Human-Etisk Forbund

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

I den ekstreme nazigruppa Atomwaffen Division har romanen Iron Gates fått kultstatus, ikke minst som manual for handling.

«Iron Gates» – Voldspornografi som nazipropaganda

«Iron Gates» er kultbok for de mest ekstreme av de ekstreme. Romanen er ikke bare en katalog av vold, tortur og overgrep, den er også et ideologisk skrift ment å skape nådeløse høyreekstremister. Didrik Søderlind har lest boka, sånn at du slipper.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 25.06.2019 kl 13:28

Iron Gates begynner med at en soldat spidder et spedbarn med en bajonett. Blodet renner over morderens ansikt. Så voldtas moren – og liket av barnet.

Vi befinner oss i fremtiden, etter atomkrigene.

Organisasjonen

I fjellkjeden Appalachene, i det som en gang var USA, står et bygningskompleks. Det ble bygget som fengsel, men murene som skulle holde på fangene brukes nå til å stenge omverdenen ute.

Bak piggtråd og vakttårn holder Organisasjonens sortkledde soldater til, og herfra forsøker de å bygge et slags fjerde rike.

Den begrensede tilgangen på mat gjør menneskekjøtt til en naturlig del av kostholdet, og måltidene tilsettes narkotika for å gjøre soldatene aggressive og utholdende.

Død og radioaktivitet tilbes som personifiserte guddommer.

Organisasjonen er i stand til å produsere skytevåpen og ammunisjon, og har derfor et enormt overtak på de forkomne menneskene som prøver å holde seg i live i det radioaktive landskapet rundt fengselet. Ekstreme metoder tas i bruk, for å spre skrekk blant dem der ute, for å holde orden i egne rekker – og for sin egen skyld.

Sadisme som ideal

For Organisasjonen er sadisme er ikke bare et middel, men et mål i seg selv. Psykoser og personlighetsforstyrrelser som gjør soldatene uberegnelige – og dermed skumle – anses som adelsmerker.

Omslaget til Iron Gates er uten navn på forfatteren.

Iron Gates er først og fremst en nitid studie av denne organisasjonskulturen. Det lille som er av handling i tradisjonell forstand, er først og fremst det som føles som en endeløs rekke med drap, tortur og voldtekter. Spesielt ofte av barn.

Grusomhetene skildres med stor entusiasme, og om forfatteren utviser noen som helst empati med ofrene, er det for å kunne meske seg i deres smerte og fornedring.

Vi møter en ung jente som frister en karrig tilværelse i ødemarken. Hun blir rekruttert av de sortkledde, og i en slags grotesk dannelsesroman følger vi henne mens hun sosialiseres inn i en verden av sadisme og kadaverdisiplin.

Mer enn voldsporno

En skildring av et ungt, formbart menneskes vei inn i kultur av ekstrem brutalitet er både litterært interessant, og ikke minst brennende aktuelt. Hva gjør vi med IS-barna, oppvokst som de er i en «stat» med hoder på staker og seksuelt slaveri?

På den annen side: Voldspornografi er kanskje ikke den riktige genren for å utforske et slikt tema.

Om det ikke er overtydelig ennå, er Iron Gates ubehagelig lesning for enhver person med et minimum av menneskelig empati.

Men boka er mer enn voldsporno, mer enn en post-apokalyptisk skrekkroman. Den er også et ideologisk skrift – og en slags arbeidstegning.

For å forstå hvordan må vi fire tiår tilbake.

William Pierce

Amerikaneren William Pierce (1933–2002) er nok mest kjent i Norge for å være fredsforskeren Johan Galtungs kilde til jødenes angivelige (all)makt over media.

Pierce var nazist, leder for National Alliance og skrev et antall ideologiske skrifter. Men det var som skjønnlitterær forfatter at han skulle bli en av nynazismens viktigste ideologer.

William Pierce forfattet to romaner. Hunter (1989) handler om en seriemorder som skyter raseblandede par. Men det er The Turner Diaries (1978) som er Pierces virkelige ettermæle.

Som Iron Gates er The Turner Diaries lagt til fremtiden, eller det som var fremtiden da boken kom: 1991. Og som i Iron Gates følger vi en gruppe som kalles Organisasjonen.

The Turner Diaries åpner med at de amerikanske myndighetene bestemmer seg for å beslaglegge borgernes våpen. Organisasjonen gjør opprør, en ny amerikansk borgerkrig bryter løs, Organisasjonen vinner og gjør Amerika raserent.

Ved hjelp av masseødeleggelsesvåpen renses resten av verden for ikke-hvite mennesker – og det ariske tusenårsriket senker seg.

Et nazistisk evangelium

Det er vanskelig å overvurdere The Turner Diaries’ betydning for moderne høyreekstremister.

I den tyske dokudrama-serien German History X, (du finner den på norsk Netflix), får vi se de unge nynazistene i byen Jenas første møte med «Die Turner-Tagebücher».

De ser boken ikke bare som en manual for hvordan de skal bygge sin egen Organisasjon, men som et evangelium om den kommende nazistiske apokalypsen.

Turner Diaries-referansene gjennomsyrer nynazistisk kultur. Særlig populært er kapittel 23, som handler om «repets dag»: Dagen da politiske motstandere, raseblandere, homofile og jøder dingler fra lyktestolpene.

Her har vi en vesentlig forskjell mellom ytre venstre og ytre høyre. Venstresidens revolusjonsfantasier er gjerne vage. Hva skal komme når arbeiderne tar makta? Ungkommunistene blir gjerne litt flakkende i blikket når de får det spørsmålet.

Nynazistene, derimot, har dødslistene og henrettelsesmetodene klare.

Inspirert til å handle

Å forkle propaganda som skjønnlitteratur har flere fordeler. Én er at man kan nå et større publikum. I Turner Diaries får man nazistisk ideologi og organisasjonsteori, ikke som tørre utlegninger men som lettlest spenningsroman.

The Turner Diaries er skrevet av William Pierce, under pseudonymet Andrew Macdonald.

Viktigst er det nok allikevel at den dagen politiet står på døren, fordi en av leserne ble inspirert til å handle, kan man spille uskyldig og si at man jo bare har skrevet en roman.

Og inspirert til å handle, det ble Pierces lesere. Det mest kjente leseren er nok Timothy McVeigh, som i 1995 sprengte den føderale bygningen i Oklahoma City. 168 mennesker døde i det til da største terrorangrepet i USAs historie.

McVeigh forgudet The Turner Diaries. Det samme gjorde The Order, som ranet amerikanske banker og pengetransporter. Deres drap på den jødiske radiopersonligheten Alan Berg inspirerte Oliver Stones film Talk Radio.

Mens nynazistene i Jena, de vi møter i German History X, grunnla terrorgruppen Nationalsozialistischer Untergrund (NSU) og tok livet av minst ni mennesker.

Viktigere enn Mein Kampf

På mange måter er The Turner Diaries viktigere for dagens høyreekstremister enn Mein Kampf, og den fortsetter å inspirere også på våre breddegrader.

Da svensk politi i 2017 arresterte tre nynazister for en serie bombeangrep i Göteborg, hadde alle tre Turner Diaries hjemme. De hadde også koblinger til Den nordiske motstandsbevegelsen, en gruppe med hang til å kalle seg selv «Organisationen» med stor O.

Motstandsbevegelsesmedlemmet Magnus Söderman tok inspirasjonen fra Pierce så langt at han forfattet sin egen Turner Diaries-kloning, Uppmarsch mot Ragnarök (2009).

Det finnes etter hvert en hel liten genre med slike nynazistiske propagandaromaner, og det er i denne sammenhengen man må se Iron Gates. Samtidig er Iron Gates en bok som får alle forgjengerne til å virke som Albert Åberg.

Det nye overmenneskets moral

William Pierces var dypest sett en moralist. Joda, Pierces National Alliance tjente gode penger på nazistisk rockemusikk spilt av tatoverte skinheads. Men hans fremtidsutopi var et gammeldags samfunn der gutter med blonde lugger danset til polka eller folkemusikk, med piker i tekkelige antrekk.

Iron Gates er tilpasset en helt annen generasjon. Unge som søker seg til politiske ytterkanter som nazisme i dag, har gjerne vokst opp med black metal og ekstreme skrekkfilmer – og har nok sett en islamistisk halshoggingsvideo eller ti.

Den grimme fremtidsvisjonen og fokuset på uniformer og skytevåpen er perfekt for unge menn som har spilt spill som Warhammer 40 000. (Det er del likheter mellom det populære spilluniverset og Iron Gates.)

Ordgytersk og oppstyltet

Hva så med Iron Gates’ litterære kvaliteter? Boka er tidvis medrivende, men ikke akkurat stor litteratur.

Språket er ordgytersk, setningene ofte oppstyltede. Når forfatteren får til et språklig bilde er han så fornøyd med det at det brukes om og om igjen. Disse gjentagelsene er med på å gjøre de avskyelige hendelsene til noe som etter hvert blir rutine. «Jaja, enda enda en barnevoldtekt» sukker man resignert for seg selv.

Men heri ligger mye av poenget med Iron Gates: Boka vil bryte ned leserens moralbegreper og bygge opp en ny moral, hevet over «fortidens møllspiste moraliteter» for å si det med romanen selv. Normal empati skal erstattes med forakt for svakhet. Moralske skrupler er bare til bry når man skal sette et massemorderisk politisk program ut i handling.

Anonym forfatter

Så hvem har skrevet Iron Gates? Det er vanskelig å vite sikkert. I stedet for et forfatternavn på omslaget, står forlaget: Martinet Press (en «martinet» er en type pisk, men ordet brukes også om en slavedriver).

Mye tyder dog på at forfatteren heter Joshua Caleb Sutter. Sutter er sønn av en rasistisk pastor. Hans mentor var August Kreis, en lederskikkelse i den høyreekstreme gruppen Aryan Nations.

Aryan Nations prediker såkalt «identitetskristendom», en utgave av kristendommen som lærer at hvite mennesker er etterkommerne etter israelittene vi leser om i Bibelen. Ikke-hvite mennesker er et resultat av at mennesker har hatt sex med dyr. Og jødene? De er barn av Djevelen.

Om Kreis ikke var fæl nok fra før, sitter han i dag fengslet for seksuelle overgrep mot barn.

Sprenger skalaen

Det burde ikke overraske noen at Joshua Caleb Sutter vokste opp til å bli ekstrem. Men Sutter ble så ekstrem at det helt sprenger skalaen. Og om man skal forstå hva som foregår i hodet på Sutter og hans følgere, må man forstå Order of Nine Angles.

The Order of Nine Angles er enten en nazistorganisasjon forkledd som satanistisk orden – eller en satanistisk orden forkledd som nazistorganisasjon. «Ordenen» har lite til felles med de teatralske ateistene i Church of Satan eller de politiske aktivistene i The Satanic Temple.

Order of Nine Angles dyrker mørkets makter på ramme alvor, og anbefaler at medlemmer går inn i militæret, for å ha mulighetene til å drepe noen og dermed begå menneskeofringer. Lederskikkelsen David Myatt var også en av ideologene til nazigruppen Combat 18.

Det er i miljøet rundt Order of Nine Angles vi finner Tempel ov Blood. «Tempelet» er med all sannsynlighet grunnlagt av Joshua Caleb Sutter og hans kjæreste. Og det er Tempel ov Blood som står bak Martinet Press.

Hyller Nord-Korea

Sutter er inspirert av den rasistiske sektlederen Charles Manson, hvis følgere er mest kjent for å ha myrdet filmstjernen Sharon Tate. En annen inspirasjonskilde er kristensosialisten Jim Jones, hvis tilhengere begikk masse(selv)mord i Guyana i 1978.

Sutter drev en stund et hindutempel tilegnet gudinnen Kali. Men han har også nærmet seg vanlig pinsekristendom og Hare Krishna-bevegelsen. Ved siden av sitt svermeri for nazisme hyller han også Nord-Korea.

Denne leken med religiøse og politiske identiteter er typisk for tilhengere av Order of Nine Angles. Joda, man tilber Mørket men samtidig ikler man seg ulike masker og roller.

Poenget med dette maskespillet er å få makt, innflytelse og erfaringer vanlige mennesker ikke har tilgang på.

En skummel leserkrets

I vanlige høyreekstreme kretser er seksuell perversitet noe man beskylder andre for. Linja er gjerne at muslimer følger en «pedofil» profet, at jøder står bak pornoindustrien eller at «kulturmarxister» vil normalisere pedofili.

Overgrep i egne rekker forties eller bortforklares som løgner fra (det jødekontrollerte) «systemet».

Et godt eksempel er en av William Pierces nøkkelmedarbeidere i National Alliance, Kevin Alfred Strom. Strom har sittet i fengsel for besittelse av barneporno. Men da han var gjest på alt-rights hoffradio Red Ice i 2016, ble dommen for barneporno ikke nevnt.

Men en omdreining på ekstremismeskruen senere og overgrep mot barn har gått fra noe man projiserer over på andre eller skyver under teppet, til noe man heiser i flaggstangen.

Ikke bare lek

Om man tror dette bare er lek, og at alt pratet om overgrep mot barn bare er smakløse sjokkeffekter, så utgir Martinet Press også musikk fra prosjektet Archon.

Archon er et artistnavn for Ryan Fleming, etter alle solemerker den samme Ryan Fleming som var medlem av National Action, en nazistisk gruppering så ekstrem at britiske myndigheter stemplet den som en terroristorganisasjon og forbød den i 2017.

Selv i National Action-kretser var Fleming beryktet for seksuelle overgrep. Han sitter i øyeblikket fengslet for å ha hatt sex med en 14 år gammel jente. Han er ikke eneste National Action-medlem som sitter fenglset for overgrep, heller.

Atomwaffen Division

I første rekke blant Iron Gates' beundrere står nynazistgruppen Atomwaffen Division, som anbefaler sine medlemmer å lese boka.

Folk tilknyttet Atomwaffen har så langt har tatt livet av fem mennesker. Og flere av dem poserer med bilder der de holder opp Iron Gates.

Dette miljøet har nå begynt å få forgreninger til Norge.

Oppfølger

Hva slags mennesker som tiltrekkes av et miljø der seksuelle overgrep mot barn forherliges, vil jeg helst ikke tenke på. Men når det neste nynazistiske terrorangrepet finner sted, er det sannsynlig at gjerningsmannen har Iron Gates i bokhylla.

Iron Gates har forresten fått en oppfølger. Jeg tror jeg står over den, og satser heller på å lese Mummibøkene om igjen i sommer.

***

Takk til Lasse Josephsen for hjelp i arbeidet med denne teksten.

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...