Walid al-Kubaisi kom til Norge som flyktning fra Irak i 1986, etter å ha bodd i Syria, Tyrkia, Libanon og Polen på vei hit. Han ble overrasket over vennligheten han møtte fra norsk politi ved ankomsten; han som var vant til at politiet er en fiende. (Etter Saddams fall er det ikke blitt så veldig annerledes: For få år siden ble en av hans brødre slått i hjel av en politioffiser i Bagdad fordi han ikke kunne opplyse om hvor den tredje broren befant seg.)

Dramatisk i tidlige år i Norge

Etter opphold i asylmottak på Tromøya, bodde Walid noen år i Arendal. Det var her han begynte sin skribentvirksomhet, med artikler i Agderposten. De var så kritiske til islam at noen av byens muslimer kalte ham «den nye Salman Rushdie». To fredager på rad ble han og fetteren angrepet etter fredagsbønnen. Den andre fredagen hadde den danske imamen Laban vært på besøk i sunnimoskéen og pisket opp hatet mot religionskritikeren. (Den samme Laban som gjorde seg bemerket under karikaturstriden, da han reiste rundt i Midtøsten med falske tegninger.) Denne gang hadde anføreren kniv i den hevede neven. Walids fetter klarte å gripe ham rundt håndleddet, og de falt om på fortauet, angriperen med kniven under seg. Han stakk seg på den og døde senere av skaden.

I flere måneder satt Walid og hans fetter i varetekt før de begge ble frifunnet. Helst ville han blitt sittende lenger, for i fengslet var han trygg. Og han hadde for alvor begynt å skrive. Etter hvert ble dette til Min tro, din myte. Islam møter norsk hverdag, som han ga ut i 1996. Her kritiserer han ikke bare islam, men like mye den velmente, men naive og kulturrelativistiske reaksjonen islam og islamisme ble møtt med blant Vestens intellektuelle.

Det kostet å kritisere islam

«I dag kolliderer islams innhold med hva jeg over har kalt moderne humanistiske verdier», skrev han. «Hvorfor forsvares kulturen, men ikke mennesket som lider under den?»

Videre: «Å forsvare islam ved å si at den autentiske islam er tolerant og mangfoldig er en forfalskning av sannheten.» Han kommer inn på islams opplysningstid fra det åttende århundre til 1258, da muslimene var de fremste i verden innen vitenskap og kultur: «Dette er ikke på grunn av islams egenskaper og verdier. Tvert imot kom blomstringstiden i de periodene hvor islams sekulære og verdslige ledere stod fjern fra den originale islam (…) Alle vitenskapsmennene som fikk innpass i Europa var ikke-troende muslimer (…) Men på grunn av islams makt, var disse vitenskapsmennene nødt til å bekjenne seg til islam for å unngå å bli halshugd som kjettere og hedninger.»

Slike formuleringer har kostet:

«Muslimer som meg, som kritiserer det som er skamfullt, ufornuftig og middelaldersk i vår kultur, blir betraktet av europeerne som negeren som vil bli hvit» skrev han i 1998. Kulturrelativister kalte ham «husneger» (enkelte slaver fikk en betrodd stilling i herskapshuset). Og av sine egne opplevde han å bli kalt «kokosnøtt» − brun utenpå, men hvit inni.

Senere skrev Walid blant annet Halvmånens hemmeligheter, der han behandler profeten Muhammed uten mer respekt enn han fortjener, samt Rasisme forklart for barn. Selv hadde han imidlertid aldri opplevd rasisme i Norge, fortalte han meg. Men han kunne ennå huske den dystre stemningen på asylmottaket etter at «SOS Rasisme» hadde vært på besøk. Og fortalt beboerne at i Norge ville de møte et samfunn gjennomsyret av rasisme. Ikke rart at rasismekortet blir spilt ut både i tide og utide.

Allahs lille brune

Walid og jeg samarbeidet i 2004 om Allahs lille brune. Opprinnelsen var min lille bok med det navn fra 1989. Der hadde jeg samlet alt det verste jeg fant i Koranen, etter å ha gitt ut en tilsvarende bibelantologi året før. I 2004 var det aktuelt med nye utgaver av begge de små brune (samt en tredje med Martin Luther-sitater), og Walid sa ikke nei da jeg ba ham supplere Allahs lille brune med sitater fra hadithene – tradisjonen om hva Muhammed skal ha sagt. Ikke snaut det heller; mye av sharialovgivningen bygger på disse uttalelsene. Forordet til nyutgaven skrev Walids venn Håvard Rem.

Det var til stor hjelp å ha en med arabisk som morsmål til å sjekke førsteutgaven min; Walid kunne fortelle at den norske koranoversettelsen jeg hadde benyttet, var forskjønnende og feilaktig på flere steder. (Grunntekstens «før krig mot dem» er blitt til «bekjemp dem», «tortur» til «avstraffelse», «kapp fingertuppene av dem» til «slå dem over fingrene» etc.)

Walid lagde også film om islam, og de siste årene arbeidet han med en til. Dessverre vil den neppe bli fullført nå, men i 2010 kom «Frihet, likhet og det muslimske brorskap». Etter at den ble vist på TV, fikk han 5000 e-poster på under en uke og måtte bare gi opp å lese dem. Så hvis noen av leserne er blant dem som aldri fikk svar, skyldes det ikke arroganse. Walid var en vennlig og imøtekommende mann, men etter hvert ble det stadig vanskeligere å kontakte ham både per epost og telefon. Det siste året da han ble sykere, tok han telefonen bare rent sporadisk; én gang om dagen, fortalte han.

Anklager om konspirasjonsteorier

Etter filmen ble Walid beskyldt for å spre en konspirasjonsteori om at islam ønsker å overta Europa. Men faktisk er dette nettopp hva muslimbrødrenes daværende leder Mahdi Akif sier i et intervju Walid hadde med ham: «Det er fortsatt langt igjen før vi klarer å ta kontroll over Europa ... Vi vil heller ikke dele makten med noen... Vi trenger lang tid før europeerne vil forstå at lederne deres påtvinger dem holdninger og prinsipper som vi ikke er enige i.»

Med «europeerne» sikter han her til de muslimske europeerne, som Det muslimske brorskap ønsker å gjøre islamister av. Islamisme er som kjent ikke det samme som islam. Islamismen eller politisk islam er en totalitær ideologi som best kan sammenlignes med fascismen, slik historikeren Øystein Sørensen gjør i sin bok Drømmen om det fullkomne samfunn.

Mahdi Akif er ikke alene. I filmen sier både avhoppere fra brorskapet og tilhengere at islam kommer til å overta makten i Europa og innføre sharialover. De får nemlig inntil videre flere barn enn oss andre. Men islamistenes drøm om maktovertagelse er en utopi, blant annet fordi et mindretall blant muslimene er islamister. «… at disse konspiratoriske tankene blir virkelighet, er like sannsynlig som at en idiot som ønsker det, skal bli konge i Norge», skrev Walid i sin første bok. Men «islamistene er farlige for det muslimske samfunnet.»

En modig mann

Walid ønsket å advare mot islamismens fremmarsj, og så en åpenbar fare i ytterligere radikalisering i retning av jihadisme og terror. Inntil videre går det hele mest ut over andre muslimer. Særlig kvinnene, som i land som Egypt langt på vei hadde kastet sløret i tiårene frem mot 1978 (noe som dokumenteres i filmen). I årene etter klarte brorskapet å snu trenden, og Walid pleide å kalle hijaben for «islamismens uniform». Kanskje et uheldig uttrykk, for fortsatt er de fleste kvinner i hijab neppe islamister.

Walid var en modig mann. Jeg kan huske en konferanse i Beirut om arabisk språk. Talere påstod at dette språket er verdens rikeste og tales i himmelen. Walid protesterte og opplyste om at han var oversetter fra arabisk til norsk, som er et enda rikere språk enn arabisk. Jeg forsto ikke hvorfor han ble møtt med fiendtlighet og mishagsytringer fra salen, for jeg skjønte jo ikke hva han sa.

Men voldelige angrep fra islamister opplevde han bare i Norge. Fem ganger ble han banket opp på gata, men dette gikk han aldri offentlig ut med. Det er nettopp det de ønsker, sa han, for det vil skremme andre kritikere til taushet. Isteden har han fått følge av andre muslimer som tar opp de sakene han kritiserte, som offermentalitet, kvinneundertrykking, tilsløring, omskjæring, tvang, sosial kontroll osv.

Men Walid var den første, og derfor den viktigste.

Mottok statsstipend

På nittitallet var det vanskelig for islamkritikere å slippe til i den offentlige debatt. Man mente at kritikk av islam, selv fra en muslimsk innvandrer, kunne bidra til rasisme. Walid fikk et bokmanus refusert med følgende begrunnelse: «Det å angripe islam som sådan, og ikke bare Irans politiske system, kan virke støtende på andre muslimske innvandrere i Norge.»

Men en mann med Walids tyngde og mot lot seg ikke stoppe. I en del år klarte han det kunststykke å leve av å skrive og å kåsere, inntil han fikk en tryggere økonomi da han ble statsstipendiat i 2007, som den første og så langt eneste ikke-vestlige innvandrer. Fra da av brukte han en del av sin kostbare tid til frivillig arbeid med norskundervisning av polske innvandrere. I 2016 fikk han ytterligere anerkjennelse i form av Fritt Ords honnørpris. Ingen har fortjent den bedre.

Selv ble jeg kjent med Walid for snart 20 år siden, da jeg første gang hørte ham som foredragsholder og fikk i oppdrag å kjøre ham hjem etterpå. Som kåsør var han alltid en opplevelse, men dessverre ble han de siste årene hemmet av sykdom. Etter hvert kom han til å lide av tre eller fire livstruende sykdommer; minst en av dem sannsynligvis relatert til fysiske angrep han var utsatt for i Norge. Heldigvis rakk han å fullføre sin siste bok, Blekk og blod. Ei familiekrønike frå Midtausten og Noreg (2016).

Kalte seg muslim hele livet

Walid var humanist, og ønsket en humanistisk bisettelse i privat regi. Allikevel kalte han seg hele livet for muslim, fordi hans identitet var nøye knyttet til hans oppvekst. For å illustrere hva han mente, kan jeg nevne at han syntes jeg burde kalle meg kristen. Han trodde nemlig at som nordmann er jeg vokst opp i en kristen kultur (til det svarte jeg at norsk kultur har ikke vært kristen på over hundre år.)

Walid trodde ikke på Allah, men ateist var han ikke. Han trodde på en skaper, og kunne snarere kalles deist som sine store forbilder Voltaire og Wergeland. Islam ønsket han å reformere, og til det ville han bruke Jesus, som han hadde stor respekt for. Her skiltes våre veier til en viss grad det siste halvåret han levde.

Walid så verdien av organisering blant likesinnede. I 2007 gjorde han og Sara Azmeh Rasmussen et forsøk på å stifte en organisasjon som skulle demme opp for islamismen og fremme integrering. De ble ikke enige om programmet, og det var våre venner Lily Bandehy og Shakeel Rehman som fikk i gang organisasjonen LIM (Likestilling – Integrering – Mangfold) i 2009-10, sammen med folk som Tina Shagufta Kornmo, Nefise Özkal Lorentzen og Sylo Taraku i tillegg til Walid. Navnet skulle signalisere at vi ønsket å fremme verdier som kan fungere som lim i samfunnet. Tanken var blant annet å gi myndighetene flere enn de religiøse organisasjonene å samarbeide med i innvandrerspørsmål, og å få flere sekulære muslimer med i offentlig debatt. Walid ledet LIM i 2015-16.

I løpet av de seneste årene har det oppstått en rekke organisasjoner blant sekulære innvandrere og deres venner, og Walid var aktiv i de flere av dem. På dødsleiet dikterte han meg 24. mai dette budskapet til dem alle:

«Jeg er så glad over at jeg har slike venner, som beriker mitt liv, og viser meg at jeg ikke er en ensom ulv i offentligheten. Venner jeg møtte, og venner jeg ikke møtte; hvis navn jeg bare kjenner fra Facebook og email. Men likevel: Jeg føler at dere alle står på samme ståsted som meg.

Jeg håper at de forskjellige organisasjoner klarer å finne tonen til samarbeid, via seminarer og dialogmøter seg imellom. Det bør bli flere sekulære organisasjoner i Norge. Uansett vil dette berike den sekulære kampen mot islamisme og religionenes negative sider.»

Ronnie Johanson er religionskritiker, forfatter og skribent.