«Dialog er svaret på alt» forkynner en liten bok, nylig utgitt på Frekk forlag. Men om boktittelen tar såpass kraftig i, er innholdet undersøkende og nyansert. Ansporet av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) gir en håndfull bidragsytere sine synspunkter på hva dialog på tvers av religioner og livssyn kan utrette, med hovedfokus på interreligiøs dialog som et redskap for å løse eller minske konflikter mellom ulike religiøse og kulturelle grupper.

Dialog er ikke enkelt

Gjennomgangstonen er at vi har lykkes ganske bra med dette her til lands, og derfor har sett få religionskonflikter. Samuel P. Huntingtons dystre spådom i boka The Clash of Civilizations (1996) om at religiøs og kulturell identitet vil bli den primære kilden til konflikt verden over, har ikke slått til.

Selvgratulerende er antologien imidlertid ikke blitt. I essayet «Du skal ikke tvinge til dialog» lufter dialogforsker Helge Svare sitt ubehag over lettvint politikersnakk om «mer dialog» − som om dialog skulle være enkelt å få til, og en måte å løse alle konflikter på. Slik er det avgjort ikke. Alle parter må se seg tjent med en dialog, ellers vil man ikke lykkes. Dialog er dessuten noe annet enn debatt, her handler det ikke om å vinne eller tape.

Dette fordrer, som filosofen Michael Noah Weiss betoner i essayet «Oppdagelsen av verdens verdier», at dialogpartene har den nødvendige etos. Med etos menes den enkeltes personlige etiske innstilling i en gitt situasjon. Weiss tar utgangspunkt i den katolske tenkeren Hans Küng, som ble fratatt retten til å være teolog etter å ha stilt spørsmål ved dogmet om pavens ufeilbarlighet. Küng viet seg da til økumenisk arbeid, og ble en ekspert på kulturell og interreligiøs dialog, noe som bl.a. resulterte i en erklæring om en global etos, presentert av Küng i 1993. Slikt er kjekt å vite.

I essayet «En fredsoppskrift?» redegjør tidligere forstander Anne Sender i Det mosaiske trossamfunn for de erfaringer STL har gjort siden stiftelsen i 1996, samt hva som førte til stiftelsen. Hun fremhever aksjonen mot KRL-faget i skolen som en samlende faktor, siden faget opprørte en rekke tros- og livssynssamfunn, Human-Etisk Forbund (HEF) inkludert, så mye at man gjorde felles sak. Dette er relevant historieskrivning, ispedd fornøyelige anekdoter som når en KrF-politiker utbryter at «Er det ikke på tide dere skjønner at Jesus er frelseren, da?».

Ellers beretter teologiprofessoren Notto R. Thelle om et møte med en japansk zen-mester som skulle få innvirkning på hans egen tro, samt få ham til å spørre om den virkelige samtalen begynner etter at siste ord er sagt. Den gjenklang en dialog gir hos den enkelte, må ikke undervurderes. Thelle tar også et oppgjør med den nedlatende holdningen vestlige kristne har hatt til østens folk og religioner, og som kulminerte på attenhundretallet. Å betrakte ikke-vestlige religioner som mørk og primitiv hedenskap, fremmer ikke akkurat dialog.

Interessante er også de erfaringer konfliktmegler Thomas Dorg har hatt med å få sinte, unge menn med innvandrerbakgrunn til å gå i dialog med myndighetspersoner og andre. I et intervju med forlagsredaktør Nicolai Strøm-Olsen sier han at dette er fullt mulig, men arbeidskrevende. Og selv om dialog bør baseres på frivillighet, kan et ris bak speilet være nødvendig for i det minste å bevege sinte unge menn til å se poenget med en dialog.

Hvor villige er vi til å ha en dialog?

En antologi på under hundre sider kan ikke bli dyptpløyende. Men som en introduksjon til de nevnte temaer fungerer Dialog er svaret på alt godt. Den får fram, kanskje mer mellom enn på linjene, at dialog handler mer om mennesker enn om tro og dogmer. Bare av den grunn er dette noe humanister bør interessere seg for, og da mer enn fram til nå. Vel har HEF vært med i STL fra starten av, og Anne Sender roser oss for å ha kjørt KRL-saken gjennom rettsapparatet helt til FN og Europadomstolen, der staten omsider tapte. Som livssynspolitisk organisasjon har HEF såvisst gjort seg gjeldende.

Men som livssynsorganisasjon? Begrepet livssyn er jo videre enn begrepet livssynspolitikk, og skal man ha dialog med folk som tror og mener noe annet enn oss selv, må livssyn trekkes inn. Og hvor villige er vi til det? Finner humanister flest det kanskje ikke bryet verdt å drøfte saker og ting med religiøse personer når vi ikke har noen felles sak å kjempe for? I så fall: Hvorfor gjør vi ikke det?

Mangelen på et HEF-bidrag i antologien får meg til å stille slike spørsmål. Burde ikke dét ha vært en selvfølge? I så fall er unnlatelsessynden snarere vår enn forlagsredaktørens. Fordi vi ikke har prioritert dialog på tvers av livssyn høyt nok.

Mener man at religion er et onde som bør bekjempes, velger man snarere debattformen enn dialogformen. Men også «religionsvennlige» ateister kan utvise skepsis til dialog på tvers av tro og livssyn. For må man ikke da feie mye under teppet av frykt for å bli for nærgående? Personlig tro er jo for mange ømtålige saker. Eller kan en dialog gi rom for slikt?

Her handler det nok mye om den etos man har, for å snakke med Hans Küng. Og den springer snarer ut av en personlig holdning enn av religiøs tro og lære. Bare det at vi i en dialog forholder oss til andre mennesker − og ikke til kristendommen eller islam eller andre trosretninger generelt − setter vi mennesket først på et vis som står humanismen nær. Da kan det skapes gode personlige relasjoner, uenigheter til tross.

Dette bidrar også til å fremme en kultur der man snakker sammen i stedet for å skule på hverandre fra hver sin tue, og kanskje også slåss mot hverandre. Nå som tv-serien Lilyhammer igjen sjarmerer oss med sin gangstermoral der alt som smaker av dialog underkjennes (åh, så teit og tafatt og norsk!), er det verdt å minne om det.