Bare tre registrerte terroraksjoner ble utført av islamister i 2010, kunne NTB melde nylig. Så hvorfor er vi da så redde for islamistene, når andre grupper terroriserer så mye mer? Og her er det ikke lov å svare «fordi 191 drepte i Madrid og 52 i London er hakket mer skremmende enn en knust rute i Spania» eller «fordi det er mer sannsynlig at det er islamister, og ikke eksempelvis baskiske separatister som til slutt slår til på Oslo City». Det er heller ikke særlig relevant å vise til at alle de tre angrepene i 2010 skjedde i våre naboland Danmark og Sverige.

Riktig svar er: Vi har ingen grunn til å være redde, men vi lever i et islamofobisk kunnskapsregime som gjør at vi automatisk frykter de islamistiske terroristene og ikke de andre. Årsaken er ikke utelukkende økt innvandring eller 11. september-effekten. Ifølge religionsprofessor Mattias Gardell ved Uppsala universitet har Vesten nemlig vært preget av islamofobi helt siden 1000-tallet.

Det islamofobiske kunnskapsregimet påvirker vårt syn på verden og hvordan vi tolker og forstår det vi ser og hører – alltid i muslimers disfavør. På den ene siden bidrar dette til å skape karrierer, ministerposter, sikkerhetstjenester, forskningssenter, tidsskrifter, nettsider, filmer og organisasjoner. På den andre siden resulterer kunnskapsregimet i avslåtte asylsøknader, fengselsdommer og vanskeligheter på bolig- og arbeidsmarkedet. Attpåtil bidrar det til krig, bombeangrep, tortur og mishandling.

En av dem som ser ut til å tjene på å holde liv i regimet, er Gardell, hvis bok Islamofobi nylig ble utgitt på norsk. Forleden snakket han til et fullstappet lokale på Litteraturhuset i Oslo, etter invitasjon fra Morgenbladet. Boken framstår som et vellykket forsøk på å ta igjen islamskeptikernes forsprang i produksjon av ensidige og følelsesladde bøker. Islamofobi er langt mer aktivistisk enn den er akademisk, men så er forfatteren også en ekte aktivist. På fritiden er han initiativtaker og talsperson for den svenske foreningen Ship to Gaza, som i fjor inngikk i den internasjonale flåten Gaza Freedom Flotilla.

Boken framstår som et vellykket forsøk på å ta igjen islamskeptikernes forsprang i produksjon av ensidige og følelsesladde bøker.

Gardell villeder, holder tilbake informasjon, er spydig og presenterer aldri noen av motpartens argumenter. På Litteraturhuset kunne han til latter fra enkelte påpeke at samtidig som vi er motstandere av steining, kaster vi selv stein på muslimske jenter med slør. Gjør vi? I boken viser han til at da de tyrkiske ottomanerne erobret relativt store deler av Europa på 1500-tallet, var europeerne frekke nok til å beskrive dem i negative ordelag. Rart? Gardell nekter dessuten å se noen andre argumenter for Frankrikes niqab- og burkaforbud enn ønsket om å frata muslimske kvinner friheten. De «brune» partienes oppblomstring rundt om i Europa forklares utelukkende med islamofobi. Ikke ett ord om klasseskiller, arbeidsledighet, skattepolitikk eller andre ting som kan spille inn. I omtalen av Muhammed-karikaturene framstiller han det som om Jyllandsposten ikke publiserte antisemittistiske karikaturer i etterkant, hvilket de gjorde.

Den som måtte lure på om de selv er islamofob, kan kanskje ha nytte av Gardells definisjon av begrepet: «Socialt reproducerade fördomar om och aversioner mot islam og muslimer, samt handlinger og praktiker som angriper, exkluderar eller diskriminerar människor på basis av att de är eller antas vara muslimer og associeras til islam.»

Men hva med religionskritikk? Er det greit? Ja, understreker Gardell. For eksempel er det helt ok å si at du ikke tror Koranen er åpenbart av Gud. Personlig tror jeg ikke den er det, men som ikke-religiøs har jeg ikke noen interesse av å argumentere mot religiøse skrifter. Det som engasjerer meg er konsekvensene troen kan få i praksis: Jeg synes ikke det er ok at noen mener at kvinner og menn ikke kan håndhilse. Eller at spesielle klesregler er nødvendige for at kvinner skal bli respektert. Eller at det finnes organisasjoner som ikke vil ta avstand fra dødsstraff for homofile. Selv om tilfeldighetene vil ha det til at det i Norge er grupper av muslimer som framholder slike synspunkt, anser jeg ikke meningene mine som religionskritikk og begrunner dem ikke teologisk. Betyr det at jeg er islamofob?

Det som engasjerer meg er konsekvensene troen kan få i praksis.

En av Gardells hovedanklager er hvordan vi ikke-muslimer skjærer alle muslimer over én kam. Det er nesten sjarmerende hvordan han tilsynelatende ikke ser hvordan han selv gjør akkurat det samme i motsatt retning.

Selv om boken har fått en del oppmerksomhet her i Norge, har den ikke fått all verdens mye skryt. Et unntak er tidligere leder for Islamsk Råd Norge Lena Larsen. I spalten «I god tro» i Klassekampen uttrykker hun begeistring, og roser boken for å bidra til erkjennelsen av at islamofobi finnes, og at det er en form for rasisme. Men hvorfor forsøker en smart kvinne med doktorgrad ikke engang å nyansere Gardells bombastiske påstander? Jeg blir forvirret.

Forvirret er det mange som er blitt de siste årene. Mange har åpenbart store problemer med å vite hvor grensen må gå også i et flerkulturelt samfunn. Statens vegvesen var så opptatt av å anerkjenne det flerkulturelle Norge at de trykket opp en brosjyre der en av kvinnene som skulle illustrere mangfoldet var kledd i niqab. Like før jul roste LO-nestleder og medlem av Aps integreringsutvalg Gerd Kristiansen organisasjonen Islam Nets initiativ til niqabtreningstreff for unge kvinner: – Dette er helt topp. – Ingenting er bedre enn at kvinner selv ønsker å gjøre noe med at niqab-bruk oppleves problematisk, sa hun til VG.

Konspirasjonsteorier om et islamofobisk Europa bidrar til å vippe enkelte helt av pinnen. I redsel for ikke å være tolerante nok, mister de retningssansen fullstendig. Det er et problem langt større enn «islamofobi».