BAKGRUNN: Den norske kirke kan få med seg over 8 milliarder i skilsmissen fra staten. I tillegg kommer over 1,2 milliarder i kompensasjon til de andre tros- og livssynssamfunnene.

I en skilsmisse må man alltid ha et booppgjør, og tar vi inn alt som ligger i løypa når Den norske kirke og staten nå skal skille lag, ender vi opp med en totalregning for staten på rundt 9,2 milliarder. Da har vi tatt med kompensasjonen staten er nødt til å utbetale til de andre tros- og livssynssamfunnene med dagens lovverk, og med dagens medlemstall.

Mesteparten av beløpet er en eventuell overføring av Opplysningsvesenets fond til Den norske kirke. I dette fondet ligger prestegårder og landeiendommer til en verdi av 7,2 milliarder kroner. Kirken har i lang tid ansett fondet som «sitt». Det er uklart hvem som skal eie fondet når kirken skilles ut som en fristilt organisasjon. Kanskje får kirken alt? Kanskje kommer det et makeskifte mellom kirken og staten? Kanskje beholder staten eiendommene? Vi vet ikke.

Uansett er det klart at staten ikke kan overføre noen verdier fra dette fondet til Den norske kirke uten å utbetale kompensasjon til andre tros- og livssynssamfunn, med dagens lovverk.

To engangssummer og en fast økning

Når kirken skal etableres som selvstendig organisasjon, krever i tillegg sunn økonomisk praksis at det opprettes en egenkapital. Hvis vi legger forsvarlig økonomisk praksis til grunn, er det et godt råd at egenkapitalen utgjør minst 25 prosent av årlig omsetning. Det vil for kirkens del bli en egenkapital på 625 millioner kroner. En slik verdioverføring fra staten til en fristilt kirke må selvsagt også kompenseres overfor de andre tros- og livssynssamfunnene.

Disse to postene er engangssummer. I tillegg kommer den faste bevilgningsøkningen vi skrev om i august – de ca. 200 millionene som kirken vil få i økte årlige bevilgninger fordi de ikke lenger får en rekke gratistjenester fra staten.

Den største gratistjenesten er at kirken i alle år har fått gratis pensjonsordning av staten. Denne er verdsatt til ca. 160 millioner kroner i året. Når kirken nå skal fristilles, må den betale for dette selv, og trenger en ekstrabevilgning for å dekke det inn. Denne ekstrabevilgningen må selvsagt kompenseres overfor de andre tros- og livssynssamfunnene hvert år framover.

Hvorfor blir det slik?

Hver gang vi skriver om støtteordningene til tros- og livssynssamfunn må vi forklare hvorfor det blir slik. Så også denne gangen. Mange tror hver innbygger har en «kirkeskatt» som de selv kan bestemme hvem som skal få, men slik er det ikke.

I praksis bevilges det først penger til Den norske kirke. Dette er et rent politisk vedtak som fattes uavhengig av hvor mange medlemmer kirken har. Kirkebevilgningen deles så på antall kirkemedlemmer. Summen man får ganges deretter opp med medlemmene i det enkelte tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke.

Det vil si at jo mer staten og kommunene bevilger til Den norske kirke, jo mer vil også de andre få.

178 millioner bare til Human-Etisk Forbund

Kulturdepartementet har selvsagt sett utgiftsbomben som er på vei, og det skulle forundre meg mye om ikke dette er den egentlige tanken bak lovendringsforslaget vi skrev om i går.

Lønnsøkningen for prester, som saken gjelder, er småpenger. 70 millioner er ingenting sammenlignet med hva som ligger i løypa i skilsmisseprosessen. Ingen bør bli forundret hvis det kommer fram at regjeringen her prøver å etablere et prinsipp – et prinsipp om at enkelte overføringer til kirken kan unntas fra beregningsgrunnlaget.

Departementet prøvde for eksempel å få inn i loven at det ikke bare var lønnsøkningen for prester som skulle unntas fra beregningsgrunnlaget. Det skulle også gjøres unntak «i lignende tilfeller» ifølge det opprinnelige lovforslaget.

Som det går fram i denne artikkelen, er det en del «lignende tilfeller» som ligger videre nedover veien i skilsmisseprosessen. Hvis departementet ikke finner en eller annen måte å unndra disse gigantiske verdioverføringene til kirken på, blir de nødt til å overføre opp mot 1,2 milliarder kroner til tros- og livssynssamfunnene utenfor Den norske kirke med dagens lovverk. Human-Etisk Forbund alene vil få 178 millioner.

Alternative løsninger

I lovendringsforslaget vi omtalte i går prøver regjeringen å omtolke menneskerettighetene og Grunnloven slik at det blir mulig å overføre penger til Den norske kirke uten at de trenger å betale til de andre. De fikk som nevnt ikke inn den generelle formuleringen «i lignende tilfeller», men hvis lovforslaget blir vedtatt vil det skape en presedens som kan gjøre det lettere å komme med nye unntaksforslag i neste omgang.

Dagens to lovparagrafer som sikrer at tros- og livssynssamfunn skal ha «om lag det samme» som Den norske kirke, kan bli ganske lange og fulle av unntak etterhvert hvis regjeringen følger denne strategien videre.

Et annet alternativ er at staten begrenser overføringene til Den norske kirke til et minimum i skilsmisseprosessen framover. Da kan det ikke bli snakk om å gi dem Opplysningsvesenets fond. Da fjernes mesteparten av regningen både til kirken og til de andre. En slik strupingspolitikk kan imidlertid få alvorlige konsekvenser for Den norske kirke slik vi kjenner den i dag. Det blir vanskelig for dem å drive på dagens nivå hvis de ikke får starthjelp i form av egenkapital, og får økonomisk hjelp til å etablere sin egen pensjonsordning, forsikringsordning, regnskapstjeneste og så videre.

Hva med en fast kronesats?

En annen mulighet er å gå over til løsningen Human-Etisk Forbund ønsker seg – at Stortinget hvert år vedtar en kronesats pr. medlem i tros- og livssynsstøtte, som så deles ut til Den norske kirke og de andre tros- og livssynssamfunnene på lik linje. Det vil sikre likebehandling, men det vil samtidig innføre et prinsipp som så langt har vært uspiselig for norske politikere – at bevilgningene til Den norske kirke knyttes direkte opp mot antall medlemmer.

Løsningen med en politisk bestemt en kronesats pr. medlem for alle, inkludert Den norske kirke, vil også løse problemet med eskalerende offentlige utgifter til tro og livssyn som skapes av stadig færre medlemmer i Den norske kirke (færre å dele bevilget beløp på), i kombinasjon med stadig flere medlemmer i de andre tros- og livssynssamfunnene (flere å gange opp med). Drammen kommune har for eksempel prøvd å ta tak i dette, uten å lykkes så langt.

Et siste alternativ er selvsagt å kutte alt som heter pengestøtte til tros- og livssynssamfunn. Det er ingen menneskerettigheter som tvinger stater til å bruke penger på tro og livssyn. Men gir du først til noen, må du gi til alle. Uten penger fra staten får tros- og livssynssamfunnene livnære seg på medlemskontingent og donasjoner, slik de gjør i mange andre land, USA og Frankrike for eksempel. Før man kan gjøre det må imidlertid grunnlovsformuleringen i §16 om at staten skal understøtte tros- og livssynssamfunn fjernes, samt at det må gjøres omfattende endringer i en del andre lover. Men det er slett ikke umulig hvis det er politisk vilje til det.

Greit at «staskjerka» får, men ikke de andre?

Avslutningsvis skal jeg prøve meg på en spådom:

Av pengebruken som er skissert i denne artikkelen, er det ikke antydningen om at staten kan komme til å overføre verdier tilsvarende åtte milliarder til Den norske kirke som vil vekke mest bestyrtelse. «Det skulle bare mangle», vil mange si. Når de nå skal etableres som fristilt organisasjon, må de få med seg en solid medgift, vil mange mene.

Nei, det er nok et langt mindre beløp som vil få blodet til å boble, nemlig de 1,2 milliardene som etter dagens lovverk må utbetales til Human-Etisk Forbund og de andre tros- og livssynssamfunnene hvis staten velger å være maksimalt rause med Den norske kirke.

Denne grunnleggende forskjellsbehandlingen mellom Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn sitter dypt i befolkningen, men er noe vi må kvitte oss med hvis vi skal framstå som et moderne, likestilt og pluralistisk land. Den norske kirke skal ikke være noe annet enn et trossamfunn blant flere.

Bør være spesielt uspiselig for Krf

Det skal bli spennende å følge denne prosessen videre. I første omgang skal det bli interessant å se hvordan det går med Kulturdepartementets forslag i Stortinget. Det foreslåtte bruddet med likebehandlingsprinsippet bør være fullstendig uspiselig for regjeringens samarbeidspartnere Venstre og KrF, kanskje spesielt sistnevnte. SV kommer heller aldri til å stemme for dette.

Så får vi se om regjeringen får med seg Arbeiderpartiet eller Senterpartiet på forslaget. De trenger bare ett av de to partiene for å få flertall.