BOKANMELDELSE:
Bjørn Stærk, Ytringsfrihet, Humanist forlag 2013

Det er skrevet mye om ytringsfrihet, men denne lille boken av Bjørn Stærk skiller seg ut. Den er preget av en overbevisning om at ytringsfriheten må være videst mulig, samtidig som den problematiserer at ytringsfrihet er “noe så grunnleggende godt at det ikke koster noe, at vi kan kombinere det med alt som høres fint ut”.

Ytringsfrihet koster

Boken viser at hvis du kjemper mot rasisme kan du møte deg selv i ytringsfrihetsdøren; Må vi ikke likevel forby rasistisk hets og oppfordringer til vold?

Også de som har klokkertro på at de har funnet sannheten har problemer med ytringsfriheten. Mange religiøse bevegelser mener at den må vike av respekt for religionen. Ekstremisten angriper fysisk de som krenker troen deres, mens de mer moderate vil ha sensur, bøter eller fengselsstraff.

Stærk peker på at slett ikke alle troende er mot ytringsfrihet. Hvis du mener at tro er noe personlig, “et valg du tar av fri vilje", er kanskje sensur enda verre?. Det er heller ikke så enkelt at hvis du bare sier at du er for ytringsfrihet, så har du gjort jobben din. Som deltaker i et samfunn hvor ytringsfriheten rår må du også være beredt til å gjøre din del av jobben med å argumentere – ja ikke bare mot saklige og godt begrunnede standpunkter, men kanskje også mot usaklige, sjikanøse og rasistiske standpunkter. Vi bør alle “ta et ansvar for hvordan samfunnet tenker, ved å diskutere” mener Stærk.

Boken er et godt bidrag til økt bevissthet om hva ytringsfrihet er: fravær av systematiske hindringer for ytringer. Den viser også hva den koster; at vi kan bruke ytringsfriheten til å skade hverandre. Stærk peker på at vi kan argumentere for den både prinsipielt og ved å henvise til hvilken nytte vi har av den, som klarere tanker, riktigere ideer og til et lavere konfliktnivå.

Savner mer om ytringsfrihet og makt

Det er vanskelig å skrive en så liten bok (129 små sider). Du må skjære bort mye. Det er synd at kapitlet om ytringsfrihet og sensur i praksis ikke har med betraktninger om ytringsfrihet og makt. Blasfemi er et viktig tema, men i dagens verden er autoritære lederes innskrenkning av ytringsfriheten minst like viktig. Bare spør Liu Xiabo eller Alexei Navalny.

Eller spør den tyrkiske pianisten Fazil Say, som også er en kjent tvitrer. Han angrep og gjorde narr av islamister, og endte nylig opp med en betinget dom på ti måneders fengsel. Statsadvokaten i saken hans argumenterte for at pianisten, som selv har erklært seg som ateist, ”rakket ned på verdiene til en del av befolkningen”.

Say fikk mye støtte fra EU og til og med av en tyrkisk minister, Egemen Bagis, som har ansvar for forhandlingene med EU om medlemskap. Han uttrykte at han hadde ønsket at “domstolene hadde vurdert kunstnerens skritt innen konteksten av hans frihet til å være absurd.”

Statsministeren, Recep Tayyip Erdogan, var mer avvisende. “Ikke kast bort tiden vår på slike spørsmål”, svarte han da hen ble bedt om å kommentere saken. Erdogan er mannen som da han selv var i opposisjon ble dømt til å forlate politikken for sine ytringer. Dommerne mente han hadde krenket Tyrkias sekulære orden.

I dagens Tyrkia er ytringsfriheten truet av konservative islamister som ser det som sin oppgave å beskytte de religiøse følelsene til landets sunni-islamske flertall. Men de ser en annen vei når det er jøder eller armenere som blir gjort narr av.

Det er ved å studere slike eksempler at relasjonen mellom ytringsfrihet og makt blir klarere. For jøder og armenere kan resultatet bli at de blir angrepet og drept av ekstremister som gjør de hatefulle ordene om til dødbringende handlinger. Staten gir minoritetene dårlig beskyttelse.

Ytringsfriheten kostet enda mer i krigene i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet. Det nasjonalistiske hatet ble oppildnet av mediene. Under folkemordet i Rwanda i 1994 fungerte Radio Milles Collines nærmest som en del av kommandolinjen i jakten på tutsier som skulle drepes. Radiostasjonen oppildnet til drepingen og fortalte hvor ofrene gjemte seg.

Forbilledlig ærlighet

Slike eksempler gjør det vanskelig å akseptere at det ikke bør finnes noe vern mot hatefulle ytringer. FNs og Europarådets løsning har vært å skrive inn begrensninger i ytringsfriheten i sine konvensjoner (lover) om menneskerettigheter. Jo større trussel minoritetene står overfor, jo sterkere vern. Slik er logikken i disse dokumentene.

Stærk er forbilledlig i sin ærlighet. Han innrømmer at frihet også betyr frihet til å være destruktiv. Ytringsfriheten gir dem som har diskriminering og vold som mål store muligheter. “Hvis du vil ha en omfattende ytringsfrihet, sier du ja til mye fint, men du sier også ja til mye fryktelig. Jeg sier ja til dette.”

Det kan høres verre ut enn det er ment. For i tillegg til at Stærk mener at ytringsfrihet er riktig i seg selv, mener han at den fungerer “ganske fint i praksis”. I det store bildet fører ytringsfrihet mer godt enn ondt med seg.

Men spørsmålet gjenstår: er det ikke mulig å begrense ytringsfriheten på en slik måte at vi unngår mer av det onde, mens vi fortsatt tar vare på kjernen i den og gir fritt spillerom til ytringer som nok er provoserende men ikke ber om død og lidelse?

Det tror jeg er mulig og nødvendig. Men selv om jeg er uenig med Stærk på dette punktet, er jeg 100 prosent enig i hovedanliggendet hans: “Hvilke former den vil ta i fremtiden, kommer an på hva du forteller om ytringsfrihet til de som kommer etter deg, og om det du leverer dem, er et tomt skall – eller en robust og gjennomtenkt idé.”

Boken er et viktig bidrag til å realisere det siste alternativet.

Les også:

For eller mot ytringsfrihet?