Bør ordningen med sykehusprester fortsette? Hvordan kan den enkeltes livssynsmessige behov ivaretas? Hva er religionens plass i framtidens pluralistiske Norge? Dette og andre spørsmål var oppe på debatt da fylkeslagene i Oslo og Akerhus startet sine ukentlige tema- og debattmøter i 2013. Sist onsdag ble årets første møte avholdt på Litteraturhuset, og et bredt panel bestående av representanter for blant annet Stålsett-utvalget, Human-Etisk Forbund og Den norske kirke debatterte om livssynsbetjening i offentlige institusjoner for fullsatt sal.

Får Jesus med på kjøpet

– I dag har alle helsetiltak en form for prestetjeneste, innleder Bente Sandvig, nestleder i Stålsett-utvalget.

– Vi har sykehusprester fra Den norske kirke ansatt i institusjonene, som ofte har utvidede oppgaver, som for eksempel etisk rådgivning. Presten selges ofte inn som at han kan ivareta alle, uavhengig av om man er kristen.

Sandvig mener at prestenes ansvarsområder i større grad bør tillegges selve institusjonen. Videre stiller hun spørsmålstegn ved hvorvidt sykehusprestens stilling egentlig bør innehas av en prest.

Hun får støtte av Kaja Melsom, seniorrådgiver i Human-Etisk Forbund:

– Vi i Human-Etisk Forbund er opptatt av alle landets borgere skal få et livssynsnøytralt helse- og omsorgstilbud. Flere steder i Norge er det nærmest umulig å få rusomsorg eller familieterapi uten å få Jesus med på kjøpet.

Både Melsom og Sandvig understreker at bruk av sykehusprester og annen religions- og livssynsmessig praksis i institusjonene må svare til pasientenes behov og etterspørsel. I tillegg bør det etableres ordninger som gjør det lettere for andre tros- og livssynssamfunn å tilby sine tjenester på lik linje med prester fra Den norske kirke. Dette gjelder også for andre offentlige institusjoner, som fengsel, skole og Forsvaret.

– I dag er det stort sett medlemmer av Den norske kirke som får sikret livssynsmessig betjening i offentlige institusjoner. Dette rimer dårlig med at det for eksempel i Oslo bare er 56 prosent av befolkningen som er medlem av Den norske kirke, sier Melsom.

Ut med presten?

Trond Bakkevig, som er prost i Den norske kirke, og Anne Hege Grung, postdoktor ved Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo, peker på utfordringene ved å etablere andre livssynsmessige ordninger tilsvarende det sykehuspresten tilbyr i dag.

– Det er ikke alle tros- og livssynssamfunn som har kompetansen til å snakke med alvorlig syke mennesker, sier Grung, supplert av Bakkevig:

– For tiden sitter den erfaringen hos prester.

Grung og Bakkevig påpeker at dersom representanter fra andre trossamfunn skal kunne tillegges dette ansvaret, må de utdannes til det.

– Og så må vi spørre oss sjøl: Skal presteyrket være modell for alle, eller skal vi tenke nytt? Skal alle imamer eller alle fra Human-Etisk Forbund bli som prester? spør Grung retorisk.

Melsom tar ordet:

– Når sykehusprester forteller om samtalene de har med pasienter, er det ofte om allmennmenneskelige temaer. Det er sjelden det handler om særegne religiøse behov.

– Jeg vil reise spørsmålet: er det mulig å tenke seg at noen av behovene for livssynsmessig betjening kunne vært betjent av en mer nøytral funksjon, for eksempel en filosof? Slik kan vi også unngå den uheldige tendensen å splitte befolkningen i jøder, muslimer og human-etikere, som alle må snakke med «sine egne».

Religionens plass i framtidens Norge

Toleranse, mangfold og likebehandling på tvers av livssyn. Dette er paneldeltakernes samstemte ønske for framtidens norske samfunn.

Menneskerettighetsekspert Ingvill Thorson Plesner mener staten bør være upartisk med hensyn til religion og livssyn, og sikre like rettigheter for alle, uavhengig av trosretning.

– Staten bør ikke identifisere seg med ett bestemt trossamfunn. Demokrati, menneskerettigheter og rettsstat er det som bør være statens verdigrunnlag.

– Vi i Human-Etisk Forbund ønsker oss en livssynsnøytral stat, uttaler Melsom. – Men det må ikke forstås dithen at vi ønsker oss et samfunn fritt for religion.

– Hvis vi human-etikere får det som vi vil, skal den livssynsnøytrale staten gi stort rom for at religionen skal kunne blomstre i det norske samfunnet. Men da oppfordrer vi de religiøse selv til å få til denne blomstringen, og praktisere religionen sin.

– Vi må gi rom for flere uttrykk og mangfoldet innenfor de forskjellige tradisjonene, istemmer Sandvig.

– Men hvis vi skal klare å leve sammen med dette mangfoldet, må vi også få lov til å kritisere hverandre. Vi skal utfordre hverandre og stille hverandre til ansvar for hvordan vi behandler homofile, kvinner og barn. Da tror jeg vi kan nærme oss et frodig, pluralistisk samfunn hvor religionene og livssynene får den plass som tilhengerne av de forskjellige livstolkningene ønsker å gi dem.