arena for de øverste lederne i medlemsorganisasjonene, Religions- og livssynslederforum. De fremmøtte på gjestebudet fikk et eksklusivt, lite innblikk i deres pågående samtale fra scenen. Fra 2007 møtes har ledende biskoper, noen styreledere, en stavspresident, rabbiner, imam, synodeformann, munk og andre med fremtredende titler møtt hverandre jevnlig. I denne sammenhengen er de ikke først og fremst politiske aktører, og de har blitt beskyldt for å være for lite synlige sammen.

Topplederne som deltok på gjestebudet var opptatt av å sikre en nær og god dialog også i konflikter og om vanskelige temaer, som i karikaturstriden. Et annet eksempel var når Den norske kirke og Islamsk Råd Norge i 2007 kom med en felles uttalelse om retten til å konvertere. Lederne var opptatt av at man gjennom dialogen humaniserer hverandre, ikke demoniserer. Men like lite som man kan tvinge noen til å forelske seg, kan man tvinge noen til å ha dialog.

Humanistfri dialog?

Det var veldig synd at Human-Etisk Forbund (HEF) ikke var representert i panelet, for nettopp humanistenes deltakelse er særegent for Norge. Flere tilstedeværende etterlyste humanister og muslimer i panelet. De siste seks årene har Åse Kleveland vært Human-Etisk Forbunds representant i STLs Religions- og livssynslederforum, i kraft av sin rolle som HEFs styreleder. Lederforumet har ikke hatt noen samling etter HEFs landsmøte i juni, hvor Tom Hedalen ble valgt til styreleder . Lederforum i STL møtes to ganger årlig, og er en ren samtaleplattform, uten beslutningsmyndighet. Den muslimske representanten i lederforumet ble i dag forhindret fra å delta av personlige årsaker.

Tre kvarter med dialog på scenen, med ansiktene mot salen, ikke mot hverandre, er ikke en rettferdig presentasjon av lederforumets funksjon. Som en av svært få, har jeg tidligere vært tilstede på lederforumets dagssamlinger, hvor de har mye lengre tid til å gå i dybden, dvele ved hverandres tanker og være grundig og direkte med hverandre. Jeg opplevde nettopp hvor viktig det var at de hadde et sted hvor de uten presse eller andre eksterne representanter kan snakke ærlig og åpent med hverandre. De personlige relasjonene som formes mellom lederne er viktige.

Når disse topplederne har sittet ansikt til ansikt og snakket om både sin personlige tro og samfunnets mangfold, gjør det at veien er mye kortere til å ta direkte kontakt med hverandre i en situasjon hvor det oppstår konflikt, kriser eller andre utfordringer. Det tjener alle på.

Viktig politisk arbeid i rådet

STL kan bare fasilitere dialogen for representantene for tros- og livssynssamfunnene, og er helt avhengig av deres deltakelse og støtte. STL selv har kun to stillingshjemler i sekretariatet. I selve rådet, som har beslutningsmyndighet, sitter to representanter fra hver av STLs medlemsorganisasjoner. HEF er representert ved generalsekretær Kristin Mile og fagsjef Bente Sandvig. Sandvig var STLs leder fra 2007 til 2011. I rådet har hver organisasjon én stemme, men det er svært sjelden avstemninger. Rådet fatter beslutninger med konsensus, og bruker ofte tid på å finne frem til en posisjon som alle kan samles om. Dette er spesielt viktig når rådet gir politiske råd som regjeringen ofte etterspør når de skal utforme politikk om livssyn og mangfold.

Svært få av de mindre medlemsorganisasjonene avgir selv slike høringsuttalelser til myndighetene, fordi det er omfattende arbeid, men gjennom STL er de involvert og representert. Også når det er uenighet, hender det at STL informerer myndighetene om hva uenigheten består i og hvem som mener hva. På denne måten bidrar man konstruktivt til å gi et godt beslutningsgrunnlag.

Ny bok: Dialog er svaret på alt

Frekk forslag er spesialisert på debattbøker, men gir denne gang ut bok om dialog sammen med STL. Den halvt ironiske tittelen er «Dialog er svaret på alt». Bokens redaktør Nicolai Strøm-Olsen sa rett ut at han var usikker på om forlaget likte dialog. De anså det mer som et moteord for politikere.

– Tros- og livssynsdialog kan høres tannløst ut, men har i Norge bidratt til å unngå konflikter, fortalte Strøm-Olsen i presentasjonen av boken. Det var tydelig at han hadde fått en annen oppfatning av dialog gjennom sitt arbeid med boken og de dialogerfaringene som kommer frem der.

Anne Sender, som er tidligere forstander i Det Mosaiske Trossamfund, understreket at dialogen må foregå i presens, handle om nåtid og ikke dvele ved gamle lidelser. Hun har skrevet en artikkel i den nye dialogboka.

Sender mener også at HEF har vært viktige til å hjelpe andre minoriteter med å finne riktig plass ved siden av statskirken. Samtidig har det vært viktig at kirken selv har vært representert i dialogen. Dette er ikke en kamp mot kirken, men for like rettigheter. Det var nok en øyeåpner for kirken, og ble starten på slutten for statskirkeordningen.

Er dialog noen vits for humanister?

Så gjør dialogen noen forskjell? Er det noen vists for et humanistisk livssynssamfunn å delta i dialogisk arbeid med religiøse trossamfunn? Hva har man oppnådd?

Listen er lang. Endret lovverk om skole, statskirke og gravferd, utfordring av prestenes monopol i sykehus, fengsler og forsvar, mer likeverdig økonomisk støtte og større aksept for å være annerledes i samfunnet. Ville vi kommet like langt i retning av en sekulær og likebehandlende stat om HEF stod utenfor og de religiøse drev dialogarbeidet uten oss?

Skuffende, men dessverre ikke overraskende, er det ingen pressefolk var tilstede. Ikke engang Vårt Land, kristenavisa som følger religions- og livssynfeltet her i landet tettest, hadde prioritert å være med når suksessen norsk dialog ble presentert, diskutert og kritisert. Den bredere offentligheten går på denne måten glipp av viktige historier om sentrale endringer som foregår i vårt samfunn.