Terje Tvedt har skrevet en av de mest omdiskuterte norske bøkene i nyere tid. Foto: Dreyer forlag.

– En kraftfull demonstrasjon av historiefagets relevans for forståelsen av vår samtid

Terje Tvedt lever opp til Jens Arup Seips prinsipp om at en historikers oppgave ikke er å kle på, men å kle av, konstaterer historieprofessor Paul Knutsen i sin grundige omtale. Tvedt har skrevet en bok som fortjener oppmerksomheten den har fått, fastslår han.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 02.03.2018 kl 13:57

BOKANMELDELSE: Terje Tvedt har skrevet en viktig, lettlest, spennende og tankevekkende bok, som fortjener den oppmerksomheten den allerede har fått – og mer til. Forfatteren er da heller ikke av den beskjedne sorten. Ambisjonen er intet mindre enn å avdekke samtidens dominerende beskrivelse av seg selv, og «å avkle politikken dens skinn av naturlighet» (s. 12).

Her er Tvedt helt i tråd med sin inspirator, den eminente historikeren Jens Arup Seip: En historikers oppgave er ikke å kle på, men å kle av.

Det er ikke spesielt overraskende at et slikt program fører til protester fra de avkledte i «godhetsregimet» Tvedt har satt seg fore å sette et kritisk søkelys på. Selv sympatiserer jeg med idealistene i «det humanitær-politiske kompleks», og nettopp derfor setter jeg pris på Tvedts analyser. Det er nok av eksempler på at idealister som er uimottakelige for kritikk, havner i et dogmestyrt utopia.

Hovedsynspunkter hos Tvedt

En del av den kritikken Tvedt er blitt møtt med, har vært forsøk på å frata ham faglig legitimitet som forsker. Her virker det som om kritikerne har mistet besinnelsen i sin iver etter å stemple boka som useriøs. Et eksempel på dette er Aage Borchgrevinks bokomtale i Dagbladet 30.11.2017 (og utdypning samme sted 06.12, i debatt med Kjetil Rolness), det andre Sindre Bangstad innlegg i Dagbladet 20.12.2017. Denne kritikken faller på sin egen urimelighet. (Forlagsredaktør Edvard Thorup i Dreyer ga for øvrig Bangstad et svar som satte skapet på plass i samme avis 22.12.)

Andre har prøvd å mistenkeliggjøre ham som representant for en høyreorientert, fremmedfiendtlig agenda. Det gjelder f.eks. Anne Minkens tekst «Det slurvete fiendebildet», Klassekampen 09.12.2017. Hun hevder også at Tvedt «gjennomgående» er upålitelig i sin omgang med kildene, en beskyldning som er basert på et spinkelt grunnlag.

Jeg synes ikke det er noe rimelig grunnlag for å framstille Tvedt som en sjuskete xenofob, islamofob eller lignende. Han er en uavhengig, kritisk orientert historiker, med et skarpt blikk for metodespørsmål, i tillegg til at han har med seg en god porsjon marxistisk ballast.

En tredje variant er å kritisere ham for å bedrive «selektiv historieskrivning». Et eksempel på det er Arve Ofstad: «Professor Tvedts selektive historieskrivning» i Bistandsaktuelt 01.02.2018. Ofstad har solid bakgrunn både fra forskning og fra praktisk bistand i mange land. Han gir en saklig kritikk av Tvedt, men den tjener mer som en modifisering av spissformuleringer enn som fundamentalkritikk.

Til påstanden om selektivitet er det å si at all historieskrivning nødvendigvis er selektiv. Ingen kan få med seg alt, det er heller ikke ønskelig. Spørsmålet er om historikeren redegjør for sitt utvalg, begrunner hvorfor problemene som tas opp kan anses å være viktige, og viser hvilke kilder framstillingen bygger på, slik at det blir mulig å vurdere sannhetsgehalten i de tolkningene som foretas. Tvedt bruker kilder som er allment tilgjengelige, og understreker at han har tilstrebet «maksimal transparens» slik at enhver som ønsker det, kan kritisere analysen og dens holdbarhet (s. 20).

Trekker ikke de gode hensiktene i tvil

Det kan virke som disse kritikerne ikke har fått med seg at Tvedt ikke trekker i tvil de gode hensiktene som preget representantene for godhetsregimet. Stort sett hadde politikerne aktverdige intensjoner, skriver han allerede i forordet (s. 12). De som befolket «det human-politiske kompleks» var idealister som ville gjøre verden til et mer rettferdig sted, skriver han videre, de var «genuint opptatt av å redusere skrankene mellom mennesker» (s. 108).

Det er også på sin plass å framheve at Tvedt ikke er motstander av bistand: «Tvert imot er jeg av dem som mener det er tilstrekkelig med data til å kunne konkludere med at bistanden både har vært vellykket i bestemte tilfeller, og at bistanden som internasjonalt system har potensial til å fremme en mer rettferdig og fredelig verden, samtidig som systemet begrenses av de ideene og relasjonene de er bygget på.» (S. 89.)

Heller ikke underslår Tvedt at innvandringen til Norge også har hatt positive sider, både for de som kom og for de som var her fra før:

«Internasjonaliseringen ga folk fra andre land kjennskap til den norske velferdsstaten, og det ga nordmenn muligheter til å utvide sin horisont og inngå i nye former for sosiale relasjoner. Ved slutten av den første bølgen med innvandring til Norge vil det være ukontroversielt å konkludere med at innvandringen på mange områder beriket det norske samfunnet, samtidig som den skapte en rekke nye utfordringer og problemer som samfunnet og det politiske lederskapet i perioden ikke fant løsningen på.» (S. 137.)

Med hjertet i halsen

Men Tvedt er i egenskap av kritisk historiker – en som skriver «med hjertet i halsen» (s. 85) –
mest interessert i nettopp begrensninger, utfordringer og problemer. Han ønsker å belyse hvordan bistanden fra Norge, som fra den vestlige, utviklede verden for øvrig, i sitt utgangspunkt var preget av USAs stormaktsinteresser under den kalde krigen. [1]

Med en karakteristisk spissformulering: USA gjorde Norge til et bistandsland (s. 27), og sørget samtidig for at u-hjelpen ble organisert rundt paroler og begreper som ble gitt et universalistisk innhold – da for å skjule de vestlige verdiene som lå bak (s. 29). Universalismen omtales som et heldekkende fikenblad som tildekket de virkelige maktforholdene. Dette skjedde «i en geopolitisk sammenheng der ingen var interessert i å flagge at det var vestlige verdier de hadde med seg i landcruiserne sine» (s. 31).

Dernest vil han få fram hvordan innvandringen til Norge har endret landet fra å være en tilnærmet homogen nasjonalstat til å bli et multikulturelt land. Han hevder at dette er et stort sosialt eksperiment som har pågått praktisk talt uten at mulige konsekvenser har vært diskutert.

I stedet er behovet for kompliserte avveininger blitt redusert til et spørsmål om god moral, der sinnelagsetikken har vært dominerende. Her har godhetsregimet i Norge, de velmenende aktørene i det humanitær-politiske kompleks, vært del av et internasjonalt «selvpromoterende konglomerat av do-gooders», mener han (s. 263).

Kritiserer jetset-hjelperne

Han kritiserer de internasjonale jetsetterne som hever millionlønninger og helst reiser på business class (f.eks. Clinton-stiftelsen), med Bondevik-senteret i Oslo som en litt mer beskjeden, lokal variant.

Kritikken av International Law and Policy Institute, ILPI, faller også pent på plass i denne sammenhengen. Her gjorde VG en sterk innsats høsten 2016, med en pågående, kritisk og undersøkende journalistikk. Utenriksdepartementet ble tvunget til selv å undersøke saken, med det resultat at ILPI ble nedlagt i 2017.

Videre retter han søkelyset mot det han kaller «den nye eliten» i Norge, det vil si organisasjonene med de gode menneskene vi nettopp har nevnt. De har vært «fanebærere med sterk moralsk makt», og de har gjennom flere tiår hatt makten over hvordan verden, og Norges plass i den, skulle beskrives. Det humanitær-politiske kompleks (HPK) skapte og reproduserte «hegemoniske verdensbilder og selvbilder».

Hele HPK, med organisasjoner som Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Amnesty, Kirkens Nødhjelp og mange flere, alle med forbindelser til Utenriksdepartementets pengesekk, var også preget av en elitesirkulasjon som ga dette politikkfeltet en enestående hegemonisk posisjon og utgjorde «et mektig gravitasjonsfelt» (s. 262).

Framstillingens struktur

Prosjektet i boka er en overordnet analyse som ser tre store endringer i sammenheng: Norge som giver (bistandsfeltet), som mottaker (av immigranter), og framveksten av den nye eliten. Bokas organisering avspeiler dette.

Del I, Da Norge møtte verden (s. 22-108), består av tre kapitler: Utviklingshjelp som et nasjonalt prosjekt (s. 25-58), En ny sekulær statsreligion (s. 59-85) og Norge i verden og utviklingens «uendelige letthet» (s. 86-108).

Del II, Da verden kom til Norge (s. 111-247), har også tre kapitler: Fra homogen nasjonalstat til multikulturelt land (s. 111-161), Da islam kom til Norge (s. 162-213), og Den norske staten og det nye «store vi» (s. 214-247).

Del III har overskriften Det humanitær-politiske kompleks, som behandles i ett kapittel med tittelen Det internasjonale gjennombruddets elite (s. 251-286). Til slutt kommer en epilog (s. 287-289).

I tillegg til 289 sider tekst, kommer et noteapparat på 52 sider (s. 290-342). Tvedt omtaler selv dette som «en slags parallellbok» for lesere som er spesielt interessert i begrepsdiskusjon og forskningslitteratur (jf. note 6, s. 291). Både noteapparatet og den litteraturlisten som følger er av stor verdi for den som vil gå videre.

Her finner vi også åtte henvisninger til relevante arbeider av Tvedt selv. Han er ingen nykommer på feltet. Jeg savner dog en direkte henvisning til Tvedts store artikkel «Narsissismens triumf» (Morgenbladet, 29.05.2015), som vil bli stående som en uomgjengelig referanse i dette feltets historiografi. (Den er inkludert i Tvedt: Norske tenkemåter. Tekster 2002-2016, Oslo 2016: Aschehoug.)

Periodisering: Fra «ettpartistat» til flerkulturell stat

Forfatterens velskrevne forord (s. 9-13) og den påfølgende innledning (s. 14-21) var for meg faglige appetittvekkere som skjerpet både nysgjerrigheten og leselysten: globalhistorie (Tvedts eget felt), lange linjer (inspirasjon fra Braudel), hele avkledningsprogrammet (avsløring er kanskje et bedre ord når det er islam som undersøkes?) og bruken av J.A. Seips berømte foredrag fra 1963 – ikke primært som beretning, men som levning.

Med dette foredraget, «Fra embedsmannsstat til ettpartistat», hadde Seip ikke bare gitt en spissformulert, Michels-inspirert analyse av Arbeiderparti-staten etter 1945, men også foreslått en periodisering av Norges historie etter 1814, over formelen embetsmannsstat (1814-1884), den parlamentariske flerpartistat (1884-1940) og ettpartistaten etter 1945.

Tvedt vil vise at denne analysen av nasjonalstaten Norge og dens maktutøvere bare få år senere var å anse som utdatert. Ikke fordi Seips analyse var feil, men fordi samfunnet etter 1963 hadde gjennomgått fundamentale forandringer.

Dette er Tvedts utgangspunkt for å foreta en ny periodisering. Han distanserer seg ikke fra Seips periodeinndeling, men supplerer den, jf. også bokas undertittel: Fra «ettpartistat» til flerkulturell stat (jf. også varianten «Fra homogen nasjonalstat til multikulturell stat», som er tittelen på kapittel 4). Dette er én av de tre hoveddimensjonene som kjennetegner tidsrommet 1963-2016, perioden da det internasjonale gjennombruddet fant sted.

Befolkningsøkning

I 1963 var ord som «sharia» og «hijab» fremmedord i et etnisk tilnærmet homogent Norge, og religionen islam var praktisk talt ukjent. I 2016 var islam veletablert med moskeer over hele landet, og var blitt «en sentral og integrert del av landets samfunnsliv» (s. 165). Og nå var det 700 000 innvandrere og 150 000 født i Norge av innvandrede foreldre. (Han skriver (s. 16) at dette er tall «ifølge regjeringen», men uten å oppgi presis referanse).

«Ikke noe annet europeisk land økte sin befolkning i forhold til folketallet så raskt som Norge rundt årtusenskiftet, mens antallet etniske nordmenn holdt seg stabilt,» fastslår Tvedt (s. 16).

Siden dette er et sentralt punkt i Tvedts analyse («radikale følger ... som ennå ikke kan overskues», s. 16; «en av de aller mest avgjørende hendelsene og prosessene i landets historie», s. 165), ville det vært nærliggende å belegge tallene med presise referanser. Men siden ingen faktasjekkere meg bekjent har stilt spørsmål ved disse tallene, men bare pirket i detaljer, kan vi gå ut fra at det hovedbildet Tvedt tegner, er korrekt. [2]

På området u-hjelp, bistand og fredsmegling trekker Tvedt fram Kerala-prosjektet i India fra 1952. Her var Norge tidlig ute med å følge opp president Trumans «Point Four»-program: Å vinne «hearts and minds» hos elitene i underutviklede land. Samtidig var dette et ledd i Haakon Lies taktiske spill mot venstrefløyen i eget parti, og han kunne (for en periode) glede seg over at «de radikale brushodene», dvs. NATO-motstanderne i Arbeiderpartiet, fikk noe meningsfylt å stelle med (s. 31-33, jf. note 17 og 18, s. 294).

Dette rimer ikke så godt med Tvedts periodisering. Han får det likevel til å gå opp, slik: «Først i 1963 ble spirene til det som skulle bli et nasjonalt bistandsprosjekt, sådd.» (S. 32, uth. av Tvedt.) Og han framhever kontrasten mellom 1963 og situasjonen en generasjon senere: I 1963 var den norske stat «ikke involvert i en eneste fredsforhandling eller et eneste dialogmøte noe sted på kloden».

Gjennombruddets norske pietá

Videre skriver Tvedt, passe provoserende: «Og det internasjonale gjennombruddets norske pietá – den norske statsråden eller kjendisen – sittende på huk i Afrika, omgitt av fattige, men glade barn som utstrålte takknemlighet for Hjelperens oppmerksomhet og gavmildhet – var ennå ikke kanonisert.» (S. 25.)

En generasjon senere var Norge ifølge det norske selvbildet blitt verdensmester i bistand og en humanitær stormakt. FrPs finansminister Siv Jensen sto bak «tidenes største bistandsbudsjett» og slo dermed rekorden som var satt av hennes forgjenger, Kristin Halvorsen fra SV (s. 47).

Aktørene som bandt dette sammen, og som gjennom storstilte informasjonskampanjer samlet hele det norske folk bak «selve narrativet om nasjonens identitet i globaliseringens tidsalder» – grunnfortellingen om den norske samaritan – eksisterte bare i kim i 1963. Åtte personer i Norsk Utviklingshjelp (etablert 1962) var i 2016 blitt til et mangslungent institusjonelt byggverk med nærmere tre tusen ansatte, når forskningsinstitusjonene medregnes. De humanitære organisasjonene mottok da anslagsvis fem milliarder kroner årlig i statsstøtte – langt mer enn hva som var vanlig i andre OECD-land. I sentrum for hele systemet sto Utenriksdepartementet og utenriksministeren (s. 253-254).

Mens eliten i embetsmannsstaten kom fra overklassen, og eliten i ettpartistaten kom fra arbeiderbevegelsen, har denne nye eliten sin bakgrunn fra ulike politiske partier, organisasjoner og medier. Den har altså et metapolitisk preg, men var likevel «det internasjonale gjennombruddets organisator, ideolog og dirigent» (s. 18).

Hvordan kunne dette gå til? Hva er forklaringen på at folk med helt ulike politiske grunnsyn sto sammen i tilsynelatende full harmoni når det gjaldt tilslutning til de store endringene i Norge Tvedt er opptatt av? Hvordan ble denne idyllen etablert og vedlikeholdt?

Norges «offentlige sjel»

Et nærliggende spørsmål i denne forbindelse er naturligvis om dette stemmer. Var «alle» enige i dette? Nei, det var opposisjon fra ulike hold og med varierende intensitet, alt etter hvilket felt det gjaldt (bistand, innvandring, oppslutning om HPK). Men Tvedt mener å ha vist at dette var marginale fenomener.

Og forklaringen? Den synes primært å ligge i den allmenne tilslutning til universalismen. For jo mer universalistisk, desto mer apolitisk og moralsk høyverdig kunne både u-hjelpen og velkomsten til innvandrere framstå (s. 39). Denne politikken ble dermed hevet over den normale politiske strid. Politikken ble apolitisk (eller, om man vil, metapolitisk).

Denne forklaringsmodellen (som nok kan diskuteres), brukes på en interessant måte når Tvedt bringer fram hva han kaller Norges offentlige sjel. Han har analysert sentrale stortingsmeldinger om bistand og utvikling (s. 39ff), han har gått gjennom «samtlige stortingsmeldinger og offentlige utredninger om innvandring og integrering» i perioden fram til 2015 (s. 136), og han har analysert 303 lederartikler i fire viktige aviser etter 11. september 2001 om Norges møte med og syn på islam (s. 187ff).

Konklusjonene han trekker er entydige. Når det gjelder Norges overordnede strategier for å fremme utvikling i fattige land, er hovedbildet dette:

«Så å si hver eneste regjering – regjeringene Gerhardsen, Borten, Bratteli, Willoch, Brundtland, Bondevik, Stoltenberg, Jagland og Solberg – forklarte hvordan de mente fattigdommen i verden kunne bekjempes, og det ene Stortinget etter det andre diskuterte dem, forhandlet om dem, inngikk kompromisser om dem, og ga dem alltid tilnærmet enstemmig tilslutning.» (S. 39.)

Analysen av Norges «official mind» på feltet innvandring og integrering gir også grunnlag for klare konklusjoner:

En multikulturell stats ideologi

«Statsbyggingsideologien var ikke lenger en nasjonalstats strategi, men en multikulturell stats ideologi. Statens politiske ledelse var svært positiv til et fargerikt fellesskap og søkte å motvirke fordommer og stereotypier, men deres politiske strategi må forstås på et helt annet nivå. Staten søkte det multikulturelle samfunnet som eksplisitt norm og ideal.» (S. 149.)

Tvedt synes det er «et påfallende faktum» at ingen ledende politikere tok initiativ til undersøkelser av forholdet mellom norske eller vestlige verdier på den ene siden, og «for eksempel pakistansk eller vietnamesisk kultur og verdier, eller hinduistisk og islamsk kultur og verdier» på den andre.

Hovedforklaringen på det er ifølge Tvedt en grunnleggende harmonitanke om at «alle egentlig delte de samme verdiene» (s. 150).

Bildet som framkommer av Tvedts avisundersøkelse er også interessant. Det var tilnærmet full harmoni mellom lederskribentene i Vårt Land, Morgenbladet, Klassekampen og Aftenposten når det gjaldt synet på forholdet mellom islam og terrorisme. Hovedsaken var å advare mot å skape fiendebilder. Islam har ikke noe med terrorisme å gjøre. Det var snarere Vesten som var ansvarlig for hva muslimer kunne finne på av udåder i islams navn. Selv der islamister (i den såkalte islamske stat, for eksempel) ikke la skjul på at de hentet næring i islams skrifter, ble forbindelsen mellom islam og terrorisme benektet.

I tilbakeblikk er det ikke minst av interesse å lese hvordan venstresidens avis Klassekampen i 2006 roste professor i islamstudier Tariq Ramadan (som nå er innhentet av metoo-bølgen) for å være hel ved, samtidig som avisen tok avstand både fra den somaliske islamkritikeren Ayaan Hirsi Ali, for hennes dårlige moral(!), og fra den sekulære muslimen Walid al-Kubaisi, som mente at Ramadan talte med to tunger og var en farlig representant for Det muslimske brorskap i Europa (s. 193).

Avisa støttet også daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre under karikaturstriden i 2006 (jf. nedenfor), og i 2009 tok avisa avstand fra den sentrale arbeiderpartimannen Martin Kolberg, da han tok til orde for et oppgjør med radikal islamisme i Norge. Dette mente avisa var et uttrykk for fremmedfrykt, og mer enn antydet «rasistiske» motiver. I stedet støttet avisa Jonas Gahr Støre, som sa at radikal islam ikke var noe problem i Norge (s. 194).

Religion, ytringsfrihet og menneskerettigheter

Tvedt påpeker at en diskusjon av religionenes rolle praktisk talt er fraværende i de offisielle dokumentene han har gjennomgått (s. 49). I skarp kontrast til dette er menneskerettighetene gjenstand for ukritisk tilslutning, og blir, særlig etter Verdenskonferansen om menneskerettighetene i Wien i 1993, plassert i sentrum for Norges utenrikspolitikk. Eksempler på dette er menneskerettsloven av 1999, som ble vedtatt av et enstemmig Storting, og den talende tittelen på Stortingsmelding nr 10 (2014-2015): Muligheter for alle. Menneskerettighetene som mål og middel i utenrikspolitikken (s. 74).

Hva er så problemet med dette? Er ikke nettopp tilslutning til menneskerettighetene å anse som et stort sprang framover i menneskehetens historie, et sivilisasjonshistorisk framskritt av uvurderlig betydning?

Det er på dette punktet Tvedts banning i kirka helt overdøver prestens tale. For presten – i vår sammenheng for eksempel Bondevik (onkelen, selvsagt, men her nevøen), eller Janne Haaland Matlary, eller Trond Bakkevig, eller Hilde Frafjord Johnsen (jf. note 28, s. 304) – var av den oppfatning at menneskerettighetene var gitt av Gud. Menneskerettighetene var universelle i den forstand at de var gitt «alle mennesker, overalt på kloden, ved fødselen, av Gud» (s. 70).

Nå er jo ikke spørsmålet om hvem eller hva denne guden er, blant de spørsmålene som har opplagte, innlysende klare svar. Og ulike verdensreligioner har ulike fortellinger, tradisjoner og (mer eller mindre) hellige skrifter om dette. Men en påstand om at menneskerettighetene egentlig er universelle i betydningen fellesmenneskelig tankegods fra tidenes morgen og karakteristisk for alle verdensreligionene, bryter ifølge Tvedt med «hva vi med sikkerhet kan si er historiske fakta» (s. 71).

Deskriptive menneskerettigheter

Videre skiller Tvedt, berettiget etter min mening, mellom et normativt ønske om at menneskerettighetene bør gjøres gjeldende for alle mennesker, og en beskrivelse av dem som baserer seg på at de egentlig allerede gjelder universelt. Man kan, som meg og mange andre, antakelig inkludert Tvedt selv, være enig i det første, men uenig i det andre.

Han viser blant annet til Bibelen, til Toraen, til hinduismens skrifter om kastesystemet og til Koranens framheving av skillet mellom de som tror og «de vantro». I den forbindelse viser han til Kairo-erklæringen av 1990, vedtatt av Organisasjonen for den islamske konferansen, som representerte 57 land. Denne erklæringen «avviste prinsipielt og konsekvent ideen om alle individers like rettigheter overfor staten ...» (s. 72).

Videre viser han til Rushdie-saken. Lederen for presteregimet i Iran, ayatolla Khomeini, hadde i 1989 utstedt en dødsdom ikke bare mot forfatteren Salman Rushdie for hans roman Sataniske vers, men mot alle forleggere som utga boka, og de som oversatte den. Etter at fatwaen ble kjent i Norge, gikk tre tusen muslimer i demonstrasjonstog i Oslo, med krav om at romanen måtte forbys.

Da det offentlige Norge sviktet

«Den første organiserte aksjonen på vegne av muslimer i Norge var et faktum, og den utfordret den verdien som den norske nasjon hvert år i 150 år kanskje oftest og mest systematisk feiret som landets konstituerende verdi,», skriver Tvedt (s. 175).

Tvedt bruker denne historien sammen med tre andre – attentatet mot Aschehougs direktør William Nygaard i 1993, karikaturstriden i 2006 og Arbeiderparti-regjeringens forslag om blasfemiparagrafen i 2008 – som prisme for å belyse forholdet mellom islam og Norge, og dermed også forholdet mellom islam og menneskerettighetene.

I offentligheten var det reaksjoner mot Khomeini og Iran, men norske muslimer ble i liten grad kritisert. Snarere tvert imot, som når biskopen i Stavanger sa han forsto muslimenes reaksjon og «skulle ønske at boka ikke ble utgitt». Andre tok til orde for at blasfemi burde være straffbart uansett hvilken religion det gjaldt. (S. 175-176.)

Jeg vil likevel, som en liten modifikasjon, nevne at redaktør Levi Fragell i tidsskriftet Humanist på lederplass beklaget tilbakeslaget for «det fargerike fellesskap» og for åndsfriheten slikt kunne innebære. Organisasjonen Human-Etisk Forbund ga da også full støtte til utgivelsen av boka, og kritiserte fanatiske muslimers trusler og voldsomheter. [3]

Sivlisasjoner i konflikt

Tvedt kan også, i egenskap av globalhistoriker, presentere et interessant større bakteppe for konflikten mellom islam og Europa. Han påpeker hvordan Samuel Huntingtons Clash of Civilizations (både artikkelen og boka) ble totalt avvist, både av toneangivende intellektuelle og representanter for det offisielle Norge. Ikke bare på grunn av hovedtesen (som framgår av tittelen), men også på grunn av selve problemstillingen om en mulig grunnleggende konflikt mellom ulike sivilisasjoner: den hadde karakter av et tabu som ikke skulle være gjenstand for diskusjon. Alle «sivilisasjoner» delte jo egentlig de samme grunnleggende verdiene.

Det er naturligvis fullstendig politisk ukorrekt av Tvedt å ta opp dette – hvilket i seg selv en grunn til å anbefale boka. Men studiet av «sivilisasjoner» er lite utbredt i Norge, kanskje ikke minst fordi en historiker som J.A. Seip – en mann med en viss innflytelse – vendte tommelen ned for Toynbee. [4]

Her har Tvedt – med rette – gått mot Seips anbefaling. Han viser blant annet til en størrelse som Fernand Braudel og hans bok A History of Civilizations (1994) og andre globalhistorikere, som Will Durant og Francois Gautier, når det gjelder islamsk styre i India. Det var ifølge Braudel «extremely violent» og preget av «systematic terror» (se note 29, s. 320).

Dette står i kontrast til velvillige framstillinger av islam som en «fredens religion», samtidig som korstogene fra Europa gjerne framstilles som uttrykk for en spesielt krigersk kristendom. Tvedts kritikk av teologen og dialogtilhengeren Oddbjørn Leirvik inngår i denne diskusjonen, og er av stor interesse (s. 203-209).

Karikaturstriden

Karikaturstriden – «den mest dramatiske hendelsen i møtet mellom prinsippet om ytringsfrihet i Norge og bestemte fortolkninger av islam» (s. 180) – får følgende kortfattede og dessverre treffende kommentar: «Kildene er utvetydige: Utenriksdepartementet la seg på den samme linjen i utenrikspolitikken som Kirken argumenterte for i Norge: sterkere kritikk av publisisten enn av dem som i religionens navn krevde drap og tente på ambassader.» (S. 181.)

Et hederlig unntak var Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund. Han forsvarte ytringsfriheten og redaktør Vebjørn Selbekk, som var truet på livet, og ble dermed selv truet på livet.

Siden Tvedt er opptatt av hvilke interesser som ligger bak også i denne saken, som var preget av en ettergivenhet grensende til underkastelse under en islamistisk agenda, løfter han blikket og legger vekt på de norske ambisjonene om å skape fred i Midtøsten. En dystopisk enfaktor-forklaring begrenset kun til oppfatninger om islam avvises på dette grunnlaget.

Litt hastverk?

Boka er som nevnt både velskrevet og lettlest. Men det er en del unødige gjentakelser, registeret er knapt og ufullstendig (her finner vi for eksempel Ringnes, Christian, men ingen Rushdie, Salman), og litteraturlista er ikke helt ajourført (det er for eksempel notehenvisning til Hanssen 2016, som antakelig er ment å vise til Halle Jørn Hanssens bok om Sør-Sudan, men den mangler på litteraturlista).

Videre savner jeg henvisning til høyst relevante arbeider av to veteraner innenfor samfunnsvitenskapen i Norge. Det gjelder statsviteren Øyvind Østeruds provoserende perle av en artikkel: «Lite land som humanitær stormakt?» (i Nytt Norsk Tidsskrift, nr. 4/2006), og det gjelder sosiologen Ottar Brox' bok Jeg er ikke rasist, men ...

I denne boka tok Brox opp et tema som er sentralt for Tvedt, men han gjorde det allerede i 1991. Her skriver han om «moral-mesterskapet», «den moralske elitens felles innvandringsprogram», og problematiserer «den moralske elitens hegemoni». Han framhever forfatteren og RV-politikeren Jon Michelets valgkampparole i 1987: 1 million flyktninger til Norge!

Brox kommenterer: «Ingen kunne, i valgkampen i 1987, toppe Jon Michelet i uttrykk for vilje til å hjelpe verdens fattige.» [5] Den som i en slik diskusjon i det hele tatt reiste spørsmål om hva som var realistisk, var allerede på forhånd dømt til å tape i det Brox kaller en «uttrykkskonkurranse».

En av taperne var hans partifelle Finn Gustavsen. Som redaktør av partiavisa Ny Tid argumenterte han mot «moralistiske utfall og forenklinger», og ville erstatte dette med «en jordnær og målretta debatt om en politikk som er realistisk gjennomførbar og som derfor kan samle». Konsekvensen av dette var at Gustavsen ble ignorert av partiledelsen, utskjelt og baktalt som rasist, og han gikk av som redaktør. Deretter vedtok partiledelsen i SV et innvandringsprogram «som nesten i enhver detalj kunne ha vært utformet av den ensaks-orienterte moralske eliten». [6]

En kraftfull demonstrasjon

Fraværet av referanse til disse i Tvedts bok er underlig. I Brox' bok ville Tvedt også funnet en fruktbar bruk av den mangetydige betegnelsen «diskursanalyse». Brox sier kort og greit hva han mener med dette – uten henvisning til en eneste fransk tåkefyrste. [7] Tvedt opererer også med diskursanalyse, men bruker uttrykket bare én gang (s. 273). Når han ikke presiserer hva han mener, er dette nøyaktig en gang for mye.

Resonnementene han foretar angående forholdet mellom godhetsregimet og det han selv kaller «godhetstyranniet» (s. 272-274) er antakelig inspirert av en slags diskurstenkning og får derfor et forvirrende preg. Dette tyranniet er ikke knyttet til en klasse, men til «en herskemåte», skriver han (s. 272). Er da plutselig aktørene i godhetsregimet blitt borte? I så fall gjelder det antakelig bare akkurat her, for allerede på s. 274 gjør «den humanitær-politiske eliten» comeback, nettopp som utøverne av «sin godhetsmakt». [8]

Dette er likevel av mindre betydning. Boka er en kraftfull demonstrasjon av historiefagets relevans for forståelsen av vår samtid, både fordi forfatteren tar opp sentrale, kontroversielle spørsmål, fordi han trekker historiske linjer som gir ny innsikt, og ikke minst fordi han bryter med den snevre nasjonale rammen som tradisjonelt har preget faget.

_________

NOTER

1. I en kommentar i Morgenbladet 22.12.2017 kritiserer tidligere direktør ved Christian Michelsens institutt, Gunnar M. Sørbø, Tvedt for ikke å diskutere «hvilke interesser og strukturer som faktisk drev den» (altså politikken). Det er en underlig form for kritikk, siden Tvedt så sterkt framhever nettopp USAs interesser i dette. Nesten like underlig er det når Sørbø – som argument mot Tvedt – framhever at Afghanistan-utvalgets rapport (2016) la vekt på nettopp Norges allianse med USA. Tittelen på kommentaren: «Terje Tvedt tillegger politikere og forskere meninger de ikke har», er for øvrig svakt begrunnet i selve artikkelen.

2. Disse tallene blir gjentatt (s. 112), men nå med et lite forbehold: «Og få, om noen andre, vesteuropeiske land økte sin befolkning fra 1990-årene til 2016 så raskt i forhold til folketallet som Norge.» På samme side foretar han en sammenligning med India som Faktisk.no har vist ikke stemmer, og som Tvedt har beklaget og skal rette opp.

3. Se min bok Livet før døden. Human-Etisk Forbund 1956-2006, Oslo 2006: Humanist forlag, s. 326. HEF-veteranen Renate Munkebye gjorde også oppmerksom på at de første som fordømte Rushdies bok i England, var «The Islamic Society for Promotion of Religious Tolerance». Og hun tilføyde: «Hvorvidt de har skiftet navn, vites ikke.» (ibid.)

4. Omtalt i min bok Analytisk narrasjon. En innføring i historiefagets vitenskapsfilosofi, Bergen 2002: Fagbokforlaget, s. 73. Filosofen G.H. von Wright hadde derimot et mer positivt syn på dette.». Og hun tilføyde: «Hvorvidt de har skiftet navn, vites ikke.» (ibid.)

5. Ottar Brox: Jeg er ikke rasist, men ... Hvordan får vi våre meninger om innvandrere og innvandring?, Oslo 1991: Gyldendal Norsk Forlag, 2. opplag 1992, sitater fra s. 53, 56, 74 (moral ...), s. 48 og 50 (Michelet).

6. Ibid., s. 77-78.

7. Ibid., s. 32-35, jf. særlig om «skismogenese», det vil si en diskurs som «løper løpsk» og som dermed hindrer utvikling av en kritisk offentlighet.

8. Kommentarene om «diskursiv makt» i note 6, s. 334, viser at Tvedt er oppmerksom på problemet.

Siste nytt i Anmeldelser Vis flere

Nyttig kritikk av rosenrødt Jesus-bilde, men med klare mangler

Nyttig kritikk av rosenrødt Jesus-bilde, men med klare mangler

BOKANMELDELSE: – Ronnie Johanson har utvilsomt rett i at kirkens bilde av Jesus er en kraftig forvrengning. Men å gå derifra til å antyde at han var psykopat, blir like galt, skriver vår bokanmelder Per Bjarne Ravnå.

– En kraftfull demonstrasjon av historiefagets relevans for forståelsen av vår samtid

– En kraftfull demonstrasjon av historiefagets relevans for forståelsen av vår samtid

BOKANMELDELSE: Terje Tvedt har skrevet en bok som fortjener oppmerksomheten den har fått, fastslår historieprofessor Paul Knutsen i sin grundige omtale.

Folkelig og inkluderende, men lite troverdig

Folkelig og inkluderende, men lite troverdig

TV-ANMELDELSE: – Serien er tidvis morsom, men er laget av og for skeptiske ateister, skriver Haakon Gunleiksrud om den tredje sesongen av NRK-serien På tro og Are.

Bok: Identitetspolitikk og manglende selvransakelse

Bok: Identitetspolitikk og manglende selvransakelse

Mahmoud Farahmand ser nærmere på Bushra Ishaqs bok Hvem snakker for oss? Han er ikke begeistret.

–  Best når Bendiksen tar av seg safarihatten

– Best når Bendiksen tar av seg safarihatten

KOMMENTAR: – TV-serien og boka er en gavepakke for alle med interesse for religion og kristendom, mener Didrik Søderlind. Jonas Bendiksen har møtt folk som mener de er den nye Messias.

Forslag til ny tittel: «Så kristent bør Norge være!». Med utropstegn.

Forslag til ny tittel: «Så kristent bør Norge være!». Med utropstegn.

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...