Human-Etisk Forbund

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Hand to God er merket med advarselen: Forestillingen inneholder grovt språk og øyeblikk med dukkenakenhet. Her Kristian Winther i rollen som Jonas og demondukken Tormod. Foto: Mikkel Gythfeldt / Oslo Nye Teater

Er det egentlig mulig å være sjokkerende blasfemisk på sekulære scener?

40 år etter «Life of Brian» blir krenkelse av kristne følelser fortsatt brukt, både for å ta avstand fra og for å fremme, teaterstykker.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 27.04.2019 kl 12:31

(Potensielle spoilere)

Denne våren har teaterstykket «Hand to God» vært gjestespill på Teaterkjelleren, Oslo Nye teater. I forhåndsomtalene ble blasfemi fremhevet som et av stykkes styrker – foruten den røde tråden av svart humor. The New Yorker skal ha omtalt det som Sesam stasjon møter Exorcisten.

Det er i hvert fall en salgbar påstand. Og la det være sagt med en gang. Stykket er morsomt, sågar hysterisk (eller besettende) lattervekkende. Men det er også til dels bekmørkt, på flere måter enn det fravær av humanistisk lys som kan oppstå i mørkemenns skygger.

Satiren har flere lag enn den generelle religionskritikken og dem som rammer menighetslivet. Den sparker i mange retninger, inkludert mot den blinde, eller i dette tilfellet undertrykkende, religiøsitetens malplasserte omtanke for – og omfavnelse av – livssmerte.

Forbudt humor

Virkemidlet fremfor noen er imidlertid humor. Og i så måte skiller dette stykket seg ikke så mye fra det siste kunstneriske verket som ble rammet av den nå historiske blasfemiparagrafen i Norge. Fredag var det 40-års jubileum for Monty Python-filmen «Life of Brian». Filmen hadde premiere i England i 1979. Den ble forbudt satt opp på norske kinoer av Statens Filmkontroll 12. januar 1980.

Filmkontrollen mente sluttscenen ville kunne krenke religiøses følelser og dermed være et brudd på nevnte paragraf. Distributøren fikk hentet inn noen biskoper til å se en lukket visning, og deres uttalelser gikk av i disfavør av forbud. Det førte umiddelbart til at filmen i Sverige umiddelbart ble markedsført som «filmen som er så morsom at den er forbudt i Norge».

Forbudet ble da også opphevet i oktober samme år. Men under visningene ble ikke scenen med Bergprekenen tekstet, og den åpnet med en plakat som opplyste om at Brian ikke var Jesus, i tillegg til at den ikke var ment krenkende. Den fikk også 18-årsgrense.

Likhetene er imidlertid ellers ikke så mange. Monty Pythons fornøyelige raljering over bibelhistorie får rett nok sin parallell i direkte henvisning til bibelinnhold, med tillegg for alternativ skapelsesberetning, ved stykkets inngang og utgang. Men der stopper også de åpenbare likhetene. Det er faktisk tvilsomt om dette stykket hadde passert like fort ut av datidens sensurering, hadde den først fått forbudsstempelet, men tiden har forandret seg, mye.

Emilie Tverbak, som spiller en ganske ordentlig jente, får etter hvert en sexy dukke. Foto: Mikkel-Gythfeldt

Dukkemester

I «Hand to God» møter vi en mor som har mistet sin mann, en sønn som har mistet sin far, en såkalt villfaren gutt, ei jente og en pastor. Ved stykket begynnelse leder moren, Fru Sørensen (Hilde Lyråen), en ganske dysfunksjonell hånddukketeaterøving i et menighetslokale. Hun erklærer sin gudstro – og til dels kall – for å få stykket på plass, men med stigende så vel indignasjon som resignasjon.

Det skal heller ikke ta lang tid før det blir klart at sønnen Jonas' dukke Tormod både har eget navn, og egne meninger. Ofte avvikende fra, og i hvert fall overskridende, Jonas' uttalte egne ståsted. Overbevisninger om at dukken er besatt bare må komme. Og dukken spiller med.

Både Tormod og Jonas spilles stødig ustødig av Kristian Winther. Førstnevnte dukke legger på det man kan kalle mer blomstrende nordnorsk lite imellom når han kommenter Jonas' svinnende tilstedeværelse, eller legger an på Emilie Tverbaks rollekarakter. Det være seg hennes menneskelige karakter eller dukken hun etter hvert kommer med på armen.

Sjokksynd

Fru Sørensens opprør mot så vel gudshus som tro, tar – via avisning av pastorens (Torgny Aanderaa) bløte tilnærmelser – etter hvert form av vandalisering og sadisme, til overmål i pedofil forstand. Thomas (Martin Leines) blir etter hvert tatt på ordet når han uttrykker sin ungdommelige lyst. I en scene som er sadomasochismistisk, uten elementer av lek, hvor hun er den dominerende part.

Skal imidlertid dette stykket, skrevet av amerikanske Robert Askins, kritiseres for å være sjokkerende, må det være for hvordan dette utvilsomme overgrepet ikke berammes på samme måte som om kjønnsrollene hadde vært motsatt. Akkurat det er kanskje stykkets største synd.

Det ble brukt mye bannskap, seksualisert språk og nedriving av flanellograf-Jesus (som for øvrig også fikk sitt seksualiserte øyeblikk). Ytringene faller i en usalig blanding av det fordekte og det eksplisitte. Det er ungdommens latente bluferdighet, eller frekke blottstillelse. Det er pastorens fordekte, undertrykte og undertrykkende uttrykk, og det er Fru Sørensens normoppløsende og sammenbrudd.

Oppi det hele tar Tormod stadig mer regi. (Regien ellers er for øvrig av Frank Kjosås.) Vulgaritetene sitter løst. Tormod blir en hoggdukke, med tenner som faktisk biter, og sier seg å være djevelen, mot den gutten som moren kaller engel. En klassisk kamp mellom det gode og det onde.

Thomas spilt av Martin Leines kommer alene på dukkespill øving hos Fru Sørensen, spilt av Hilde Lyråen. Foto: Mikkel Gythfeldt

En annen normalitet

Det er lett å le, men tidvis vanskeligere å virkelig gripes (eller støtes på noens vegne) av religionskritikken. Oversettelsen klarer å gi flere gode norske (eller i hvert fall nordiske) referanser – for eksempel i tilfellet der Tormod, i et forsøk på å overbevise Jonas om deres felles skjebne, sier: «Du och jag, Alfred», denne ikoniske linjen fra Emil i Lønneberget – og vidunderlig karikerte valg av skuespillernes dialekter. Fru Sørensen og Thomas snakker østlandsk; De to andre ungdommene nordnorsk; og pastoren er sørlending.

Men den normaliteten som kritiseres er slett ikke av det normale her til lands (lenger). Uten å ha lest, eller sett, den amerikanske originalen skal det ikke sies helt for sikkert, men den samtidskulturen som finnes utenfor dette lille menighetslokalet, den er ganske annerledes i de amerikanske sørstatene enn hva som er tilfellet her. Rett nok finnes det bedehusmiljøer av luthersk frimenighetskarakter, som stykket skal foregi å være innenfor, også her til lands, men de er ikke normen. Stikkene til den katolske kirke og dens tradisjoner for eksorsisme, sitter heller ikke akkurat som et skudd rettet mot norske forhold, enten det gjelder fortid eller nåtid.

Dermed oppleves deler av stykket å være knallhard sparking mot vidåpne dører, tillegg til at det ikke riktig makter å favne kritikk av de utfordringer og den undertrykking som jo selvsagt fortsatt kan skje innenfor religiøs praksis her til lands.

Det menneskelige

Ser man stykket derimot som et relasjonelt drama er det faktisk mer ubehagelig at man som publikummer så lett tyr til latteren. Det burde heller vært tårer for alle måter sorg kan feilbehandles og møtes på i nære relasjoner. Den kirkekritikken som dermed kanskje rammer nærmest målet, er den som går på hvordan det loves lindring, men at disse lovede troens gaver (som alt for lett forveksles med kjødets lyster) kommer til kort.

Etter forestillingen er det dermed skuespillerne og deres dukkers fremstilling av de menneskelige bristene, og det bristende (unge) mennesket, som sitter igjen i slitne lattermuskler.

Pastoren, spilt av Torgny Aanderaa vil være en venn i nøden for Fru Sørensen, og mere til.

Lang sensurtradisjon

Men tar man forhåndsomtalens insistering om blasfemi og de åpenbare forsøkene på å i hvert fall pirke borti krenkelsesmusklene, kan det være verdt å huske på at i andre kontekster enn på scenen der i Oslo, har blasfemien andre funksjoner.

For eksempel var det jo slik at mens sensuren av «Life of Brian» av langt de fleste ble sett på som latterlig allerede da den inntraff, skulle den amerikanske kongressen behandle forbud mot potensielt skadelig (les: djevelsk, korrumperende) innhold i rocketekster så sent som i 1985, noe som endte med kompromisset med at det fra 1990 ble merking av musikkutgivelser.

Uten å sette Norge i altfor godt lys, tilhører «Life of Brian»-forbudet likevel unntakene innenfor norsk moderne sensur-praksis. På lik linje med NRKs «bannlysing» av Espen Beranek Holms 1981-hit «Dra til Helvete», som i datidens mediemonopol i praksis betydde mer enn det ville gjort i dag.

Er det derimot snakk om kunstens krenkelser av annen art, er det to berømte rettsaker å trekke frem, dem mot Agnar Mykle (1957) og Jens Bjørneboe (1967). Ingen av dem for blasfemi, og det kan stilles spørsmål ved hvor mye som handlet om det som faktisk sto i siktelsene om pornografi, og hva som i praksis handlet om noe helt annet. Denne formen for forsøkt sensur er for øvrig knapt tenkelig utenfor det puritanske (med alt det innebærer av religiøse begrunnelser for kulturell kontroll) – med mindre det selvsagt blir brukt som påskudd for andre formål.

Nevnes bør også debattene rundt fargefjernsyn og tidligere kringkastingssjef og Arbeiderpartirepresentant på Stortingets lakoniske utsagn fra talerstolen der i 1971: «Synda er komen til Jorda, men vi vil ikkje ha ho i fargar.»

Stram satire

I retten har ikke blasfemiparagrafen i Norge vært brukt siden Arnulf Øverland vant rettsaken i 1933. Mens i andre land brukes – og misbrukes – blasfemiparagrafer, av representanter for både flere religioner og ulike maktapparat. Og bare det at paragrafene finnes, legitimerer andre sanksjoner, fra annet enn myndighetshold. Menighetens folder kan være stramme nok. Og skulle de ikke holde, finnes det også regimer som ikke viker unna dødsstraff.

Satiren står midt i denne spagaten mellom å utøve effektiv maktkritikk, og det å potensielt krenke noe, eller noen, med uønskede følger. Altså at den rammer noen som allerede ligger nede. Eller den bare ikke er riktig morsom nok, som selvsagt også er et spørsmål om timing.

Den behøver heller slett ikke være blasfemisk i sitt vesen, men i alle hensende der det religiøse er i en maktposisjon, og vil la seg krenke, er dette potensielt mulig.

I tilfellet «Hand of God» er deler av teksten for eksempel åpenbart ment, om ikke nødvendigvis eller bare, å støte flere enn sarte sjeler, så i hvert fall å provosere frem en reaksjon. Den ønskede reaksjonen her er kanskje at det skal bli klart hvilken (fordervende) makt menigheten i dette tilfellet har over alle de involverte. I det amerikanske samfunnet, der kirkene fungerer som forsamlingshus for det aller meste, gir de valgte virkemidlene dermed sannsynligvis mer mening. Og ikke minst; fyller et annet behov.

Potensialet for suksess med religionssatire på teaterscenen har musikalen «The Book of Mormon» vist, både i hjemlandet USA og på Det Norske Teatret i Oslo, der det har gått for fulle hus de siste par årene. «Hand of God»-regissør Frank Kjosås har for øvrig vært involvert også i det stykket, da som skuespiller.

Men der «The Book of Mormon» belyser et fenomen som mange opplever som noe nærmest genuint amerikansk – og med det, i møte med stykket, også noe fiksjonelt – så blir dukketeaterstykket værende litt ute av kritisk, støtende kontekst. Og det selv om det også her tilsynelatende har blitt lettere igjen å la seg krenke. Men det er kanskje i andre følelser enn de religiøse ...

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...