Man kan ikke sette inn en gud for å forklare det vi i dag ikke vet, mener Erik Tunstad. Foto: Pixabay + Fri tanke

Fører kritisk tenkning til ateisme?

– Jeg har aldri forstått religion. Tror virkelig oppgående, voksne og formodentlig nokså intelligente mennesker på Gud? Tror de VIRKELIG på Gud? Eller tror de på NOE? spør Erik Tunstad.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 08.11.2018 kl 12:04

KOMMENTAR: Jeg hadde så langt i livet betraktet religiøs tro som mentale krykker – som en tåtesmukk for folk som ikke hadde hatt mot til å innse at – jo, det er slutt når det er slutt.

Det er lett å underholde en slik tøff tone, så lenge alt går greit. Men så dør plutselig en du elsker – du står igjen, hører stemmen hennes, kjenner lukten hennes, føler huden hennes – og langsomt siver det inn at du aldri – noensinne – kommer til å kjenne noe av dette igjen.

Deretter begynner hjernen å spinne. Skal du hoppe etter? Er det virkelig ingen måte å lure døde på? Er hun ikke ett eller annet sted der ute – beveger ikke informasjonen om henne seg ut i verdensrommet med lysets hastighet?

Er ikke universet uendelig – bokstavelig talt uendelig? Kan du bruke dette til å lure døden?

Dette er et avgjørende øyeblikk. Du er nemlig i ferd med å lure deg selv – ikke døden.

Du går forbi uendeligheten og lysets hastighet - du begynner å tenke enda større – du er langt ute i det noen har kalt «ironisk vitenskap» - fysikken om det vi ikke kan vite. Du tenker på «virkeligheten». Hva er den egentlig? Ser vi det hele? Eller er det noe mer her?

Etter å ha famlet rundt i det landskapet i noen år, har jeg falt ned på at selvsagt ser vi ikke hele virkeligheten – men hva så? Vi kjenner vår egen virkelighet med stor presisjon – og ser ingenting av det som er utenfor. Vi ser ikke den andre enden av universet, vi ser ikke andre universer – vi ser ikke hva som er utenfor universet. Det – at vi ikke ser dette – betyr at vi ikke har lov/grunn til å slutte noe som helst om det som måtte være utenfor virkeligheten, annet enn at vi ikke vet noe som helst. Vi ser ingenting – ingen fakta - som rettferdiggjør konklusjoner av noe slag – og det at vi ikke vet noe, rettferdiggjør ingenting i retning av religiøs tro.

Dette er elementær kritisk tenkning, som enhver ateist intuitivt forstår. Du kan ikke slutte fra «vi vet ingenting» til «gud». Det er som å slutte fra «er» til «bør». Det er elementært – men likevel er verdenshistorier bygget på denne tankefeilen.

Så jeg er fortsatt ateist.

Ikke mulig å rasjonalisere bort følelser

Spørsmålet jeg stiller er om kritisk tenkning fører til ateisme.

Svaret avhenger av om folk virkelig tenker kritisk om trosspørsmål.

De aller fleste religiøse har havnet der de er, uten å gå veien om tragiske dødsfall. Noen er født inn i en tro de senere aldri kritiserer. Andre er blitt frelst i et anfall av religiøs begeistring – en følelse jeg av egen erfaring vet, lett kan forveksles med en intens forelskelse. Atter andre er kulturkristne – de liker ritualene, kunsten, stemningen – og stikker innom kirken en gang i romjulen.

I hvilken grad kritisk tenkning fører til ateisme, avhenger dermed selvsagt av hvor store de ulike gruppene er, og i hvilken grad de er villige til å foreta en kritisk gjennomgang av sin tro.

Men hva ville være en kritisk gjennomgang? Bibelen kommer med en serie konkrete påstander om virkeligheten – menneskets opprinnelse, universets beskaffenhet og så videre. Hvis disse ikke stemmer, hvis vi gjennom vitenskap og logikk kan påvise at dette rett og slett er tull – vil folk da slutte å tro?

En amerikansk spørreundersøkelse fra 2006 viste at bare 23 prosent av de troende ville være villige til å endre standpunkt, dersom de ble stilt overfor overveldende bevis på at deres tro var feil. 64 prosent svarte at «ingenting» kunne få dem til å endre tro.

Dette burde ikke overraske. De fleste mennesker blir ikke religiøse fordi Bibelen sier at verden ble skapt på syv dager. De er religiøse, fordi det føles riktig og godt. Jeg kan kanskje snakke meg ut av mitt lett skeptiske syn på klimapanikken gjennom kritisk tenkning – men jeg kan aldri bruke kritisk tenkning for å slutte å elske min kone. Slik er det også med de troende – du kan ikke rasjonalisere bort deres følelser.

Jeg skal likevel gå gjennom deler av biologien, fysikken og kosmologien, for å se hva den kan si oss om Gud – og jeg tror jeg vil falle ned på konklusjonen om at hvis du virkelig er villig til kritisk å vurdere dine bakenforliggende motiver (bortsett fra forelskelsen) – da bør du i all anstendighets navn falle ned på ateismen.

Det spiller ingen rolle

Noe av det mest enerverende irriterende jeg kan huske fra min studietid, var da den unge biolog Tunstad av uklare grunner tok veien opp til Øvre Blindern, og kom i tale med det jeg husker som gymnasial-kloke folk innenfor humaniorafagene.

De kunne gjerne fortelle at det er noe MER. Sanseinntrykkene vi orienterer oss etter, ER ikke virkeligheten, var omkvedet. Det sansene dine forteller deg er bare hjernens gjengivelse av «virkeligheten» - det er signaler som er sendt gjennom netthinner og nerveceller, synapser og dendritter. Vi aner ingenting om hva som egentlig er der ute. Hvilken farge er det EGENTLIG på genseren din? spurte den gymnasialfilosofiske.

Who cares? Tenkte den unge biolog.

Jeg vet ikke engang om du ser den samme fargen som meg. Spiller det noen rolle? Spiller det noen rolle, så lenge vi begge refererer til den som rød?

Nå har det seg slik at jeg kan formulere det enda sterkere: Jeg tror jeg du ser rødt på akkurat samme måte som jeg ser rødt – fordi vi er så miksa sammen genetisk og evolusjonært, at jeg finner det motsatte høyst usannsynlig. Men det viktigste er at det ikke spiller noen som helst rolle.

Evolusjonen er pragmatiker. Den bryr seg ikke om det Egentlige – den bryr seg om at du overlever. Å kunne skille rødt fra blått, kan være forskjellen på liv og død.

Erstatter det vi ikke vet med gud

Jeg vendte tilbake til Blindern 40 år senere – for et par uker siden – for å høre den religiøse matematikeren John Lennox besvare spørsmålet «Why believe in God in a scientific world?»

Det fikk jeg ikke. Høre ham besvare spørsmålet, altså.

Det jeg derimot fikk høre, var enda en reiterasjon av det gymnasialfilosofiske «gud i hullene» - guds tendens til å inkarnere seg akkurat utenfor menneskets synsfelt – Gud er alt vi ikke vet.

I tillegg fikk vi høre at gudstro er belagt med vitenskapelig evidens. Noe Lennox begrunnet med at det er vitenskapelig belagt at folk som tror har snev av bedre helse og humør – hvilket i mitt hode ikke er «vitenskapelig evidens» for guds eksistens. Bare en antydning om at de sosiale rammer som er skapt rundt religion passer noen menneskers psykologiske rigging. Kanskje av evolusjonære grunner?

Både jeg og min kone forlot lokalet – som for øvrig var overfylt, og med på leken – skuffede.

Vibeke sa noe i retning av «jeg lurer på om han ikke skjønner at han bruker ugyldig argumentasjon?» «Så dum er han ikke – jeg tror han bevisst forsøker å lure folk», sa jeg. «Eller», sa Vibeke: «Kanskje det hele er en lek – noe han driver med for å se om det går? Kanskje han er en luring som prøver å finne ut hvor mye dumt folk går med på? Noe sånt»

Etter noen sekunder sa hun: «Han er uansett en søt gammel mann …»

Når kommer det gode argumentet?

Jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet – og ikke for første gang. Det hadde virkelig vært gøy å bli servert et godt argument for guds eksistens – men nei. De religiøse ruller fram de tunge kanonene – og vi blir bombardert med nødrim og dårlig logikk.

Jeg dro Lennox inn i historien, fordi han benyttet kosmologien som argument for religiøs tro. Lennox sin gud er en gud i Big Bang – en gud som før han skapte universet sørget for at alle forhold lå perfekt til rette for at mennesket en dag skulle dukke opp. Filosofer liker å kalle denne påstanden Det antropiske prinsipp.

Vi starter med begynnelsen. Kan universet skape seg selv? Eller trenger vi gud der, som en igangsetter.

Alle kjenner neste spørsmål: Og hvor kom gud fra?

Forklaringen på universets begynnelse blir ikke bedre eller enklere av å innføre en bevisst, skapende vilje, der midt i Big Bang – en vilje som til alt overmål har en forkjærlighet for oss, og en spesiell omsorg for min vonde, høyre fot.

Dermed er jeg tilbake der jeg startet artikkelen – i alt det vi ikke vet: Vi aner ikke hva universet er – vi har ingen anelse, absolutt ingen anelse.

Så hva gjør vi? Kritisk tenkning handler om å skrelle av alt det unødige – gå til kjernen av problemet, uhildet – for å finne ut hva det er vi ser der. Vi skreller – og finner ikke et skilt hvor det står «Gud eksisterer ikke!» Vi finner derimot et skilt hvor det står «Vi vet ikke noe som helst!»

Og en del mindre skilt hvor det står «Vi vet imidlertid veldig mye, på grensen til alt, om det området av universet dere mennesker bebor – vi kjenner alle partiklene, vi har et godt grep om fysikken – ser konturene av de teorier som eventuelt kan erstatte kvantefysikk og relativitet – og ser ingen plass for verken gud eller alternative virkeligheter – akkurat der dere er. Så – så lenge vi holder oss til det vi vet – eksisterer ikke Gud.»

Noe sånt.

Gud trengs ikke

Lennox står ikke alene. Andre, vitenskapelig orienterte troende, ser gud i kaosteorien: Kaos fører til uforutsigbare resultater. Dette, mener (den troende) kvantefysikeren John Polkinghorne gir Gud en mulighet til å gripe inn i verdens gang, uten å bryte fysikkens lover. Guds intervensjoner vil kunne oppfattes som ordinære fysiske hendelser – men det var altså Guds hånd … Gud mistenkes også for å gi seg til kjenne gjennom kvantefysikken – for hvem er det egentlig som bestemmer når bølgefunksjonene bryter sammen?

Slik kan vi fortsette. De troendes problem er imidlertid at ingenting, verken i kaos eller bølgefunksjonene – fordrer Gud. Han trengs ikke (som kjente folk har sagt for mange år siden). De finner bare enda en ledig krok å putte ham inn i – presser enda en sokk ned i sekken … Gud i hullene.

Vi er slik universet tillater oss å være

Dermed står vi igjen med et spørsmål om vitenskapen kan svare bedre enn Lennox et co. Det kan den. Den unngår tullesvar som fordrer en gud hvis opprinnelse vi ikke kan si noe om. Men jeg er likevel redd også vitenskapen må gi tapt. Jeg tror i hvert fall ikke svaret kommer i min levetid.

Lennox sa imidlertid også at gud har sørget for at universet passer for oss – det antropiske prinsipp: forestillingen om at universets fysiske lover er innrettet slik at universet egner seg for liv – og i siste instans mennesker. For å bruke sjargongen: Universet er «fine tuned».

En variant av argumentet, det sterke antropiske prinsipp, går lenger: Det er selve hensikten med universet at mennesket skulle dukke opp.

Eventuelle hensikter er det vanskelig å forholde seg til – man kan til nød innvende at hvis det var noens «vilje» at mennesket skulle dukke opp – og vedkommende virkelig hadde makt til å skape et univers – da virker det litt klossete å la oss dukke opp på et ubetydelig støvfnugg i et uendelig univers – uendelige milliarder på milliarder av år etter at prosessen ble satt i gang. Men argumentet er ikke egentlig holdbart – like lite som påstanden om hensikt.

Så vi holder oss til det svake antropiske prinsipp: De fysiske konstanter som bestemmer vårt univers er så merkelig finstilte. Hadde de vært ørlite annerledes, hadde vi ikke kunnet være her. Universet er fine tuned. Hvilket, i parentes bemerket, er en overdrivelse. Universet er slett ikke fine tuned – liv er umulig i 99,99999 prosent av det kjente univers – men vi lar det gå, for sportens skyld.

Jeg hørte argumentet allerede som barn – og tenkte: Ok – men hvis universet hadde vært litt annerledes, og vi ikke kunne leve, da hadde det kanskje vært noe annet her? Fenomenet fremstår jo bare som merkelig, fordi vi er her, og ser det vi ser – og antar – som en ryggmargsrefleks – at det vi ser, det er slik det skal være, er ment å være – den eneste måten noe kan være.

En etter mitt syn bedre måte å se det på, er å si at konstantene kan være slik de er, fordi de er slik de er – og at dette har ført til oss. Men det kunne godt ha ført til noe annet. Noe det kanskje også har gjort? Et annet sted i universet.

Eller: De kan være slik de er, fordi det finnes milliarder på milliarder av universer, alle med noe ulike fysiske konstanter. Vi er resultatet av våre.

Dette er multiversteorien. Den finnes i mange varianter, men vinner stadig terreng blant kosmologer og fysikere. Den går i korthet ut på at det ikke finnes ett univers, men en uendelighet av universer. Mulitiversteorien forklarer ikke universets opprinnelse, besvarer ikke hva universet er, eller hva som er utenfor – men den løser problemet med fine tuning og gud i Big bang.

Stadig flere fysikere begynner nå også å mene at både tid og rom er uendelig – den sentrale kvantefysikeren Roger Penrose har for eksempel nylig skiftet mening - og ser for seg Big Bang som bare foreløpig siste hendelse i en uendelig serie universer som fødes, vokser, dør og gjenfødes – i uendelig tid.

Så at universet kan «føde seg selv», og at vårt univers er i stand til å føde oss, burde i dette perspektivet ikke forundre noen.

Vi aner ikke!

Det er altså en forskjell på å si at fysikkens konstanter er finstilte – som om de er stilt inn med en slags vilje – og det å si at konstantene er slik de er, ettersom det er en måte de kan være på – i en uendelig serie av mulige innstillinger.

Men det er mer vi kan anmerke: Er konstantene virkelig så finstilte?

Vel – vi vet ikke. Noen konstanter har et godt slingringsmonn – de trenger ikke være nøyaktig slik vi ser dem, for at vi skal kunne eksistere. Andre igjen, har snevrere rammer:

Hvis tyngdekraften var litt sterkere enn den er, ville ikke planeter kunne eksistere, sies det, og liv kunne ikke eksistere – fordi det ville bli presset flatt. Argumentet er dårlig, sett på bakgrunn av det vi vet om evolusjon.

Påstanden om protonets masse er bedre: Den er 99,86 prosent av massen til nøytronet. Og hadde det vært hårfint annerledes, kunne ikke stjerner som vår sol ha eksistert.

Men så kan vi si at da hadde det ikke vært liv i det universet – og vi kunne ikke vært der og tenkt over at vi ikke er der. Mens vi derimot sitter og tenker slike tanker i et univers der det er mulig å tenke slike tanker.

Vår kunnskapsløshet er imidlertid dypere enn som så: Det antropiske prinsipp setter som premiss at alle verdier av de fysiske konstanter er likestilt – at protonets masse eller tyngdekraften kunne variert langs en akse – og at vi fikk utdelt akkurat det vi trengte.

Dette vet vi ingenting om – og bør ikke trekke slutninger på grunnlag av det.

Kanskje tyngdekraften er av en natur som gjør at den må være omtrent slik den er?

Og så videre. Vi kan løse det ene spørsmålet etter det andre – og til slutt ende med det Store spørsmålet: Hva ER universet?

Jeg aner virkelig ikke! Men jeg ser uansett ingen grunn til å gjøre min uvitenhet til Gud.

Siste nytt i Kommentar Vis flere

Fører kritisk tenkning til ateisme?

Fører kritisk tenkning til ateisme?

– Jeg har aldri forstått religion. Tror virkelig oppgående, voksne og formodentlig nokså intelligente mennesker på Gud? Tror de VIRKELIG på Gud? Eller tror de på NOE? spør Erik Tunstad.

Finn oppskriften på det gode liv hos Aristoteles!

Finn oppskriften på det gode liv hos Aristoteles!

Edith Hall mener at den antikke livsvisdommen fortsatt er holdbar.

Kvinners selvbestemmelse bør ikke ofres for å tekkes KrF

Kvinners selvbestemmelse bør ikke ofres for å tekkes KrF

I dag demonstrerer Human-Etisk Forbund med flere utenfor Stortinget for å forsvare abortloven. Bente Sandvig forklarer hvorfor.

– Også i Norge har vi politikere som sier de kjemper for «det sanne folket»

Advarte mot populisme:

– Også i Norge har vi politikere som sier de kjemper for «det sanne folket»

– Vi kan ikke fjerne Donald Trump, men vi ER en motvekt til overforenklede analyser og irrasjonelle kortslutninger, sa Trond Enger i sin tale til HEFs landskonferanse i dag.

Å holde hodet kaldt – og andre transhumanistiske strategier for evig liv

Å holde hodet kaldt – og andre transhumanistiske strategier for evig liv

Erik Tunstad kaster et kritisk blikk på transhumanismens drømmer og visjoner.

Det er ikke blasfemi som dreper, men blasfemilover

Det er ikke blasfemi som dreper, men blasfemilover

Det er heldigvis ikke noe massivt krav om ny blasfemiparagraf i Norge. Men det kan være greit å huske på hvilken virkning eksisterende blasfemiparagrafer har ellers i verden.

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...