Finngeir er falt fra, åttifire år. Han var blant de toneangivende og særpregede personligheter i Human-Etisk Forbunds tenkende sosiale miljø i over 20 år. Likte å snakke med alle, uansett hva rart de kunne finne på å si, men kanskje nettopp derfor. Var alltid forskeren som ville finne ut av ting, komme bak fasadene og under overflatene. Den muntre gutteaktige og ofte naivistiske samtalestilen var i så måte en glimrende metode. Storparten av pensjonisttilværelsen, etter universitetskarrieren, brukte han på å skrive om fritenkeri og verdslige livssyn, historisk og systematisk. Disse årene avfødte mer enn 20 bøker, mer enn én bok pr. år. Som en tidligere universitetskollega av ham sa: «Alene de svære litteraturlistene som han har klart å samle bak i hver bok gir dem akademisk verdi.»

Finngeir var grundig, kanskje for grundig, kanskje for mye opptatt av å gjengi og tolke andres tanker framfor å kaste seg mer kreativt ut i egne spekulasjoner. Han hadde en merkverdig beskjedenhet blandet med den suverene påståelighet han i andre sammenhenger kunne ha. Han var spennende. Den karakteriserende uttalelsen jeg sterkest minnes Finngeir for er hans tenksomme og lavmælte replikk en gang i forbindelse med en diskusjon om bruksområdet for betegnelsene «humanisme» og «humanist»: «Jeg synes ikke jeg har utrettet noe så storslagent her i livet at jeg kan gå rundt og kalle meg for humanist.» Finngeir var ateist og materialist, ferdig med det. «Hedning» syntes han også var et gildt ord.

Finngeir var ateist og materialist, ferdig med det.

Når det gjelder dette med beskjedenhet og fremmelighet (kanskje overmot), er følgende episode morsom: Finngeir korresponderte jevnlig med et stort nettverk av internasjonale størrelser innenfor ulike fagdisipliner. Ut fra noen inspirerende impulser herfra fikk han for seg at han skulle skrive en kritisk bok om moderne kosmologi, tittelen ble denne: Big Bang or no Bang at all. Det er jo morsomt formulert. Boka prøvde å problematisere den nå til dags nærmest enerådende teorien om «det store smellet». Manuskriptutkastet hadde fått anerkjennende ord fra flere framtredende astrofysikere, især i Frankrike. Men hovedprofessoren ved Universitetet i Oslo på dette feltet ble så provosert av Finngeirs insisterende diskusjonsstil om dette, at han fikk noe nær raserianfall og kastet gjesten ut, men angret etterpå og ringte for å be om unnskyldning. Deretter var de perlevenner.

Selvironisk, uhøytidlig, humoristisk, maurflittig… er ord flere brukte om Finngeir. Alle de nevnte bøker må kalles nisjelitteratur for spesielt interesserte, glimrende å slå opp i og lese deler av, men de har nok vel mye leksikonpreg i skrivemåten til å kunne kalles lett lesbare for de fleste i det lange løp. Forlagene viste liten interesse. Det ble derfor til at undertegnede og vår alltid velvillige hustrykker Harald Hansen gjennom en 15 års periode sto for utgivelsen av alle disse bøkene med ISBN-numre, bibliotekeksemplarer, kopi til Riksarkivet og øvrig tilbehør. Finngeir var fornøyd. Det kom forespørsler fra utlandet, flere av bøkene ble skrevet på engelsk, noen på tysk – av Finngeir selv – og vi ordnet med oversettelser til spansk. Det var titler som Verdslige livssyn, Materialisme, Ateisme, Humanisme, Sekularisme, Marxisme, Skeptisisme; det var bøker om bl.a. Jesus, Buddha, Nietzsche, Bertrand Russell; om indisk materialistisk filosofi; om den religiøse situasjonen i Indonesia; og en rekke bøker om organisert fritenkeri, ateisme, rasjonalisme og humanisme i forskjellige land.

Selvironisk, uhøytidlig, humoristisk, maurflittig… er ord flere brukte om Finngeir.

Som antydet, Finngeir var ikke bare bøkenes og arkivenes mann, han kunne også være en snedig empiriker – nærmest sosiolog – på disse områdene. Han reiste ofte på den internasjonale humanistunionens IHEUs verdenskongresser og øvrige arrangementer, hvor han snuste omkring med sine nysgjerrige og underfundige spørsmål til kreti og pleti. Jeg har hatt gleden av å være sammen med ham i bl.a. India, Mexico, Nederland, Tyskland, Belgia og Frankrike. Alltid var det pussige og morsomme episoder når Finngeir prøvde å finne ut av hva som egentlig skjulte seg bak mange av de stundom pompøse selvpresentasjonene fra ulike organisasjoner i ulike land. Retorikkens og de observerbare realiteters nivå hang ikke alltid like opplagt og konsistent sammen. Han var en hund etter å oppklare uklare omtrentligheter, stundom til stor irritasjon.

En av de kosteligste episoder jeg minnes, er fra engang jeg hadde vertskapsansvar for generalsekretæren i en av de store indiske rasjonalistorganisasjonene. Han var på rundreise i Europa, og da også i steinrøysa Noreg. Det var vakker sommer og vi skulle samles til lunsj på Frognerseterens terrasse, med utsikt over hele. Jeg hadde invitert en del indiske innvandrere med mer og mindre løs tilknytning til Human-Etisk Forbund, samt Finngeir. Finngeir var seint ute, mens vi andre satt benket rundt bordet der opp. Omsider kom han duvende oppover den bratte og svingete veien i en kjempestor hvit Mercedes. Den ikke akkurat storvokste Finngeirs hode kunne skimtes stikke opp i frontruta. Inderne gjorde store øyne. De hadde truffet ham før på onsdagsforedrag i Humanismens Hus og syntes han var en pussig og småkomisk liten spire med alle sine humoristiske utspill. Indere, med sitt kastesystem, er nærmest av «naturlig kulturelle» grunner skjebnebestemt til å tenke rangering og hierarkisering av folk etter antatt status, prestisje, ære og verdighet, også indiske «rasjonalister/humanister», som mener seg helt frigjort fra den slags, men hele tiden avslører seg ved alle slags små holdnings- og adferdsdetaljer. Finngeir teftet hele situasjonen, og presiserte at han eide absolutt ingenting, det var hans kone som eide alt, hun gjorde det for tiden stort i eiendomsmekling, han eide kun sin kone, sprudlende latter. Inderne tok ikke helt det humoristiske poenget, og brukte litt tid på å komme til hektene og finne ut hvordan det var høvelig å forholde seg.

Finngeir vokste opp med Frelsesarmeen og foreldre som misjonærer i den daværende nederlandske Indonesia, hvor han tilbrakte en del av sin barndom. Han fortalte at han bare hadde gode minner fra disse miljøene, men mye virket så enfoldig og virkelighetsfjernt at han ble rastløs. Språklig behersket han både nederlandsk og indonesisk flytende. Så vidt jeg husker, hadde han sin doktorgrad i lingvistisk filosofi på nederlandsk (hvis det da ikke var tysk, jeg sitter i en liten cubansk kystby og skriver dette uten muligheter for å kontrollere). Ved siden av filosofien underviste han også i indonesisk ved Universitetet i Oslo.

Det imponerende og inspirerende ved Finngeir var bredden i hans interessefelt.

Det imponerende og inspirerende ved Finngeir var bredden i hans interessefelt. Vi holdt kurs om livssyn sammen i Human-Etisk Forbund, som improviserende dialogpartnere: det var som å spille New Orleans-jazz, det slingret i alle retninger, men gudbevares så mye vettugt vi syntes vi fikk sagt til slutt. Fra universitetstiden utga han monografier om filosofene David Hume, Gottfried Wilhelm Leibniz og lingvisten Noam Chomsky, samt en sosialfilosofisk bok om maktbegrepet ganske enkelt kalt Makt. Det er i alle fall det jeg minnes.

Finngeir søkte som sagt sitt livssynsmessige, sosiale og intellektuelle forankringspunkt i Human-Etisk Forbund som pensjonist. Han hadde nok større ambisjoner og forventninger innen forbundet enn hva han opplevde innfridd. Der er det jo så mange andre som også skal gjøre seg gjeldende. Han har etterlatt seg en uvurderlig, men lite påaktet faglitterær arv. På flere vis var han for stor for Human-Etisk Forbund, som en del andre også har vært.

Han hadde nok større ambisjoner og forventninger innen forbundet enn hva han opplevde innfridd.

Når Finngeir var i slaget skulle man lete lenge etter et mer hjertelig smilende og åpent inviterende ansikt, med den lune latteren alltid på lur. Men når noe virkelig provoserte og irriterte ham, innimellom, kunne han bli temmelig krakilsk og befriende ubehøvlet i ordbruken. Ekte og spontan. Innfult taktikkeri og falske glis var ingenlunde Finngeirs vis.

Jeg mottok dødsbudskapet, og sitter og skriver disse erindrende ord, i en helt annen verdensdel, Latin-Amerika, Cuba, fallende sol mot den carribiske havhorisonten, natten nærmer seg, kjølende blaff av bris. Jeg føler et sentimentalt behov for å henvende meg direkte til deg, Finngeir:

Takk for alle minnene og den visdom du har gitt meg (...).

Vel, nå har du vandret inn i evigheten (metaforisk talt selvfølgelig, (men hva vet jeg?)). Takk for alle minnene og den visdom du har gitt meg, takk for all den tid vi har hatt sammen, og takk for å ha vært en av de mennesker som storslagent har bidratt til å gjøre mitt liv i og utenfor Human-Etisk Forbund utholdelig, du var i så måte en stor humanist på ditt upretensiøse vis. I omgivelsene her nede sanner jeg den eksistensielle dybden i ordene om at de tre største og mest rystende ting i livet er «Døden, Havet og Kjærligheten». Havet da forstått som naturtilknytningen. Det er ikke bare en banal litterær klisjé. Konkret som metaforisk er det livsopplevelsens intensitetsvilkår og grunntemaene i all dypere livssynsfilosofi.

Problemet for mange i vår tid er mangel på dybde i livssynstenkningen, alt er redusert til paroler, populisme og tabloidisert politikk. Alt er redusert til overflater, fasader og selviscenesettelser. Stereotypienes glatte og grunne veltalenhet.