KOMMENTAR: I motsetning til de fleste land, som tar statskirkeordninger ut av sin konstitusjon i vår tid, gjorde Stortinget i 2012 det motsatte. De etablerte Den norske kirkes særstilling i Grunnloven med samme formulering som Danmark tok inn i sin grunnlov i 1849.

Samtidig tok man inn at alle tros- og livssynssamfunn skal støttes på lik linje.

Og dermed begynte problemene: For hva skal ha forrang av disse to hensynene når man skal snekre realpolitikk og videreføre statens aktivt, støttende livssynspolitikk?

Likebehandling burde være det opplagte svaret, særlig etter 2014 hvor menneskerettighetene ble tatt eksplisitt inn i Grunnloven. I tillegg har det nylig blitt gjennomført et viktig grunnlagsarbeid i NOU-en om det livssynsåpne samfunn - Stålsett-utvalget.

I Stålsett-utvalgets rapport dokumenteres ulikhet, skjult subsidiering av Den norske kirke og at det er langt fram før har greid å realisere selv «om lag»-formuleringen om likebehandling i trossamfunnsloven av 1969.

I antologien Folkekirke Nå! skriver jusprofessor Eivind Smith at Grunnlovens §16 må forstås som at det er likebehandling, forstått som at de andre tros og livssynssamfunnene som ha like mye penger pr. hode som Den norske kirke får, som må være den gyldige tolkningen av den nye paragrafen.

Særstilling foran likebehandling

I forbindelse med arbeidet med den nye tros- og livssynsloven har det imidlertid skjedd noe som har gjort at nær sagt alle andre enn Den norske kirke opplever lovforslaget som et tilbakeskritt.

«Folkekirke» og «særlig stilling» ble det nye mantraet.

Departementet skriver som følger:

«Det er departementets syn at den ulikheten som det er i rammevilkårene for Den norske kirke sammenlignet med andre tros- og livssynssamfunn, ikke er tilfredsstillende reflektert i lovgivningen og i tilskuddsgrunnlaget til andre tros- og livssynssamfunn.»

Uten politisk debatt om anbefalingene fra Stålsett-utvalget, har departementet simpelthen snudd tingene på hodet.

«Departementet har lagt Stålsett-utvalgets utredning i en skuff», lød ryktene før lovarbeidet kom igang. Det kan dessverre se ut til at ryktene stemmer: Det nye lovutkastet er tegnet opp med en innforlivethet overfor Den norske kirkes behov og ønsker, mens de innledende konsultasjonene departementet hadde med oss andre synes glemt.

I hvert fall finner ikke jeg mye spor av de innledende øvelsene i høringsnotatet.

Det er vanskelig å se at Den norske kirke har rett når de hevder at de har mistet mange av sine privilegier. Departementet foreslår faktisk en egen lovformulering som skal sikre Den norske kirke som demokratisk og landsdekkende. Dette er et politisk statement om at staten har en klar preferanse når det gjelder religion.

«Formålet med bestemmelsene i dette kapitlet er å legge til rette for at Den norske kirke forblir en demokratisk og landsdekkende evangelisk-luthersk folkekirke», heter det i lovforslagets paragraf 8, som innleder særkapittelet om Den norske kirke.

Som å kvotere det dominerende kjønn inn i bedriftsstyrer

Departementets lovforslag er satt opp i strid med den generelle menneskerettslige oppfatning om at saklig begrunnet forskjellsbehandling særlig kan brukes for å løfte en svakere stilt part.

Problemet er at det nettopp ikke er saklig, objektivt og rimelig å ta hensyn utelukkende til den største og sterkeste parten når man skal lage likebehandling. Det er mer som å kvotere det dominerende kjønn inn i bedriftsstyrer for å sikre dominansen.

Igjen minner jeg om Stålsett-utvalgets anbefalinger om å rette opp skjevhet den andre veien.

Som Muslimsk Dialognettverk påpeker i sin høringsuttalelse, mangler fullstendig en klargjøring av hvilke særbehov «de andre» måtte ha i lovforslaget. Departementet har ikke brukt Stålsett-utvalgets gjennomgang av ulikebehandling i minoritetenes disfavør, og hva som kan gjøres for å rette den opp. Man har ikke innhentet noe annet grunnlag.

Når man sammenligner kravene departementet stiller henholdsvis til «de andre» og til Den norske kirke, er det to vidt forskjellige tilnærminger som viser seg:

Den norske kirke skal støttes så de kan leve lenge i hele landet. De andre skal tåles, veies og måles og kontrolleres for å motta mindre enn i dag.

Den norske kirke er usolidarisk

KA, Arbeidsgiverorganisasjonen for kirkelige virksomheter, etterlyser en langt bredere drøfting av hva slags hensyn som kan forsvare eventuelt saklig forskjellsbehandling. De presiserer at forskjellsbehandling på dette området må gå begge veier og ivareta både minoritet og majoritet, ut fra hver deres spesielle behov.

Jeg opplever Den norske kirke som usolidariske her. Og det i en slik grad at det gir Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) og de kristnes paraplyorganisasjon Norges kristne råd (NKR) store utfordringer. Det knaker i sammenføyningene og samarbeidsrelasjonene, og gir oss nye indre utfordringer å ta tak i.

Et par eksempler:

• I STL tok Den norske kirkes representanter dissens på rådets forslag om at formuleringen om likebehandling fra Grunnlovens §16, også bør inn i den nye lovens formål. Dette kan vanskelig oppfattes som annet enn at kirken vil ha en lov som nedtoner likebehandlingsprinsippet i Grunnloven, til fordel for særbehandlingen av Den norske kirke.
• Den norske kirke synes det er helt i orden at akkurat de skal arrangere sine interne valg på samme dag og i tilstøtende lokaler som offentlige politiske valg – og at de skal få særskilt støtte til det, og at denne særskilte støtten ikke lenger skal inn i beregningsgrunnlaget for oss andre slik det er i dag. Bjørgvin bispedømme er det eneste som finner denne etterlevningen av kirkeforliket problematisk. Finnes det i det hele tatt andre land i verden med en slik ordning?
• Kirkerådet i Den norske kirke mener at kirkens folk bør ha rett til fri for å ivareta kirkelige verv, og viser til det foreslåtte lovpålegget om å være demokratiske. Kirken foreslår ikke at dette kunne være en allmenn del av en aktivt støttende politikk. Det skal bare være et privilegium for kirken.
• Den norske kirke vil ha flere detaljbestemmelser inn i loven, noe som gir staten ytterligere økonomiske forpliktelser – selv om kirken har blitt et selvstendig rettssubjekt. Vi andre får prøve å være demokratiske og landsdekkende på annet vis – gjennom frivillighet og ved å betale markedsleie for seremonilokaler.

I motsetning til KA, synes ikke Kirkerådet å være bekymret for den manglende balansen mellom likebehandling og særbehandling i lovforslaget:

KA skriver blant annet følgende i sin høringsuttalelse:

• «Det er lagt for mye vekt på forenkling, og dette skjer på en måte som kan gi urimelige og/eller vilkårlige utslag for tilskuddet til de andre tros- og livssynssamfunnene.»
• «Målsettingen om likebehandling blir i for liten grad gitt et tilfredsstillende praktisk innhold.»
• «Summen av flere grep svekker finansieringsgrunnlaget for tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke.»

Ingen av disse kommentarene fra KAs høringssvar finner vi i Kirkerådets, og langt på vei er det her det har knaket i samarbeidet mellom STL, NKR og Kirkerådet:

Hvor mye særbehandling, på bekostning av likebehandling, kan våre fellesskap tåle?

Jeg tror at den foreslåtte modellen, hvor staten sparer på tilskudd til «oss andre» og påtar seg flere spesielle forpliktelser for Den norske kirke, uaktet medlemsutvikling, er særs lite bærekraftig på sikt.

Hvor bør veien gå videre?

Her er mine raskt skisserte anbefalinger:

• Lag en felles lov, med likt formål for alle, bygget på at staten bidrar likeverdig til hver enkelt borgers religions- og livssynsutøvelse – gjennom ett likt beløp pr hode til tros- og livssynssamfunnene. Helst statliggjort – ellers likt om både stat og kommune skal bidra. Den norske kirkes medlemstall må telle – både for Den norske kirke selv og som målefaktor.
• Vedta en kortfattet og tidsbegrenset rammelov for å sørge for at stat og kirke har rom og handlekraft til å avvikle det siste av politisk kirkestyring.
• Fullfør ryddejobben – Den norske kirke skal ivareta sine medlemmer og de som ønsker det, ikke ivareta allmenne oppgaver som angår oss alle som borgere; gravplassforvaltning, gå med dødsbud etc. Om det etter ryddingen står igjen særlige oppgaver Den norske kirke skal ivareta, må de konkretiseres og hjemles et annet sted enn i den felles loven.
• Formunleringen om Den norske kirkes «særlige rolle» som folkekirke må tolkes og avgrenses: Snakker vi om kirker og bygg, lager vi egne ordninger, utenom den felles loven som er nøytrale i forhold til hvem som eier. Vi kan ihvertfall ikke ha en lovtekst som den foreslåtte: «tilskudd som følger av Den norske kirkes særlige stilling» holdes utenfor. Det er som å gi staten en blankofullmakt til å forskjellsbehandle.
• Vurder om det er særlige behov de mindre tros- og livssynssamfunnene har, som ikke ivaretas ved denne modellen: For noen kan det være behov for livssynsåpne seremonilokaler vi kan dele. Andre trenger støtte til bygging av moskeer eller forsamlingshus. Kanskje en ordning med reisestøtte for å kunne ivareta medlemmer landsdekkende? Da kan vi begynne å snakke om saklig forskjellsbehandling. Den må gå begge veier.

Uansett: Kulturministeren må komme til Stortinget med en stortingsmelding som oppfølging av Stålsett-utvalgets utredning. Drøft prinsippene først og plukk så opp lovarbeidet igjen.

Da først har vi muligheten til å få den helhetlige tros- og livssynspolitikken landet trenger.